Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
«Igho hadde alltid likt fargene. Grønt, lilla, cyan, rødt og blått innimellom det svarte i oljen som fløt oppå vannet. Han var født i Bayelsa, midt i Nigerdeltaet, et av områdene i verden med størst variasjon i dyre- og planteliv. For Igho var lukten av olje en like naturlig del av tilværelsen som mangroveskogene.
«Det lukter for sterkt her,» ropte søsteren Chinyere bak ham i den smale båten.
'Vi må snu.'
Igho var tolv, to år yngre enn søsteren. Hun var av den forsiktige typen, så han følte et ansvar for lederskap på ekspedisjonene langs vannveiene. De befant seg et par kilometer fra landsbyen, et belte av grønt og lilla dekket vannoverflaten. Ved første øyekast var planten et vakkert innslag i naturen, men på skolen hadde Igho lært at den var en fremmed art som trivdes i forurenset vann.
'Vannet kan være giftig, Igho!' ropte søsteren.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen'Alt vann er giftig i Nigeria,' svarte han.»
Slik åpner «Svart landskap» der vi først møter søskenparet som plukker vannhyasinter i de oljeforurensede hjemtraktene. Det går ikke så bra, ikke ulikt skjebnen til tre barn som døde i nettopp Bayelsa i 2013. Oljeselskapet Agip, et datterselskap av italienske Eni, ble beskyldt for å stå bak utslippet som gjorde at de tre barna ble forgiftet – men har avvist anklagene.
– Jeg kom over historien under arbeidet med boka. Det var skjellsettende å se at familien som prøvde å få oppreising ble møtt av en vegg av forretningsadvokater.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenEystein Hanssen har bakgrunn som journalist fra NTB og TV2. «Svart landskap» er hans syvende spenningsroman, og handler om den norske leiesoldaten Roger og frilansjournalisten Nora som vikles inn i den korrupte oljesektoren i Nigeria.
Artikkelen fortsetter under annonsen
I arbeidet med thrilleren har Hanssen brukt lang tid på å snakke med korrupsjonsjegere, aktivister og folk i oljebransjen. Han forteller at han har fått innsyn i sinnrike systemer for å skjule pengestrømmer, smugling av ulovlig tappet olje som selges svart, og systematisk underrapportering av utslipp.
– Ifølge Transparency International er petroleumsindustrien blant de mest korrupte i verden. Når man skriver en thriller er man interessert i miljøer der grådighet eller rettighetsbrudd skaper en nerve. Man vil alltid se etter de miljøene der det er mye å ta tak i. Dét er det i Nigerdeltaet, sier Hanssen.
Han påpeker at vestlige aktører tar med seg mye av Nigerias rikdom, og lar lite være igjen til befolkningen i Afrikas mest folkerike land.
– Kolonitiden er ikke over, den har bare tatt en annen form, sier forfatteren.
Artikkelen fortsetter under annonsenI et debattinnlegg i VG, skriver Hanssen at norske skattebetaleres penger er investert i selskaper som opererer i Nigerdeltaet. Han karakteriserer området som et av de mørkere hjørnene av klodens utvinningsindustri:
«Du og jeg eier en bit av Shell, Eni, Total, Exxon Mobil og en rekke andre oljeselskaper som alle har det til felles at de har vært involvert i alvorlige forurensningssaker i Nigerdeltaet», skriver forfatteren og peker mot Oljefondet.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Nigerias røde soner
Krimforfatteren sier det var en åpenbaring å se hvor stor bransjen er utenfor norsk sokkel.
– Det har vært en vekker å se at vi er så avhengige av denne bransjen, og at vi ikke klarer å gjøre noe med det. Lofoten er et godt eksempel her hjemme. Oljeindustrien sier at de bare vil kartlegge gjennom leting, men alle vet at når de finner olje så vil ikke politikerne være i stand til å si nei. Da tenker jeg det er mye god læring i hvordan oljeselskaper har herjet med det skjøre økosystemet i Nigerdeltaet. Lofoten er også skjørt. Etter min mening er det en vanvittig tanke å vurdere oljeutvinning der.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Mener du det blodpenger vi henter hjem gjennom slike investeringer i utenlandske oljeselskaper?
– Barnedødeligheten er ekstremt høy i Nigerdeltaet. Flere rapporter peker på at dette handler om oljeforurensing. I andre enden av den verdikjeden vi øker oljefondets verdi med, dør det altså mennesker. Det er et enkelt regnestykke.
Hanssen mener norsk oljebransjes prioriteringer må debatteres på samme måte som norsk våpenindustri.
– Om vi selger våpen til en krigførende part, der uskyldige blir drept, er de fleste enige om at det er feil. I Nigerdeltaet bidrar selskaper Norge har investert i til at mennesker dør. Og det er unektelig en viss motsetning i å ha en så viktig og god humanitær tilnærming som vi har gjennom bistanden, og samtidig tjene penger på høyst tvilsom business i de samme områdene.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: «Et pervertert uttrykk for noe veldig mange i Nigeria føler på»
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Nigeria er Afrikas mest folkerike land med over 190 millioner mennesker. Engelsk er offisielt språk, men landet har over 200 etniske grupper med egne språk. Omtrent halvparten er kristne, den andre halvparten muslimer. På grunn av folkemengden, militær styrke og økonomiske posisjon blir Nigeria ofte betraktet som en av Afrikas stormakter. Landet er kontinentets største oljeprodusent, men jordbruk sysselsetter likevel størsteparten av befolkningen. Etniske, religiøse og regionale motsetninger har preget landets politiske utvikling.
Nigerdeltaet dannes av utløpet av Nigerelva mot Atlanterhavet, der elven sprer seg ut i en rekke elve-armer som sammen med hovedløpet til Niger brer seg ut over et totalt landområde på cirka 36 000 kvadratkilometer. Området preges av mangrove sumpland og av rester av opprinnelig tropisk regnskog. Nigerdeltaet er det området i Nigeria der det er funnet og utvunnet råolje fra petroleumsforekomster i berggrunnen. Til tross for lite utvikling for lokalbefolkningen, har en rekke byer som Port Harcourt sett stor økonomisk vekst.
«Frilansjournalisten Nora Wold reiser til Nigerdeltaet for å undersøke oljeindustrien. Samtidig løser den norske leiesoldaten Roger «sikkerhetsoppdrag» for oljeselskaper. Da et søskenpar dør av forgiftning, begynner folk rundt Nora og Roger å forsvinne. De to tvinges på flukt, og innser at de kjemper mot den samme fienden. Handlingen spenner fra avisredaksjoner i Oslo, via lyssky oljetrafikk i Nigerdeltaet til en eksplosiv finale på en sørafrikansk villdyrfarm», heter det i forlaget Capitanas omtale av Eystein Hanssens syvende spenningsroman «Svart landskap».
Sist uke skrev den britiske avisa The Independent om en korrupsjonssak som er på vei gjennom det italienske rettssystemet. Ifølge avisa, beløper summene i saken seg til mer enn Nigerias totale helsebudsjett.
«Store oljeselskaper, hemmelige bankkontoer, tidligere MI6-agenter, champagnelunsjer, en tidligere nigeriansk president og hundrevis av millioner dollar i bestikkelser. Korrupsjonstiltalen mot Shell og Eni i Milano kunne vært hentet rett ut av en spenningsroman», heter det i avisa.
– Historien Global Witness her har avslørt er mer eller mindre tatt rett ut av handlingen i boka, sier Hanssen.
Han mener det ikke er mulig å drive business i et land som Nigeria uten at man på én eller annen måte bidrar til korrupsjonen.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Et norsk selskap kan ha god revisjon av egne og partnerens kontrakter, men hvor dypt ned i dette sinnrike systemet går en slik overvåking. La oss si at det går maks tre ledd i transaksjonskjeden. I fjerde ledd forsvinner pengene til Cayman Island.
Forfatteren peker på at et norsk selskap er avhengig av å ha en lokal samarbeidspartner for å kunne jobbe i Nigeria.
– Slike joint venture-selskaper har ofte en tendens til å være eid av noen i landets elite, med nære bånd til myndighetspersoner eller regjeringsmedlemmer. Man kan få dette til å se rent ut i en årsrapport, men man er naiv om man tror denne bransjen er ren i alle ledd.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Artikkelen fortsetter under bildet)
« Roger Eik stirret på en rusten vifte som roterte i taket på hotellrommet i Port Harcourt. For hver runde pep innretningen mer intenst, inntil den gjorde et kast i rotasjonen og startet oppbyggingen på nytt. Eik vurderte å skru den av, men svetten både på hans egen hud og Deborahs ved siden av ham, fortalte at de neppe ville holde ut lenge uten det svale pustet. Det var noe med disse rolige stundene etter at de hadde elsket. Lukten av henne, den enkle standarden.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det kjentes ekte.
'What are you thinking about, viking?' spurte hun med sine tydelige R-er og lett hese stemme.
Eik la hodet til side, tok inn den nakne kroppen hennes med øynene. Emosjonelle bånd til lokale kvinner kunne påvirke dømmekraften, var mantraet i sikkerhetsbransjen. Prostituerte ble stilltiende akseptert. Vel, når det kom til damer fulgte Eik sine egne regler.
'Nothing,' løy Eik.»
– Deborah er ikke prostituert, hun driver sin egen butikk – det er viktig å påpeke, for forskjellen på Roger Eik og mange andre kontraktører er at han bryter leiesoldatkodeksen om ikke å innlede et emosjonelt forhold til en lokal kvinne.
Hanssen sier han ikke vil røpe for mye, for dét forholdet er en drivkraft i boka.
Les også: En av altfor få som går på skole
– «Samvittigheten tar man ikke med seg til Afrika» skriver du rett etter at leseren møter Roger og Deborah. Det er et møkkete landskap du tar leseren inn i?
Artikkelen fortsetter under annonsen– Som kontraktør i Afrika har du mest sannsynlig opplevd mye forferdelig. Har man for eksempel jobbet i sikkerhetsbransjen i Liberia eller i Elfenbenskysten når det var som verst der, har du vært med på veldig mye møkkete. Roger i boka startet sin militære karriere i Mogadishu under Black Hawk Down-fadesen og har tjenestegjort som soldat i Afghanistan. Han har en relativt tung bagasje, og som en rekke rapporter påpeker; mange av disse gutta sliter med post-traumatisk stress.
Han sier det er dette han som forfatter har forsøkt å utforske hos Roger.
– To av kildene mine hadde orkesterplass til den grufulle hendelsen i Mogadishu, og jeg har snakket med sikkerhetskontraktører i andre land. De forteller alle det samme: man bærer på mye skit. Så glir man over i en tilværelse der man blir avhengig av adrenalinkick for å holde minnene på avstand. For de fleste er dette en oppskrift på å gå til grunne som menneske.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Afrika portretteres ofte negativt i media. Du har skrevet en skjønnlitterær thriller, men hvor realistisk er det som skjer i «Svarte landskap» egentlig?
– Det er et betimelig spørsmål. Nigeria er et land med mange sterke stemmer, og det er selvfølgelig også mange selskaper som bidrar til utvikling og framskritt. Mer overordnet har Nigerdeltaet et overveldende problem med en kapital- og kunnskapsflukt som i all hovedsak knytter seg til petroleumsindustrien. Eksempelvis var det mange som levde av fiske før, men nå er fisken er borte.
– Hva håper du boka skal bidra til, bortsett fra spenning for leseren?
– Man skal være forsiktig med å håpe på at skjønnlitteratur bidrar til å endre samfunnsstrukturer. Dette er først og fremst en spenningsroman, men jeg håper jo at norske beslutningstagere og folk som er del av denne bransjen skal lese boka.
Om folk lar seg underholde av en god røverhistorie, og så tenker en tanke eller to etterpå, så har jeg oppnådd noe. Det hadde vært fint.
Relatert: Et mørkt kapittel i «lykkelandets» historie
Les også: Tar av silkehanskene mot olje-korrupsjon
