– Jeg har skapt verdier for 50 milliarder

(Finansavisen): Året er 1949. Det året som blant andre Richard Gere, Pablo Escobar, Ken Follett, Åge Aleksandersen, Ivar Dyrhaug, Don Johnson, Niki Lauda, Benjamin Netanyahu, Juha Mieto, Bruce Springsteen, Philippe Starck og Tom Waits kom til verden. Det samme året som Porsche 360 og Rolls-Royce Silver Dawn ble lansert og Cirkus Arnardo ble etablert.

Det var også det året en liten pjokk ble født i Argentina. Pjokken gikk på argentinsk skole, som var langt under pari. Som femåring ble han sendt på engelsk kostskole. På skolen ble han titulert Opsahl. Hjemme gikk han under navnet Jan. Og Jan Christian hvis det ventet en alvorsprat eller pryl i den andre enden.

– Jeg er født i et indianerreservat 2.000 meter over havet. Jeg har nok hatt surstoffmangel hele livet , humrer Jan Christian Opsahl overfor Finansavisen.

Her hadde det vært naturlig at han løsnet på slipsknuten for å dramatisere ytterligere. Men slipsknuten sitter perfekt fra han står opp til han legger seg.

– Jeg har gått med slips siden jeg var fem.

Elsk mange, stol på få

Oppveksten i Argentina var tøff. Hans særdeles strenge far var med å bygge opp et skiresort i Bariloche, stedet som nå er Argentinas svar på Aspen og Verbier. Det forklarer fødestedet. Opsahl junior bodde i Argentina til han var 13 år.

Da familien flyttet hjem til Norge snakket han flytende spansk, engelsk og norsk. Og han hadde lært mye. Blant annet at han ikke skulle stole på noen.

– Stemmer det at din far lot deg hoppe fra store høyder i den tro at han skulle ta deg imot, men lot deg heller deise i bakken fordi du skulle lære at du ikke skulle stole på noen?

– Ja, jeg holdt på å slå meg halvt i hjel! Men jeg lærte leksen: Love many, trust few.

Opsahl rister på hodet og holder inne et banneord. Han har bestemt seg for å være bare positiv under hele intervjuet. Eller kanskje har noen tidligere kolleger rådet ham. Han stiller i hvert fall godt forberedt med sirlig håndskrevne huskelapper for ikke å miste tråden.

Mannen er tidligere omtalt som 95 prosent geni og 5 prosent drittsekk. Noen oppfatter ham også stikk motsatt.

– Jan er en av de industrilederne som har imponert meg mest, og han er på ingen måte noe A4-menneske. Han er morsom, temperamentsfull og uortodoks, men han er seg selv. Og superkjapp i hodet. Det går raskt å ta beslutninger. Når du lytter til ham, skjønner du at han er en flink fyr. Bak skallet er han en myk person, sier Svein Jacobsen, som selv har 40 års erfaring fra norsk styre- og børsliv. Det var også han som tok over direktørkontoret etter Opsahl i Tomra.

– Hvilke myke sider sikter Jacobsen til?

Opsahl gliser og svarer i et toneleie som høres ut som en trussel:

– Jeg er ekstremt snill! Og ekstremt raus. Jeg er et følelsesmenneske. Mot dem som er flinke og gir av seg selv og bidrar til fellesskapet, er jeg raus. Jævlig raus. Men mot dem som ikke bidrar, svikter, lyver og ikke leverer, da er jeg brutal.

Les også: Én tabbe kostet selskapet 500 millioner

De tre T´ene

Det rause, brutale følelsesmennesket er ingen hvemsomhelst i norsk næringsliv. Tallknusere har regnet seg frem til at han i sitt virke som industrileder, har skapt verdier for mellom 40 og 50 milliarder kroner. Les det igjen: ikke millioner, men milliarder. Etter at studier i økonomi og computer science var vel gjennomført, sugde Opsahl til seg kunnskap og erfaring fra store industriselskaper som Dyno Industrier og Unitor. Og han jobbet for Erling Lorentzen i Brasil i nesten fem år.

– Erling er en industrimann med en MBA fra Harvard. Allerede som 22-åring ledet han nesten 700 ansatte. Han er ekstremt tøff og jeg lærte mye av ham. Svein Ribe Anderssen, som var sjefen min i Unitor, er også en fantastisk flott fyr. På den tiden var jeg uerfaren og fikk prøve meg på alt.

Men det som har betydd mest for Opsahl i sin yrkeskarriere, er det han selv kaller de tre T´ene: Tomra, Tandberg og Tandberg Television.

– Jeg har skapt verdier for mellom 40 og 50 milliarder kroner med de tre T´ene, påstår Opsahl.

– Det begynte med Tomra i 1985. Da var de tilnærmet konkurs. Jeg foretok en brutal nedskjæring og skar 50,3 prosent av kostnadene. 50 prosent hørtes så useriøst ut, så derfor ble det 50,3 prosent. I Tomra var jeg til 2008. Da gikk jeg av som arbeidende styreleder. På det meste var markedsverdien 30 milliarder kroner. Vi omsatte for 4 milliarder og tjente rundt 600 millioner kroner, så vi skapte da litt butikk.

Les også: Frykter for folks skattemoral etter regningsjuks

Oversett av hodejegerne

I 1988 byttet Opsahl jobb. Han fikk jobben som visekonsernsjef under Gerhard Heiberg i Aker. Det ble en kort gjesteopptreden, for i landets aviser ble Opsahl sitert slik: «Jeg fungerte ikke under Gerhard Heiberg. Ledelsesfilosofien i Aker er at sjefen tar alle beslutninger i all sin visdom. Deretter utfører slavene ordre.»

– Jeg er ekstremt snill! Og ekstremt raus. Jeg er et følelsesmenneske, sier Jan Christian Opsahl, som ubeskjedent hevder han har skapt verdier for 50 milliarder kroner. Foto: Iván Kverme

– Det er typisk meg. Andre ville brukt årevis på å finne ut at de ikke passet inn. Jeg brukte åtte uker. Men etter å ha bedt Aker og Heiberg om å dra et visst sted, var det ikke mange som ville ha meg.

Mannen var ledig på markedet. Hodejegerne unngikk med vilje å sikte på bråkmakeren. Dette var kanskje kroken på døren på et hvert hjørnekontor fremover. Men Tharald Brøvig tok sjansen.

– Han ringte meg og sa at han trodde vi kunne finne på noe gøy sammen med Tandberg. På den tiden var Tandberg et børsnotert selskap med et fantastisk navn med en gruppering eiere som var villige til å satse. Men både omsetningen og antall ansatte var null.

Målet til Tandberg, som senere skilte ut Tandberg Television i egen divisjon, var å få videokonferanser til å erobre verden. Jan Petter Sissener spådde Tandberg nedenom og hjem. Han var sikker på at konkursen ville komme, uten å datofeste kollapsen nærmere.

– Det tok noen år, så kom Sissener til meg med en flaske rødvin som kostet som et statsbudsjett og sa unnskyld. At han hadde tatt feil. Det var realt gjort.

Les også: Hva gjør du når naboen tar seg til rette?

Business, ikke såpeopera

Tandberg og Tandberg Television vokste seg gigantstore. Opsahl sto til rors. De var aggressive på oppkjøp. Da Tandberg Television omsatte for 200 millioner kroner kjøpte de opp et Murdoch-selskap som omsatte for 800 millioner kroner.

– Vi var svært risikovillige, men vi hadde et prinsipp: Hvis det går helt galt, tåler vi tapet? Hvis svaret var nei, gjorde vi det ikke.

85 prosent av de ansatte i Tandberg var akademikere. Intelligensindustri, kaller Opsahl det.

– I lunsjen snakket vi om business og ikke såpeopera. Vi var svært grundige i ansettelsesprosessene. Vi hadde 7-8 kandidater med 7-8 intervjuer. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke flere gjør det. Vi presset kandidatene utenfor komfortsonen for å se hvordan de reagerte da. Likte de ikke å gå tur, gikk vi på tur. Likte de ikke å ta en øl, tok vi en øl.

I tillegg til å fokusere på riktige ansettelser, var bedriftskultur kjempeviktig.

– I 1990 var det ikke mange i Norge som visste hva det var. I Tandberg var bedriftskulturen selve limet. Beslutningene som tas blir mye riktigere når alle har de samme verdiene og holdningene. Det er viktigere enn systemer og strukturer.

Les også: Lille Bouvetøya gir Norge en ny stor kontinentalsokkel

«Jans smerteprosess»

De som har jobbet med Opsahl, som beskrives som verdens beste og verdens mest krevende sjef i én og samme person, har kjent på «Jans smerteprosesser». Det er fordi Opsahl har ett mantra. Og det er ufravikelig: Simplify, Focus, Act. Så enkel er verden. Det skal forenkles, fokuseres og handles.

– I en prosess går vi ikke hjem klokken 17. Ikke klokken 23 heller. Kanskje heller ikke klokken 2. «Jans smerteprosess» kan holde det gående til klokken 4. Da blir det bare surr og folk er dødsslitne. Neste morgen står alt så mye klarere. Det skal ikke surres. Det skal fokuseres og gjennomføres; få fart på sakene! Summert opp handler det om å kjenne tallene så du fatter de rette beslutningene og du må kjenne dine ansatte slik at du vet hvem som skal gjøre hva. Dette er alfa og omega for meg.

Når det gjelder hvem som skal gjøre hva, har Opsahl definitivt tenkt utenfor boksen:

– Hodejegere har en hit-rate på mellom 50 og 60 prosent. Det er ikke bra. Derfor ansatte jeg to daglige ledere i Tandberg i Norge for 17 år siden. Da økte jeg sjansen for å treffe på én av dem. Det var en amerikaner og en nordmann som fikk jobben. Etter tre måneder tok amerikaneren over. Det er ganske unorsk.

Les også: Bernie Sanders skremte investorer i helseforsirkingsgigant

Treårs perspektiv

Ganske unorsk er også veksten i Acano, selskapet som spant ut fra Tandberg. I to omganger gikk Opsahl inn med penger i Acano. Acano ble solgt til IT-giganten Cisco. Og førstnevntes verdiøkning er kanskje norgesrekord. Fra 0 til 6 milliarder kroner på snaue tre år. Da gjorde også formuen til Opsahl et solid hopp.

Investorens eget selskap Dallas Asset Management går så det griner. Nå er Opsahl god for, i runde slenger, i overkant av 600 millioner kroner.

– Du gikk nylig ut av styret i Storebrand. Hvorfor?

– Jeg hadde sittet i tre år og kursen gikk 120 prosent i samme periode. Alt jeg gjør nå, har jeg et treårs perspektiv på. Hvis jeg ikke har fått til noe innen da, gidder jeg ikke mer.

Les også: Rødt vil ha gransking av reiseregninger til alle på Stortinget

– Ingen investor

Telefonen ringer. Det er Øystein Stray Spetalen. Opsahl trykker ham av.

– Øystein og jeg har jobbet sammen både i REC Silicon og NEL. Øystein er et finansgeni. Han er søren meg et geni. Ingen andre i Norge hadde fått til den REC-jobben. Vi snakker om et selskap som hadde en markedsverdi på 0,8 milliarder kroner og 3,5 milliarder kroner i gjeld. Du trenger ikke være siviløkonom for å skjønne tegningen. Også i NEL viste Øystein seg som et geni.

– Hva er investeringsfilosofien din?

– Jeg er jo egentlig ingen investor. Det har bare tvunget seg frem fordi jeg må ha pengene et sted. Jeg kan ikke gå på investordager for å kjøpe og selge. I tillegg er den tid over. Før klarte Warren Buffett å slå indeksen. Nå er kapitalmarkedene så effisiente at orakelet fra Omaha ikke har slått indeksen de seneste ti årene. 80 prosent av de aktive forvalterne har heller ikke slått indeksen. Det er skremmende tall. Jeg har 75 prosent av pengene mine i kontanter.

Opsahl har også litt verdier i fast eiendom. Han er nabo med Magnus Carlsen og Petter Collier ved riksanlegget i Holmenkollen. Der har han bodd siden han kjøpte huset av Øystein Tvenge i 2001. Om vinteren er han på hytta på Gålå. Om sommeren er det hytta på Vestfoldkysten som gjelder. 15. april fyller et stykke norsk industrihistorie 70 år.

– Nekrolog, sier han og gliser.

Les også: Duket for rekordstor grensehandel i påska

– Kunne aldri vært politiker

På tallerkenen hans ligger det en omelett laget av tre egg, men kun én eggeplomme. Han har takket nei til brød. Glasset inneholder vann med kullsyre. Han trener hver eneste dag. Han har et enormt treningsrom i huset i Holmenkollen, med alt av tredemøller, vekter og spinningsykler. I tillegg spiller han tennis. Mye tennis. Han er etter sigende en svært habil utøver av ballsporten.

– Jeg lever sunt. Og har forhåpentlig gode gener. Mor er 95 år. Hun spiller tennis to til tre ganger i uken. Rett som det er spaserer hun også opp til meg. Hun bor ved Frognerparken, så det er litt av en stigning. Mest sannsynlig har hun også gått i kirken før hun kommer til meg, sier en imponert sønn og løfter hånden en drøy meter opp fra bakken:

– Hun har tatt vare på alle avisutklipp som har omhandlet meg. Det er over 40 års historie. Du verden så mye rart det har vært skrevet om meg. Men jeg får skylde meg selv. Kunne aldri vært politiker jeg, vet du. Jeg ville sagt noe skikkelig dumt flere ganger hver eneste dag.

Fotografen korrigerer på Opsahl og ber ham flytte seg litt nærmere lyskilden. Opsahl nekter å smile. Han har et tøft image å ta vare på. Men etter et par minutter slår det sprekker:

– Jeg håper mor blir fornøyd med bildene.

Saken er opprinnelig publisert i Finansavisen lørdag 13. april