Meny

Hunderfossen Familiepark:

Ble først avvist av Caprino - så endret alt seg

HUUSE OG TROLLET: Anders Huuse etablerte Hunderfossen Familiepark i 1983. Hvert år siden har endt med svarte tall. Foto: Ivan Kverme
Anders Huuse ville gjøre noe morsomt på gården. Nå omsetter Hunderfossen Familiepark-konsernetfor mer enn 100 millioner kroner.

(Finansavisen): Ivo Caprino sa nei og entreprenøren sa nei. Han kunne gitt seg med det, tatt halen mellom beina og funnet på noe annet. Men Anders Huuse er ikke en mann du kan avvise så lett.

– Et nei er ikke et nei, sier han.

I bakgrunnen høres barnestemmer og lek. Skrikene fra Il Tempo Extra Gigante stilner før de når det lille bordet med kaffekopper og boller. Hunderfossen Familiepark sprer seg utover 300 mål på gården til familien Huuse, noen kilometer nord for Lillehammer. Konsernet med park, hotell, hytter, salg og bespisning har til sammen de tre siste årene omsatt for 340 millioner kroner. Samlet driftsresultat er på 44 millioner.

– Det er en fin attåtnæring til gården, smiler Huuse.

Les også: Har tapt millioner på «Flåklypa»-søksmål

Ringt Ivo

Gården består av et par hundre mål dyrket mark og noen tusen mål til skogsdrift. Men grunnen han sitter på nå var lite egnet til både landbruk og skogbruk. Det var steinete og lite dyrkbar. Her ville Huuse gjør noe morsomt. Han ville bygge en familiepark med noe typisk norsk, noe med vikinger eller eventyr. På begynnelsen av 1980-tallet begynte parken forsiktig å ta form.

Han trengte noe spektakulært, noe som satt Hunderfossen på kartet. I Dagbladet fant han det perfekte, et troll som Ivo Caprino hadde tegnet. Trollet var 14 meter høyt og skulle bygges sammen med et eventyrrike i utkanten av Nordmarka. Caprino hadde prøvd i mange år, debatten hadde rast like lenge.

Ivo Caprino ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs orden for sin nyskapende innsats i norsk film. Her foran bilen fra filmen Flåklypa Grand Prix, Il Tempo Gigante. Foto: Henrik Laurvik / NTB scanpix

Marka var, og er, et hellig område i Oslo. Dagbladet refererte et brev Caprino hadde sendt til kommunen. Han hadde gitt opp 18 år etter at han først lanserte forslaget.

– Jeg ringte Ivo med en gang, forteller Huuse.

– Nei, nei, nei, svarte Caprino.

Han ville ikke høre om planene. Å bygge trollet på Lillehammer var uaktuelt.

– Jeg fant ut hvor han bodde, fortsetter Huuse.

Dagen etter ringte han på døren og ventet. Ringte på en gang til. Til slutt sto Caprino foran ham.

– Hei, vi snakket på telefon i går. Har du litt tid? spurte Huuse.

– Nei, dette er jeg ferdig med, svarte Caprino.

Les også: Gjenreiser hotell etter Hellstrøm-kritikk

Nei ble til ja

Kari sa også nei, odelsjenta han møtte på gymnaset og forelsket seg i. Han ville ta henne med til Kristiansand der studievenner ventet med båt og reker. Han ringte, hun hadde ikke lyst. Han oppsøkte henne der hun jobbet, hun hadde ikke lyst. Han viste henne en amerikansk versjon av en Folkevogn han hadde kjøpt i Tyskland og kjørt til Lillehammer. Hun takket ja og ble med til Kristiansand, men han måtte ikke tro hun var interessert i ham.

Utenfor døren til Caprino fulgte noen avgjørende sekunder. Huuse sto med et kart under armen og ba ærbødigst om ti små minutter. Nei ble til ja. De snakket sammen hele ettermiddagen og Caprino takket også ja til invitasjonen til Lillehammer.

– Vi sto og så opp mot fjellveggen der borte, sier Huuse og peker opp på fjellveggen bak parken. Et område som selvfølgelig er en del av gårdseiendommen.

– Ivo sa til meg «fy søren så dum jeg har vært. Troll i Oslo er ikke riktig. Trollet bor jo her».

GENERASJONSSKIFTE: Datteren Ingeborg Huuse har overtatt majoriteten av aksjene i familieparken. Anders eier fortsatt 40 prosent. Foto: Ivan Kverme

Sint, forbannet og idiot

De ble enige, trollet skulle til Hunderfossen så lenge finansieringen og byggetillatelsen kom på plass. Men i banken skjønte de ingenting. Kommunen måtte lete i lovparagrafer som ikke fantes.

På vei til Kristiansand stoppet Kari og Anders i Arendal for å kjøpe is. Det var begynnelsen av 60-tallet, en storhetstid for softisen. De gikk inn i en kiosk, fant en softis-maskin, men det var ingen til å betjene den.

– Jeg har alltid vært sånn at hvis det er noe som skal løses, så vil jeg forsøke å løse det, sier Huuse.

Han gikk bak disken, fant et beger og dro i spaken så isen rolig kunne renne nedover. Men da begeret var fullt fortsatte isen å renne.

– Den stoppet fanden ikke. Det rant og rant. Til slutt kom en kar løpende. Han var fly forbanna og skjelte meg ut for å ha gått bak disken. Jeg forstår at han ble sinna, det var idiotisk gjort av meg.

Hendelsen er likevel fortalt i flere festlige familietilstelninger, for der og da smeltet hjertet til Kari.

– Jeg vil ikke anbefale det til andre. Den kjeften jeg fikk ville smeltet ethvert hjerte som synes synd på sitt medmenneske.

Les også: Bommen som svir for XXL

Ble verdensmester

Han vokste opp i Lillehammer, den gangen gatene var hvite om vinteren og de visste hvem som eide bil og hvilke tidspunkt de kom kjørende. De gikk på ski og hoppet på ski i gatene.

– Hele byen var en idretts- og lekeplass både sommer og vinter. Idretten var en viktig del av ungdomsårene mine.

Skøytemiljøet var stort. Per Ivar Moe kom lengst og ble verdensmester. Huuse dro til St. Gallen for å studere økonomi.

– Studiet var en kombinasjon av økonomi, teknologi og jus. Det er ikke ofte jeg tenker tilbake på enkeltheter, men det studiet har gitt meg mye. Den kombinasjonen har vært veldig praktisk nyttbar.

Les også: Hyttekonge vil bygge flere tusen fritidsleiligheter

HUUSE OG TROLLET: Anders Huuse etablerte Hunderfosen Familiepark i 1983. Hvert år siden har endt med svarte tall. Foto: Ivan Kverme

Satt dype spor

23 år gammel var han utdannet siviløkonom og fikk jobb i Moelven Bruk. Anders og Kari Huuse giftet seg i 1966. Hun var eldst av fire søsken, og i 1969 tok det unge paret over gården som hadde vært i familien siden 1700-tallet. Anders lærte seg gårdsdrift, men han var også blitt direktør i Madshus Skifabrikk etter Moelven Bruks oppkjøp. Jorda ble leid bort. Anders og Madshus kunne invitere til storstilt åpning av verdens mest moderne treskifabrikk på Biri i 1973. Han overtalte ansatte til å flytte fra Lillehammer til Biri. Bedriften hjalp til med tomter, de ansatte bygde hus. Solen skinte på Biri. Så kom VM på ski i Falun i 1974. De utenlandske langrennsstjernene gikk på glassfiberski, og de gikk fort. Mesterskapet i Sverige ble døden for treskiene. Madshus måtte snu seg rundt, maskiner tok over for menneskekraft. De Huuse hadde overtalt til å flytte til Biri, ble invitert til et nytt møte med sjefen. De fikk beskjed om at de ikke lenger hadde noen jobb å gå til.

– Profesjonelt var det en del av jobben. Menneskelig satt det dype spor.

Det var da han bestemte seg for å gjøre noe morsomt.

Les også: Nettverksmillionær kjøpte hus til 86 millioner av Arne Fredly

Lånet var i boks

Planene om familieparken var i gang. Huuse hadde søkt inspirasjon på den andre siden av Atlanterhavet.

– Jeg var mye i USA på grunn av jobben. Jeg så trendene i familielivet, hvordan de gled fra hverandre, og Disney-tenkingen med å la dem få oppleve noe sammen. Jeg tenkte det måtte være mulig å overføre dette til lille Norge.

Caprino var med på laget. Men så var det banken og kommunen? Ekteparet gikk til banken for å låne penger til å bygge et troll.

– Vi visste ikke hvordan vil skulle bygge trollet eller hva det ville koste. Vi tippet på fem millioner kroner. Det var mye penger den gangen.

De hadde med en skisse Caprino hadde tegnet.

– I banken ble de helt bleke, men stilte naturlige oppfølgingsspørsmål om inntjening og avkastning. De lot seg ikke besvare. Jeg måtte spørre om de trodde på eventyr, om de trodde på troll. Det var dristig og dramatisk å låne så mye penger, men vi skulle lage noe spesielt som folk ville vite mer om.

Et par dager senere ringte banksjefen. Lånet var i boks.

Les også: Slagsvold Vedum: – Enkle grep som koster lite penger

Sluttet med kaffe

Han heller nye dråper med Cola i glasset. Kaffe sluttet han med etter å ha falt om på scenen under et foredrag for flere år siden. Legen fant ikke noe galt, men lurte på hvor mye kaffe pasienten drakk. Legen foreslo en reduksjon, men Huuse gikk lenger og sluttet helt. Han tar en slurk fra glasset som steker seg i solen. I 2005 ble eierskapet av parken overført til datteren Ingeborg Huuse. Hun bor med familien sin på gården, og drifter jorda selv. De to andre barna eier hver sin halvpart av eiendomsselskapet Solhøgda AS, som blant annet bygger 90 leiligheter i Lillehammer i samarbeid med Veidekke. Kaken er kuttet i tydelige biter.

– Vi har gjort det vi kan for at barna skal beholde et godt vennskap.

Han har prøvd å avverge stridigheter før, som da diskusjonen gikk om hvor bob- og akebanen skulle bygges før OL på Lillehammer. Huuse tilbød sin egen eiendom, og 1,5 kilometer med betong ble bygget et steinkast fra gårdstunet. Han involverte seg i sporten og ble av det internasjonale bob-og akeforbundet engasjert som attaché for Lillehammer-OL. Han var forbundets mann inn mot byggingen, deltok i møter og brakte videre ønsker om lysforhold, kurver og helning. Etter OL ble han president i Norges Ake, Bob-, og Skeletonforbund og senere valgt inn i styret til det internasjonale forbundet. Der sitter han fortsatt.

– Jeg har i flere år forberedt min «takk for meg»-tale, men på kongressen i Roma ble jeg enstemmig gjenvalgt for en ny periode. Jeg er blitt 75 år og burde sagt nei, men samtidig er det få som kan så mye om historien som meg.

Les også: Vil gjengjelde «katastrofal» toll

Kreft i nyren

I motgang søker han kunnskap. Som da legen fortalte ham om kreftsvulsten i tarmen. Da strålebehandlingen begynte å tære på kroppen, leste han seg opp om hva som egentlig skjedde på innsiden av seg selv.

– Det er utrolig hva man kan gjøre for å snu noe negativt til noe positivt. Kunnskapen jeg fikk var så interessant at det i seg selv ble en styrke. Jeg hadde en flott dialog om sykdommen med teamet på sykehuset og familien min. Det har gjort meg sterkere, forteller Huuse.

– Alternativet hadde vært fortvilelse og tanker om at dette var slutten.

Kreften ga seg ikke så lett og spredte seg til den ene nyren. Den ble nylig operert ut.

– Kanskje har jeg fortsatt kreft i kroppen, men jeg velger å tro at jeg ikke har det.

For parkens del trekker han frem rettsaken om berg- og dalbanen Il Tempo Extra Gigante som noe av det tøffeste han har vært gjennom. Parken signerte avtale med Aukruststiftelsen om å få bygge banen, men Caprino Filmcenter mente tillatelsen krenket dets opphavsrett. Saken gikk hele veien til Høyesterett, som i fjor høst avgjorde at det er Aukruststiftelsen som har opphavsretten på Il Tempo Gigante, bilen vi ble kjent med i filmen Flåklypa Grand Prix.

– Rettsaken var ikke særlig hyggelig, men av og til er det nødvendig med en klarering.

Ivo Caprino døde i 2001. Avtaler om royalties på suvenirer ble videreført med Caprino Filmcenter. Parken kjøpte også rettighetene til Caprino-skapningene i parken, og kjøpte ut aksjeposten Caprino hadde i parken.

– Åndsverket vil alltid være Ivo Caprino sitt. Vi fikk 20 utrolig kreative og spennende år sammen.

Les også: Den nye elbilkongen

Vet ikke sikkert

Så var det trollet. Kommunen sa ja, men entreprenøren sa det ikke gikk. Det var ikke mulig å bygge trollet slik Caprino og Huuse ønsket. De ville ha et troll med riktige former, men entreprenøren kunne bare forskale betong med rette kanter. En reportasje i Dagsrevyen ble redningen.

– Det var om en nyutviklet norsk teknologi der de brukte akselerator med millioner av stålsplinter for å reparere skader på betongbenene på oljeplattformer i Nordsjøen. Samme kveld ringte jeg selskapet. Fire uker senere var de i gang med å bygge trollet med den teknologien, sier Huuse.

– Teknologien gjorde at spesialistene kunne støpe betongen mot mykt underlag, og den stivnet med en gang. På den måten fikk de frem formene i trollet.

– Hvor mye kostet trollet til slutt?

– Vi holdt ikke budsjett, noe som ble problematisk. Men med gode hjelpere på forskjellige måter, fikk vi det til. Samtidig bygde vi eventyrgrotten på omtrent 1.000 kvadratmeter under jorden.

– Ble det mye mer enn 5 millioner?

– Vi vet ikke helt sikkert. Vi var i en periode med oppbygging og hadde flere prosjekter samtidig. Det viktige er ikke om trollet kostet 5 eller 7 millioner, men at vi den første sesongen hadde 80.000 besøkende. Det var dobbelt så mange som vi trengte for å gå i pluss.

Les også: Den nye Volvo-en er knallbra!

– Høres kanskje rart ut

Nå har parken rundt 300.000 besøkende hvert år.

– Vi har hatt svarte tall i alle år siden åpningen i 1984. Vi prøver å gjøre intelligente investeringer, og er kanskje litt konservative. Har vi ikke råd til noe, glemmer vi det. Vi har alltid bygget stein på stein.

Gjennom alle årene har han likevel investert mellom 3- og 400 millioner kroner i familieparken.

– Det har vært utrolig gøy å bruke så mye penger!

Selv om eierskapet har gått videre til datteren, er han fortsatt engasjert i driften som en aktiv styreleder. Mannen på 75 år har ansvaret for kreativitet og innovasjon.

– Det høres kanskje rart ut, men kreativiteten er ikke så gammel som alderen skulle tilsi.

– Er du også litt «syvende far i huset»?

– Ja, og jeg ønsker å være det. Jeg liker å være oppslagsverket som de andre kan henvende seg til, men jeg blander meg ikke inn i daglig drift.

Da ville de sagt nei, både datteren Ingeborg og daglig leder Hogne Høstmælingen.

Saken sto på trykk i Finansavisen, lørdag 14. juli

Privatøkonomi
Populært