Roar Dons er eiendomskongen i Tromsø

(Finansavisen): – Alle i byen kjenner ham.

Ordene faller fra en kvinne på vei ut fra Sky Bar på Comfort Hotel The Edge. Det er to tromsøværinger som har fått Roar Dons til å stoppe opp, for å skryte av hotellet, for å høre hvordan det går med familien og for å spørre om reisen til New York.

– Kjenner hele Tromsø deg?

– Ja, det føles sånn noen ganger. Jeg er en voksen mann og har vært med på ganske mye i byen, svarer Dons.

Han eier Pellerin, som igjen sitter på 65.000 kvadratmeter med næringseiendom i Tromsø. Regnskapet for 2017 forteller om 496 millioner kroner i bokført verdi på eiendommene, men virkelig verdi er nærmere én milliard. Det er likevel nå Pellerin skal gi gass. Byggingen av The Edge gjorde selskapet rustet for større utfordringer. Oppholdet i New York ga eieren ny inspirasjon. 2018 blir et veiskille.

Det startet med Napoleon. Ikke Bonaparte, men den tredje. Året var 1866, den franske befolkningen vokste og det var knapphet på næringsrik mat. Napoleon utlyste en konkurranse om å finne et billigere alternativ til smør. Tre år senere ble margarinen funnet opp av kjemikeren Hippolyte Mège-Mouriès, som sammen med Edmé Pellerin åpnet verdens første margarinfabrikk. Sønnen August Pellerin var mannen som tok med seg oppskriften til Norge.

– Det er litt søkt, men jeg ser opp til August Pellerin, sier Dons til Finansavisen.

Les også: Dette er ekspertenes favorittaksjer for børshøsten

«Hatten av for fortiden – jakken av for fremtiden»

På veggen ved resepsjonen til The Edge henger en plansje med en tekst som forteller om de første årene. Dons leser med innlevelse og stolthet. Historien er ryggmargen til selskapet. Flere steder på hotellet henger det lignende plansjer med hver sin lille del av historien. Den fortsetter på det verdensberømte revyteateret Folies Bergére, hvor 21 år gamle August Pellerin møtte brødrene Eilert, Lauritz og Oluf Sundt i 1874.

– De spiste, drakk og hadde det gøy. De fant hverandre, forteller Dons.

Pellerin ble med til Oslo. I Borggata bygde de en margarinfabrikk og etablerte selskapet Dons eier i dag.

«Hatten av for fortiden – jakken av for fremtiden», sa bestefar Roar Dons under selskapets 75-årsfest i 1951. Barnebarnet med samme navn kunne sagt det samme nå. Og han har satt seg et spenstig mål; å se hva Tromsø trenger, før byen skjønner det selv. Det kan føre til hyllest og lovord, men også vrede og banneord. Han opplevde det siste da planene om The Edge ble presentert for første gang for 23 år siden. Hotellet til 500 millioner stod ferdig i 2014 og leies ut til Petter Stordalen og Choice Hotels, men tilbake i 1995 var det ikke bestemt hva som skulle bygges. Det som var klart var at kommunen hadde tillatt en 12 etasjers bygning på en av byens bedre tomter, rett ved bryggekanten, rett bak ærverdige Vertshuset Skarven. Det ble protester og en svær underskriftskampanje.

– Jeg var redd for å få et ølglass i hodet når jeg var på Skarven. Det var ikke lett å være Roar i gatene i Tromsø.

Les også: NHO vil gå fra 23 til 0 prosent skatt

– Jeg gir meg aldri

Saken gikk til Fylkesmannen som stoppet prosjektet, før den gikk videre til Miljødepartementet som ga tommelen opp.

– Politikere gjør sin jobb, vi gjør vår jobb og byråkratiet gjør sin jobb, men mannen i gata viste null tillit. Tromsø håndterte ikke denne saken godt nok. Det gjorde heller ikke vi, sier Dons.

– Men jeg gir meg aldri.

Akkurat dette prosjektet betydde noe ekstra, for det var ved denne tomten at margarinhistorien startet i Tromsø. Pellerin hadde vokst seg stort. På trikkene i Oslo stod «Pellerins margarin» med store bokstaver. Når trikkene var fulle og folk måtte trekke innover skal konduktørene ha ropt: «Ser dere ikke at det står; Pell‘ere inn!». Selskapet vokste ut av Oslo, ut av Norge. Bestefar Roar Dons kom inn i selskapet på 1920-tallet med sivilingeniørutdanning fra Trondheim. Han ble aksjonær og gikk trappene opp til å bli administrerende direktør fra 1930 til 1945. Han var en av dem som så mulighetene nordover i landet. I 1929 ble Tromsø Smørfabrikk kjøpt av Pellerin. I 1957 ble det bygget en ny og moderne fabrikk, vegg i vegg med den gamle, på stedet der The Edge står i dag.

– Dette var margarintomta, arnestedet for hele historien. For meg var det viktig å lykkes her, sier Dons.

Les også: Stordalen: – Dette hotellet blir utrolig

Saken fortsetter under bildet

Roar Dons er opptatt av kultur. Han har i flere år sittet som styreleder i Nordlysfestivalen. Foto: Erlend Kjernli

– En åpenbar forløsning

Det er her han sitter nå, mens ordene renner ut av munnen. Han er en nordlending av natur med snakketøyet i orden. «Hva var egentlig spørsmålet ditt?», kan han spørre etter en 10 minutters monolog om et helt annet tema. Stolen ved hotellresepsjonen er hans scene for å fremføre historien om Pellerin og historien om seg selv. Den siste handler om formidling, om et musikalsk talent som kjente Jørn Hoel og stod på scenen med Steinar Albrigtsen.

– «Du var på gang på 80-tallet, men så forsvant du bare», har Hoel sagt til meg.

Dons ble fysioterapeut, musikken ble undertrykt. 60- årsdagen i 2014 ble et vendepunkt da gaven fra hans kone var at han skulle holde konsert på Bastard Bar i Tromsø. Dons skulle finne musikere og lage en settliste, kona skulle markedsføre konserten og sikre fullt hus. To måneder senere var det klart for konsert.

– Jeg var så nervøs, men det var skitgøy. En åpenbar forløsning.

Nye tre måneder senere fikk han LP-platen «Roar Dons – live fra Bastard».

– Da var jeg solgt og tenkte «dette skal jeg gjøre». Etterpå har jeg ikke sett meg tilbake.

I fjor ga han ut sitt første album, «Natta e over», og dro ut på turné. Det siste halvåret har han vært i studio i New York for å spille inn sitt neste album.

– Jeg får lov til å holde på med noe jeg har talent for. Jeg skulle tatt tak i musikken mye tidligere.

Etter studiene drev Dons et selskap innen manuell terapi og idrettsmedisin fra et kontorlokale leid fra Pellerin. Margarinkjempen hadde endret retning. Patentet på margarinoppskriften ble ikke hos selskapet til evig tid, det ble tøffere kår, konkurrenter dukket opp fra flere hold. Alt av selskapets margarinproduksjon ble flyttet til Tromsø, med Karl Jacob Dons, Roars far, som øverste leder. Han var også blitt en sentral eier i selskapet.

– Han nektet å legge ned margarinfabrikken.

Fysioterapien ble fortid

Mustad var en ny kjempe innen margarin og tok over produksjonen i Tromsø, etter en leieavtale med Pellerin.

– Min far trodde Mustad hadde langsiktige planer i nord, men det var ikke tilfelle. Da snakket han om å bygge en ny margarinfabrikk i Russland. Han ga seg aldri, sier Dons.

– Der ligner vi på hverandre.

Sønnen hadde trappet ned jobben som fysio­terapeut og blitt en del av Pellerin. Han hadde også fått fullmakter fra sin far til å ta avgjørelser på egenhånd.

– Han regnet med at jeg aldri kom til å gå mot hans ønsker, aldri gjøre noe han ikke ville.

Der tok faren grundig feil.

– Jeg tror det er den eneste stygge handlingen jeg har gjort, sier Dons.

Mens faren var på et lengre USA-opphold hadde Roar samtaler med Mustad. De ble enige om å avslutte kontrakten i løpet av to år.

– En hjørnestensbedrift skulle legges ned, mennesker kom til å miste jobben. Jeg skjønte det ville bli et helvete, men jeg bet tennene sammen og skrev under.

Så kom faren hjem fra USA.

– Jeg visste det var en stygg handling, men jeg visste også at det var helt nødvendig. Min far trodde ikke det var mulig å føre selskapet videre uten næringsmiddeldelen. Jeg var sikker på at vi skulle klare det. Vi hadde uansett ikke noe valg.

Fysioterapien ble fortid, Pellerin ble fremtid. Han tror det hele tiden har ligget i ryggmargen, at han en dag skulle føre den stolte historien videre.

I tillegg til margarinfabrikken eide Pellerin to store næringseiendommer i byen. Det ble starten på et fullblods eiendomsselskap som vokste seg større og større i byen.

– Ambisjonene våre er høye. Vi skal bidra til byutviklingen og levere flotte bygg i toppklasse.

Prosjektet The Edge ble så voldsomt at Pellerin søkte partnere utenfor Tromsø, partnere med mer kunnskap og tyngde. I 2008 kom Aspelin Ramm inn med et eierskap på 50 prosent.

– De ville begynne helt på nytt, med nye arkitektkonkurranser. Etter hvert skjønte jeg hvorfor. Jeg hadde utlyst to arkitektkonkurranser uten egentlig å ha snøring på hva jeg gjorde. Den fagkunnskapen Aspelin Ramm kom med har lært oss mye, sier Dons.

Han vil gjøre det samme igjen. Finne partnere for å gjøre prosjekter de ikke kan gjøre alene, både faglig og finansielt. Mange av de 65.000 kvadratmeterne med næringseiendom skal utvikles. Potensialet er en dobling av arealet. I Storgata skal et helt kvartal rives og bygges opp igjen. På Kvaløysletta kommer det et bydelssenter. På sikt vil han bygge Tromsøs svar på Tjuvholmen ute i Tromsøysundet.

– Vi skal også ut og jobbe i andre byer, men først skal vi fullføre alle prosjektene i Tromsø.

Andre tromsøværing i historien

I fjor entret Dons Kapitals liste over landets 400 rikeste, som andre tromsøværing i historien. Nettoformuen er beregnet til 650 millioner kroner for 2017, opp 225 millioner fra året før.

– Det betyr noe. Det viser at vi klarer å skape verdier her nord.

Men det er visst ikke bare enkelt. En formue med ansikt blir ikke alltid like godt mottatt i byen han bor.

– Det nordnorske lynnet gjør det utfordrende, det er ikke kultur for rike mennesker som stikker seg ut, forteller Dons.

– Det blir fort en negativ stemning, men jeg prøver å være et ansikt som mener at rikdommen er bra, det er noe positivt. Jeg er en rimelig folkelig person og lite opptatt av glans.

– Hvordan er det å være Roar i Tromsø i dag?

– Det var godt å være i New York.

Svaret kommer kjapt, men også med et glimt i øyet.

– Det er utrolig mange hyggelige folk i Tromsø, som vil meg, selskapet og familien vel. Jeg er en glad gutt som vandrer i Storgata.

Dons forteller om en mann som kom bort og sa han hadde hørt den nye hiten hans på radio.

– «Hiten min?», spurte jeg.

Mannen tenkte på «Natta e over».

– Det ga meg en kjempegod følelse, jeg ble glad. Jeg elsker Tromsø.

Han er en utålmodig mann med fart i kroppen. Han sier ja til svartbakkene i Alpene, men nei til lange diskusjoner.

– Jeg er ikke god nok til å lytte.

Når han klipper gresset er kona livredd for både rabarbra og blomster. Roar Dons har ikke tid til å finne frem kantklipperen. Han er leken og familiekjær. For åtte måneder siden fikk han sitt første barnebarn.

– Jeg er utrolig heldig, jeg finner trygghet i familien.

I Kapital vil han finne sitt eget navn på 400-listen i årene fremover, det må forventes av eieren av Pellerin. For selskapet skal vokse fra fjorårets omsetning på 67 millioner. Om tre år skal regnskapet vise 100.

– Direktøren har sagt at den dagen skal vi feire med kake. Vi finner frem sjampanjen også.

Han understreker at han ikke er alene, det har ikke vært et «one-man show» som har ført Pellerin til dagens posisjon i byen. Ledelse og styremedlemmer har bidratt med sitt.

– Fy faen så mye nei vi har sagt, utbryter han.

Han husker stort sett bare de gangene de har sagt nei og burde sagt ja, men det er også historier der forsiktigheten har vært en fordel. Som da oljeeventyret skulle komme til Tromsø. De var klare til å kaste seg på, hadde konseptet klart for et oljeselskap. Men North Energy kom dem i forkjøpet. Pellerin trakk seg tilbake. Oljeeventyret kom aldri til Tromsø.

– Fremtidige eiere kan finne andre investeringer, men eiendom går aldri av mote, sier Dons.

64-åringen har begynt å tenke på neste generasjon. To barn har fulgt hans musikalske fotspor, den siste er med i styret i selskapet.

– Jeg ser langsiktig, jeg ser på eierskapet som en stafettpinne. Den skal videre til neste generasjon, sier han.

Saken er først publisert i Finansavisen lørdag 28.07.