Derfor savner ikke Anne Enger politikken

Anne Enger trodde hun skulle intervjues til Dagsavisens faste side 2-spalte. Hun ble lettet da det viste seg å være et portrett. Foto: Frøydis Falch Urbye
Anne Enger trodde hun skulle intervjues til Dagsavisens faste side 2-spalte. Hun ble lettet da det viste seg å være et portrett. Foto: Frøydis Falch Urbye

Anne Enger (68) var selve Nei-dronninga i EU-debatten. Busta føyk i debattene med Gro Harlem Brundtland. Dét er lenge siden nå. – Jeg er politisk av legning, men savner ikke partipolitikken.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Anne Enger kan puste lettet ut. Hun trodde hun skulle intervjues til avisens faste side 2-spalte. Så slapp hun dette jævlige heisspørsmålet i hvert fall, selv om hun hadde forberedt seg godt på bokspørsmålet. – Jeg hadde tenkt å svare Åsne Seierstads bok «En av oss» om 22. juli, smiler hun.

Mandag deles Nobels fredspris 2018 ut til den kongolesiske legen Denis Mukwege og IS-overlevende Nadia Murad, for bekjempelsen av krigsforbrytelser. Som det ferskeste medlemmet i nobelkomiteen har Anne Enger vært med å plukke ut årets vinnere.

– Det er et ærefullt oppdrag og jeg må si det var veldig stort å kunne få være med å velge to slike personligheter og et tema som går på vold mot kvinner i krig og konflikt. Det er viktig å få fokus på at seksualisert vold blir anerkjent som et våpen og at man begynner å straffeforfølge det. Og at man selvfølgelig prøver å bekjempe ondskapen.

– Mukwege har i mange år arbeidet som lege for å reparere skadene, og han kan fortelle rystende historier. For det er ikke bare kvinner og barn som blir ødelagt, men hele familier som blir utstøtt og til slutt hele samfunnet. Nadia Murad er fra Nord-Irak og ble tatt som slave for IS under en fryktelig massakre av jesidier, en religiøs minoritet som IS ønsket å utrydde. Dette er temaer som opptar mange og jeg har registrert at det er stor enighet og en pris som blir lagt merke til ute i verden.

(Saken fortsetter under)

Årets fredsprisvinnere Nadia Murad og Denis Mukwege får applaus etter tale under utdelingen av fredsprisutdelingen. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Årets fredsprisvinnere Nadia Murad og Denis Mukwege får applaus etter tale under utdelingen av fredsprisutdelingen. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

– Det er kanskje derfor det ikke har vært tematisert på denne måten før heller, at man ikke har tenkt på det som våpen, men kun som vold. Som våpen er det billig. Men alle lider under det, hele samfunnet blir ødelagt. Derfor har vi nå anerkjente internasjonale bestemmelser som definerer det som et masseødeleggelsesvåpen på linje med kjemiske våpen, og sier at det må straffeforfølges.

FAKTA: Anne Enger (68)

Embedskvinne og sykepleier.

Fra Trøgstad.

1985–2001: Stortingsrepresentant.

1991–1999: leder i Senterpartiet.

1997–1999 : kulturminister.

Var fungerende statsminister i 1998 og fungerende olje- og energiminister i 1999.

Kampen mot norsk EU-medlemskap gjorde henne til en sentral politiker også utenfor eget parti, og hun fikk tilnavnet «Nei-dronningen» av mediene.

2004 - 2015: fylkesmann i Østfold.

Fra 2018 har hun vært hun medlem av Den Norske Nobelkomité.

Gift med Morten Almaas.

Har tre barn fra første ekteskap, to bonusbarn og 7 barnebarn.

Les også: Her er mannen som fikk hele Norge til å klikke (DA+)

Betimelig Nobel-diskusjon

– Synes du politikere bør sitte i nobelkomiteen?

– Jeg syns den diskusjonen som var om dette var betimelig, det bør jo være regler for hvem som sitter der slik at komiteen er helt uavhengig. Og det er jo komiteen, selv om jeg er gammel politiker. Det kan ikke være diskvalifiserende at du har tatt ansvar som politiker. Men om du er aktiv eller sitter på Stortinget for eksempel, er det ikke så heldig, for da kan noen tenke at du ikke er uavhengig. At det er Stortinget som velger komiteen er nedfelt i Alfred Nobels testamente.

(Saken fortsetter under)

Nobelkomitéen fotografert på Nobelinstituttet. F.v.: Olav Njølstad, Asle Toje, Anne Enger, Thorbjørn Jagland, Henrik Syse og Berit Reiss-Andersen. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Nobelkomitéen fotografert på Nobelinstituttet. F.v.: Olav Njølstad, Asle Toje, Anne Enger, Thorbjørn Jagland, Henrik Syse og Berit Reiss-Andersen. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Hun liker å si at hun er «godt jorda». Vi antar det betyr at hun anser seg selv som en person som har begge beina på jorda. Og det er noe jordnært, nesten beskjedent over Anne Enger. Så lite brautende og selvhevdende er hun at man i svake øyeblikk fort kan glemme at hun har vært både partileder, kulturminister og til og med statsminister da Kjell Magne Bondevik ble syk noen uker i 1998.

På åtti- og nittitallet var hun en av Willochs og Brundtlands argeste motdebattanter som uredd sto på sitt, gjerne provoserte. Elsket og hatet ble det sagt. Selv kalte hun sin bok «Grønn dame og rød klut».

– Hender det at du savner politikken?

– Nei. Jeg er politisk av legning og måten jeg tenker på, men savner ikke partipolitikken.

Det kan være fort gjort å fremdeles kalle henne Anne Enger Lahnstein. – Men hun var en politiker i det forrige århundre, sier hun selv. Foto: Frøydis Falch Urbye
Det kan være fort gjort å fremdeles kalle henne Anne Enger Lahnstein. – Men hun var en politiker i det forrige århundre, sier hun selv. Foto: Frøydis Falch Urbye

– Jeg har mange artige, interessante oppdrag, som Sykehuset innlandet for eksempel. Oslo kammermusikkfestival. Og jeg har sittet i styret på Nationaltheatret i mange år, og i tillegg fått lov til å lede arbeidet med Kulturutredningen 2014 og Likelønnskommisjonen.

– Ja hvordan står det til med likelønnen i det mammabloggende og kakebakende kongeriket?

– Jeg er ikke imponert. Men jeg er mer opptatt av at alle voksne folk må ta ansvar og ha en økonomisk selvstendighet basert på deltakelse i yrkeslivet. Om du er helt avhengig av andre blir du fryktelig sårbar om du plutselig blir alene. Og alene kan alle bli. Livet er ikke risikofritt, sier Enger og fikler med eneste pynt på den svarte genseren: en button fra Kirkens Bymisjon der det står «Rom for alle».

Les også: AUF vil ha unge inn i Nobelkomiteen

– Samfunnet var annerledes

Om det er noe hun har fått med seg hjemmefra så er det at det skal være rom for mennesker i nød. Anne Enger vokste på på foreldrenes gård Rud i Trøgstad. Barndomshjemmet var preget av en jordnær hverdagslig gudstro, der rettigheter og plikter gikk hånd i hånd og det var en selvfølge at man tok ansvar for fellesskapet. Hjemme var det sjelden bare familien som bodde, foreldrene tok imot fosterbarn, flyktninger fra Tyskland og Jugoslavia, og omstreifere og alkoholikere som ikke hadde noen fast plass å bo.

– Er det arven fra barndommen som har gjort deg så engasjert?

– Jeg har ikke tenkt sånn på det. Men foreldrene våre var veldig sosiale, og jeg håper og tror jeg har tatt med meg mange av de verdier jeg fikk nedfelt helt fra barnsbein av.

Anne Enger på Senterpartiets landsmøte i Trondheim i 1983. Foto Inge Gjellesvik / NTB / SCANPIX
Anne Enger på Senterpartiets landsmøte i Trondheim i 1983. Foto Inge Gjellesvik / NTB / SCANPIX

I ungdomsårene hadde hun sommerjobb hos bakeren i Trøgstad. Syklet fram og tilbake, fem kilometer hver vei, i nyvasket rosa uniform. Lillesøster Tuva pleide å vente på låvebrua når hun kom hjem på ettermiddagen, for da kunne det hende storesøster hadde med et kremmerhus glaserte drops.

– Jeg vokste opp på femtitallet og da var hele samfunnet annerledes. Det er nesten ikke til å forestille seg hvordan det var. At folk, loffere som vi kalte dem, fikk komme og bo hos oss i perioder var helt naturlig.

– Og jeg husker godt at barn fra det krigsherjede Tyskland på femtitallet kom med lapp rundt halsen til stasjonen i Sarpsborg, der de ble hentet og kjørt ut til gårdene der vi ventet. Vi hadde noen som bodde hos oss mange sommere, og til og med jula et år.

En av dem som fikk bo og jobbe på gården var Luiz, han hadde mistet kone og tre barn i Jugoslavia, og sittet i tysk fangeleir. Der var hans jobb å vaske vekk blodet etter andre fanger som ble torturert, og han fortalte om frykten for at han selv skulle ende der.

I mange år etterpå pleide han sende julepakker fra Jugoslavia, med blant annet appelsiner. De hadde råtnet underveis, men for Anne og søsknene var det eksotisk med appelsiner uansett.

Les også: Anne Enger om likelønn: – Det går temmelig langsomt

Behovet for flyktninger

– Hva tenker du om holdningene nordmenn har til flyktninger i dag?

Fem favoritter

Musikk: Leonard Cohen. Hans siste plate og låta «You Want It darker» – fantastisk musikk og tekst. Og Max Brucks klassiske
fiolinkonserter

Film: «Stekte grønne tomater» – rødt og grønt i skjønn forening

Bok: «Søsterklokkene» av Lars Mytting. Han skriver så levende og godt

Mat: Det er avhengig av situasjonen, men fisk er aldri feil

Sted: Slapper gjerne av på San Augustin på Kanariøyene. Og trives godt hjemme i huset vårt i Rygge

– Jeg syns det er leit når jeg merker motstand. Samtidig er det forståelig. Du vet, jeg hadde forberedt meg på følgende spørsmål fra deg: «hva ville du gått i demonstrasjonstog for», og det er enkelt: Det måtte blitt menneskerettighetene. De er helt fundamentale og under press på mange måter i dag.

– Kan vi ta imot absolutt alle, har vi ikke også et ansvar for å tilby noe til de som kommer?

– Naturligvis kan vi ikke ta imot alle som vil komme til Norge, men vi kan ta imot langt flere enn vi gjør. Og jeg mener at om vi ikke skjønner behovet og betydningen av mer mangfold i det norske samfunnet så kommer vi til å forvitre. Vi trenger ideene og nytenkningen som nye mennesker bringer med seg. Dessuten sitter vi på en gyllen gren, det er forpliktende å ha det så godt som mange av oss har det.

– Så det er ikke bare flyktninger som trenger oss, vi trenger også dem?

– Ja. Jeg tror at hvis vi stenger folk som trenger hjelp ute, blir vi fattigere folk. Og vi trenger flere mennesker i Norge, sier hun.

– Det er det mest meningsfylte oppdraget jeg har hatt som fylkesmann var i 2015, da Lars Sponheim i Hordaland og jeg i Østfold skulle bistå kommunene i å bosette flere flyktninger. I Østfold reiste vi rundt og opplevde at til tross for at det kan butte litt, er folk stort sett veldig positive.

Les også: – Wara-angrepet det groveste jeg har sett

– Feigt, men nødvendig

Hun er utdannet sykepleier, sosionom og diakon.

– Hva drømte du egentlig om å bli da du vokste opp?

– Jeg kan ikke huske at jeg tenkte slik. På den tida var det ingen som lurte på det, vi skulle kanskje bare jobbe i en butikken ett års tid og så forhåpentligvis bli gift. Så jeg begynte å jobbe som såkalt «ettåring»- vi ga ett år – på KFUK-hjemmet i Oslo. Vaska doer og trapper. Miljøarbeider ville man kalt det i dag, det var et fint år etter gymnaset i Askim. Samtidig fikk jeg den ideen at jeg skulle bli noe annet. Noen foreslo Diakonhjemmet.

– Hva gjør en diakon?

– Det er en kirkelig utdanning som vi fikk parallelt med utdanning som sykepleier og sosionom. Det ble seks år med fin ballast. Diakonhjemmet den gangen var en institusjon for de «mannlige diakoners fremme», mens kvinner ble diakonisser og fikk 3-årig utdannelsen på Lovisenberg. Men vi fikk utdanning og vi fikk også endret formålsparagrafen etter hvert.

(Saken fortsetter under)

Daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland (H), Nationaltheatrets styreleder Anne Enger og skuespiller, regissør og tidligere kulturminister Ellen Horn etter nyheten om at det i april 2017 ble bevilget 1,9 milliarder kroner til rehabilitering av Nationaltheatret. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland (H), Nationaltheatrets styreleder Anne Enger og skuespiller, regissør og tidligere kulturminister Ellen Horn etter nyheten om at det i april 2017 ble bevilget 1,9 milliarder kroner til rehabilitering av Nationaltheatret. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Det var mens hun gikk siste året på sosialskolen på Diakonhjemmet at hun traff Geir Lahnstein, som underviste på administrasjonslinjen. Han var enkemann med en liten sønn som het Erik. Sommeren 1975 giftet de seg, hun takket nei til stillingen hun var blitt tilbudt som sognediakon i Porsgrunn for å flytte sammen med mannen og sønnen som hun adopterte, i generasjonsbolig på Røa. Anne tok arbeid på Diakonhjemmets sykepleierskole, og ganske raskt fikk hun også barna Espen og Kristin.

Hun ble etter hvert aktiv i Folkeaksjonen mot fri abort, og selv om hun trivdes der var hun ikke spesielt komfortabel med å bli identifisert med de mer reaksjonære kreftene i bevegelsen.

– Jeg hadde ingen stor rolle i abortkampen i Norge. Loven var vedtatt da jeg ble engasjert på deltid, med hjemmekontor, stensilmaskin i kjelleren og tre små barn. Jeg har tenkt at min rolle i abortssaken er betydelig overdrevet i etterkant med den hensikt å svekke meg politisk. Derfor har jeg valgt å ikke være veldig aktiv i det spørsmålet. Litt feigt kanskje, men nødvendig.

Les også: «Mini-Merkel» tar over som leder i CDU

Umulig abortdebatt

– Å være mot selvbestemt abort var så kontroversielt at man kunne bruke det mot deg?

– Absolutt.

– Er det ikke påfallende at vi sitter og diskuterer mange av de samme temaene som var aktuelle da du var aktiv som politiker, som Europa og flyktninger – og ikke minst abort?

– Det kan du si. Det er jo viktige verdispørsmål som engasjerer. Jeg har egentlig ikke skifta syn, men samtidig tenker jeg at vi må lære oss å leve med disse krevende, etiske konfliktene. Og jeg ønsker ikke å endre abortloven, slik den er i dag. Men jeg har alltid tenkt at det å stå aleine med en så stor bør kan være tungt. Som sykepleier og sosionom har jeg sett hvor vanskelig det kan være for kvinner, og jeg mener samfunnet svikter kvinner i en vanskelig situasjon. Men dette er en debatt som er helt umulig å ta i Norge.

– Det som blir diskutert nå er paragraf 2c, altså abort etter 12 svangerskapsuke, den såkalte sorteringsparagrafen?

– Jo, men det som gjorde den debatten helt umulig var at den kom som et verktøy i en storpolitisk kamp om regjeringsmakt. Men akkurat det skal jeg ikke si noe mer om, smiler hun.

Les også: – Når man har denne typen utmattelse, kan man våkne om morgenen og være utslitt

Drapstrusler og judas-stempling

For dem som har fulgt norsk politikk noen år vil Anne Enger stå som selve Nei-dronninga i EU-debatten. Det slo gnister i debattene, spesielt mellom henne og Gro. På åtti- og nittitallet seilte de inn i TV-studioene som en bredskuldret armada med skulderputer og kortklipte, fornuftige frisyrer, og krangla så busta føyk. Ap-sjefen, hissig og rødkinnet, Anne Enger, provoserende rolig.

I boka «Anne» forteller broren Trond Enger om drapstrusler og judas-stempling. Som etter at hun på NRK-Dagsrevyen 29. oktober 1990 spente bein for en ren Høyreregjering ledet av Jan P. Syse, og overlot makten til Arbeiderpartiet. Etter det fikk hun et brev som stemplet henne som landssviker, og trusler om at foreldrenes gård i Trøgstad skulle bli brent.

Et annet brev inneholdt 30 tiøringer og teksten «30 sølvpenger til Judas».

(Saken fortsetter under)

Daværende partileder Anne Enger i Senterpartiet under valget i 1991. Her sammen med statsminister Gro Harlem Brundtland. Foto;Jan Greve / SCANPIX
Daværende partileder Anne Enger i Senterpartiet under valget i 1991. Her sammen med statsminister Gro Harlem Brundtland. Foto;Jan Greve / SCANPIX

– Er du glad det ikke var kommentarfelt den gangen?

– Ja, jeg hører at det som skrives der er ofte bare trist. Men er ikke nettopp også dette en del av den nye tida da, at dette er legitimt?

– Men er det greit at folk får vrengt ut av seg skitten sin og ikke går og bærer på det?

– Nei, jeg syns ikke det. Det er noe med dannelse, å være litt ordentlige. Å ha grunnleggende folkeskikk.

I en NRK-debatt i 1994 ble hun beskyldt av Gro Harlem Brundtland for å drive med fusk da hun sa at EU kom til å undergrave arbeidernes faglige rettigheter.

– Husker du at hun sa det var fusk?

Nå lener hun seg til og med framover bordet, skyver focacciafatet til side.

– Jeg husker det! Løgn, sa hun. Det var da jeg sa at EU ville svekke faglige rettigheter. Og det hadde jeg godt grunnlag for å si.

– Ja, det er vel bare å spørre de som jobber i byggebransjen i dag ...

– Og dette er nettopp en del av tanken om fri flyt. Kapitalen går dit kapitalen gir størst avkastning. Det er grunnsetningen, ikke sant, og da tas det mindre hensyn til hva som er best for folk.

(Saken fortsetter under)

Erik Solheim (SV), Anne Enger (Senterpartiet) og statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) under en partilederebatt i NRK i forbindelse med Folkeavstemningen om EU i 1994. Foto: Erik Johansen / NTB SCANPIX
Erik Solheim (SV), Anne Enger (Senterpartiet) og statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) under en partilederebatt i NRK i forbindelse med Folkeavstemningen om EU i 1994. Foto: Erik Johansen / NTB SCANPIX

– Men uten EØS-avtalen, hvor hadde vi stått da?

– Da hadde vi fortsatt den utviklingen som lå der, med frihandelsavtaler og internasjonalt samarbeid som selvsagt er en forutsetning. Vi har alltid hatt en åpen økonomi i Norge, så jeg skjønner liksom ikke hvorfor det ikke hadde kunnet gå? Kanskje hadde det ikke vært like mye fart på økonomien, og det tror jeg hadde vært sunt.

– Det er vel å banne i kirka, du har alltid klart å provosere dine motstandere?

– Ja, jeg har nok det.

Les også: Beklager kirkekonsert etter reaksjoner

De fire friheter

– Synes du fortsatt det var riktig å si nei den gangen?

– Ja. Absolutt. I den brutale markedsliberalismen er det pengene som styrer, det er bunnlinja som betyr noe. Jeg ser at markedet er viktig for å få et samfunn til å fungere også. Men det sikrer ikke en rettferdig fordeling. Det sikrer ikke miljøhensyn.

– Kåre Willoch har sagt at dere vant folkeavstemningen, men har tapt hver dag siden.

– Om noen mener at vi har tapt hver dag siden gjelder det nok EØS-avtalen, og jeg var imot den også. Men vi har en viss frihet og den kan vi bruke litt mer av, synes jeg. Vetoretten og sånn.

– Hva tenker du alt det som skjer i Europa nå, med brexit, opptøyene i Paris, høyreekstremismen?

– At markedsliberalismen og forbrukersamfunnet ikke er «løsningen», verken for folk eller miljø. Ta demonstrasjonene som har vært i Paris nå, de sier de er mot økte avgifter på bensin, men jeg tror det stikker dypere. At det handler om økte forskjeller og at mennesker føler på avmakt. Hvis alt skal flyte fritt, og produseres der det er billigst å produsere, så er det pengene som får forkjørsrett. Og alle taper på det, sier hun.

(Saken fortsetter under)

Anne Enger ble kulturminister i regjeringen Bondevik i 1997. Her fra slottsplassen sammen med nyslått statsminister Kjell Magne Bondevik. Foto;Ørn Borgen / SCANPIX
Anne Enger ble kulturminister i regjeringen Bondevik i 1997. Her fra slottsplassen sammen med nyslått statsminister Kjell Magne Bondevik. Foto;Ørn Borgen / SCANPIX

Nå er hun på glid:

– Denne uka skrev jeg en kronikk i Nationen, som er 100 år. Jeg ville problematisere de fire friheter: «Arbeid, kapital, tjenester og arbeidskraft». President Franklin D Roosevelt holdt en åpningstale i kongressen januar 1941. Da var krigen i gang i Europa, og Roosevelt sa at målet for alle verdens folk var: «ytringsfrihet, trosfrihet, frihet fra nød og frihet fra frykt.»

– I Store norske leksikon står det om talen: «Må ikke forveksles med EUs fire friheter.» Og jeg tenkte: hva med en renessanse for de opprinnelige fire friheter? Da får EU en utfordring. Et helt annet perspektiv på alt som skjer i Europa nå. De opprinnelige fire friheter er også nedfelt i innledningen til FNs menneskerettighetserklæring fra 1948. Den er stadig like aktuell. Eleanor Roosevelt var som kjent en viktig aktør i arbeidet med erklæringen.

Les også: – Det regjeringen har gjort er helt hårreisende

– Jeg kan ikke se det slik

– Hva tenker du om at EU har fått fredsprisen?

– Vel, EU var i utgangspunktet en kull- og stålunion som ble opprettet mellom Tyskland, Frankrike, Italia, Spania, Belgia og Nederland på femtitallet. De hadde utkjempet to verdenskriger, så når de bestemte seg for å gå sammen, så var det et viktig fredsprosjekt.

– Hva gikk galt?

– Mange ser fortsatt på EU som et fredsprosjekt. jeg har respekt for det, og skulle ønske de hadde rett i at EU bidrar til fred. Men jeg kan ikke se det slik. Ett eller annet sted på veien ble det for ambisiøst. Allerede på slutten av åttitallet sa Jacques Delors at det var et demokratisk underskudd i EU. Demokrati er ikke så enkelt at en stemme kun er en stemme, vi har representativt demokrati, det er en maktbalanse – et maktfordelingsprinsipp, å veie ulike hensyn opp mot hverandre. Og det er også mindretallsrettigheter knyttet til det.

(Saken fortsetter under)

Tidligere leder Anne Enger (fv), nåværende leder Trygve Slagsvold Vedum og tidligere leder Åslaug Haga på Senterpartiets landsmøte i 2017. Foto: Ole Martin Wold / NTB scanpix
Tidligere leder Anne Enger (fv), nåværende leder Trygve Slagsvold Vedum og tidligere leder Åslaug Haga på Senterpartiets landsmøte i 2017. Foto: Ole Martin Wold / NTB scanpix

– Du, dette går trill rundt for meg, men jeg tror Henrik Ibsen engang sa at mindretallet alltid har rett?

– Jeg er ikke enig. Men flertallet har ikke alltid rett, heller. Derfor må vi sikre kvaliteten. Skal vi ha folkeavstemninger om alle mulige ting så kan vi komme galt ut. Hvis folk er fortvila fordi de ikke behersker sin egen hverdag, og ser at forskjellene bare øker uten at de har noe håp om å komme videre, så kan man bli radikalisert på enten den ene eller andre siden.

Anne Enger ble skilt på nittitallet. I 2007 giftet hun seg igjen, men har valgt å beholde sitt opprinnelige navn.

– Men det er liksom så fort gjort å fortsatt kalle deg Anne Enger Lahnstein ...

– Ja. Men hun var en politiker i det forrige århundre.

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden