Laksebonde bygger verdens største lakseoppdrettsanlegg på land i Florida

Johan Andreassen er overbevist om at lakseprisen kommer til å være høy. Lenge. Og at etterspørselen etter laks vil bli høyere enn tilbudet. Foto: Hilde Oreld
Johan Andreassen er overbevist om at lakseprisen kommer til å være høy. Lenge. Og at etterspørselen etter laks vil bli høyere enn tilbudet. Foto: Hilde Oreld
 – I Norge produserer vi i fjordene kun fordi vi har tilgang på dem, sier romsdalingen Johan Andreassen.

MIAMI, FLORIDA (Finansavisen):  Han venter på en grusvei en times kjøring mot Ingenmannsland utenfor Miami. Vi har passert palmeoppdrettsanlegg, jordbrukseiendommer på størrelse med enorme fotballbaner, en lokal vinbonde og ellers ingen ting som får pulsen til å stige. Kanskje med unntak av at vi vet det er fare for alligatorer. Vi er på nabotomten til nasjonalparken Everglades. Så langt på bondelandet det er mulig å komme. Det er intet som minner om storbyen Miami. Kanskje med unntak av Johan Andreassens bil; en hvit Porsche Cayenne Turbo. Og kanskje 40-åringen selv; med designerjeans, hvitt smil, kritthvit skjorte og Prada solbriller.

– Dette er, etter vår mening, det desidert beste stedet i USA for å drive lakseoppdrett på land. Det har med grunnforholdene å gjøre. Tilgang til ferskvann, ubegrensede mengder av biosikkert saltvann og mulighet for å bli kvitt avfallsvannet en kilometer ned i bakken, sier han på plettfri romsdalsdialekt til Finansavisen.

– Det fungerte som bare rakkeren

Han er vokst opp i Vikebukt, en fergeforbindelse midt mellom Ålesund og Molde. Far var bonde, bestefar fisker. Nå er han selv blitt fisker på bondelandet, uten noen gang å ha vært tiltrukket av gårdslivet.

– Jeg har vært på fiske siden jeg var en neve stor. Det har jeg nok fra bestefar. Jeg fisker fordi jeg synes det er gøy, sier han og skrur tiden tilbake:

– Min tremenning og jeg fisket mye og solgte i nabolaget. Spesielt da vi fisket ål, så vi at vi også fikk mye berggylt – en skikkelig ufisk som ingen ville ha. Men vi snakket med noen lokale smultoppdrettere og fiskere som fortalte oss at berggylt, som er en leppefisk, kunne spise lakselus.

Andreassen og hans tremenning kontaktet en lokal oppdretter for å finne ut om dette stemte. Han hadde ti merder, og de unge guttene fikk lov til å slippe sprellende leppefisk i én av dem. To uker senere var det ikke en lakselus igjen å spore.

Det 35.000 kvadratmeter store området i Homestead bygges i disse dager ut til å bli verdens største landbaserte opprettsanlegg. Prislapp: 1 milliard kroner. Foto: Hilde Oreld
Det 35.000 kvadratmeter store området i Homestead bygges i disse dager ut til å bli verdens største landbaserte opprettsanlegg. Prislapp: 1 milliard kroner. Foto: Hilde Oreld

– Det fungerte som bare rakkeren. Vi fisket det vi orket for å fylle de ni resterende merdene hans, og straks begynte jungeltelegrafen å gå til andre oppdrettere.

Guttene fortsatte å fiske om sommeren. Resten av året gikk de på Molde gymnas. Og etterspørselen var blitt så stor at de ansatte andre som fisket for dem. Selv sørget de for distribusjon til de andre oppdretterne. Likevel klarte de ikke å demme opp for etterspørselen. Da de var ferdige med gymnaset, hadde Andreassen planer om å flytte til Trondheim for å studere. Men selskapet Villa Leppefisk gikk så bra at de ville gi det en sjanse i ett år for å se hvor det bar. Og det tok fullstendig av. Det ble aldri noe mer utdannelse på unge Andreassen.

– Plutselig hadde vi kunder fra Hordaland til Finnmark. Praktisk talt alle oppdretterne i Norge. Vi startet et investeringsselskap, endret navn til Villa Organic og fortsatte ferden. Da en ny type medisinsk fôr kom på markedet, ble det bråstopp.

Les også: Nå kommer Norges første lakseoppdrett på land - i Fredrikstad

– Det var helt krise

Å mate fisk med medisin i stedet for å bruke leppefisk, ble som å drive en liten, lokal søkemotor etter at Google kom som en tornado på markedet. Tilnærmet dødfødt. Etterspørselen etter leppefisk sank som en stein og omsetningen forsvant som dugg for solen.

– Det var helt krise. Vi tok kontakt med den daværende fiskeriministeren og la frem følgende: skal vi hive all miljøvennlig oppdrettslaks på båten til fordel for langt mindre miljøvennlig medisinsk fôr?

Det endte med at de fikk én vederlagsfri laksekonsesjon for forskningsformål for å forske på videre bruk av leppefisk for å bekjempe lakselus.

– Dere har ingen utdannelse, hvordan kunne dere da forske?

– Vi hadde jo hatt oppdrettere som kunder i mange år og lært mye om leppefiskens atferd. Samtidig ansatte vi noen karer som kunne oppdrett, og vi engasjerte Havforskningsinstituttet som Fou-partner, parerer Andreassen.

Les også:  Omfattende smugling av norsk laks

– Da hadde jeg blitt gal!

De tok inn Pan Fish på eiersiden. Timingen kunne ikke vært verre. Lakseprisene var på sitt laveste noen sinne, og plasket mellom 16 og 17 kroner per kilo. Pan Fish eide 20 prosent av selskapet og ble satt under administrasjon av bankene kort tid etter.

– Vi hadde satt laks i sjøen og visste at hvis vi slaktet den da, ville vi gått konkurs allerede før vi kom i gang. Derfor valgte vi å rasjonere fôret, slik at vi kunne slakte fisken rundt et halvt år senere. Da hadde prisene gått opp nok til at vi tjente penger. Samtidig kjøpte John Fredriksen Pan Fish, Fjord Seafood og Marine Harvest og slo dem sammen. Han kjøpte absolutt på bunn, og siden da har lakseprisene gått opp.

Villa Organic var de første i Norge til å starte med organisk oppdrett. Selskapet fikk Whole Foods - USAs største organiske matvarekjede - på kundelisten og ville bli store. Ikke lett med én konsesjon og 1.000 produserte tonn i året, men de henholdsvis kjøpte og fikk flere konsesjoner. Plutselig hadde de 30 konsesjoner og var den syvende største oppdretteren i landet, målt i antall konsesjoner. Etter å ha hentet inn finansielle investorer ble de lansert på OTC-listen. Etter en tid ble det en del uoverensstemmelser på aksjonærsiden om selskapets videre utvikling. Andreassen valgte å sikre verdier han hadde brukt så lang tid til å bygge opp med å ta en tung beslutning: Exit.

– Hvor mye fikk du?

– Alt for lite, sett i ettertid, for nå er selskapet verd milliarder. Men Bjørn-Vegard Løvik og jeg fikk rundt 150 millioner kroner. Lerøy og Salmar gned seg i hendene, for de fikk aksjene billig, sier han om året 2010. Han var en rik 32-åring som kunne leve livet godt med noen gode disposisjoner, uten å måtte løfte så mye som en finger.

– Men da hadde jeg blitt gal! De neste tre årene reiste min tremenning og jeg rundt i verden og så hva som rørte seg når det gjaldt oppdrett og teknologi. Samtidig startet vi selskapet Atlantic Sapphire med formål om å drive med landbasert oppdrett av laks i USA. Vi så gjennom Villa Organic hvor vanskelig og dyrt det var å få sendt laks hit. Vi var innom 14 stater før vi kom til Homestead, så langt sør det er mulig å komme i USA. Hovedproblemene var å få utslippstillatelse, sier han i det vi passerer en diger borerigg på den nesten 400 mål store tomten i Ingenmannsland. Der har det stått et bor i ni måneder og boret døgnet rundt. Det skal en kilometer ned i bakken. Der får han lov til å kvitte seg med utslippene fra den landbaserte oppdrettsaktiviteten.

– Alt skal foregå innendørs. Da har vi full kontroll på alt, og det er mye mindre risiko for å få sykdom, parasitter eller annet. Vannet vi pumper opp, er helt dødt saltvann som er 20.000 år gammelt. Ingen ting kan leve under de forholdene, sier han og inviterer oss inn til en brakkerigg på området.

Les også: Stordalen-selskap vil løse milliardproblem i laks

– Norsk laks er dyrt i USA

Rundt 80 ansatte fyker rundt med hjelmer og ulike store maskiner, borer, kjører rundt, fikser rør og bygger ting. Et område på 35.000 kvadratmeter hever seg litt over resten av byggeplassen. Det skal bli innendørsanlegget med tanker og bioreaktorer i det han kaller Bluehouse-teknologi. Kun seks tanker er knyttet til hver bioreaktor, hvilket reduserer faren hvis noe går galt. Det blir lukkede, uavhengige systemer. Når alt er ferdig i 2025 skal det være 68 slike uavhengige systemer. Under 2 prosent av all fisk skal oppholde seg i samme system. Fase én er i full gang og skal være operativ om to år. De to neste fasene skal åpne suksessivt. Når alt er ferdig, skal kapasiteten være på 90.000 tonn landbasert oppdrettslaks i året.

– Hva er fordelen med å produsere laks på land?

– I Norge produserer vi i fjordene kun fordi vi har tilgang på dem. På samme måte der, som her, gjøres jobben med både egg og smolt på land før smolten settes i merder i sjøen. Her gjør vi alt på land frem til slakt. Det er den store forskjellen. Og fordelen er at vi raskt kommer til markedet til en lavere pris. Laks fra Norge og Chile tar minimum fire dager å frakte. Ofte rundt åtte til ni dager før den er i butikk. Den skal fraktes med både biler og fly, og det er kostbart. Ved lokal produksjon, blir kostnadene mye lavere. Norsk laks er dyrt i USA. Med vår teknologi kan vi slakte på mandag, levere til New York på tirsdag og i Los Angeles på onsdag – med lastebil.

– Ved å produsere den lokalt blir det jo ingen kvalitetsstempel «norsk laks»?

– Laks fra Norge har ikke noen stor konsumentpreferanse her. Nummer en er villaks. Når det gjelder oppdrettslaks er Færøyene nummer én, foran Skottland. Norge er nummer tre. På bunnplass ligger kanadisk og chilensk laks når det gjelder forbrukerpreferanser. Sistnevnte er den største eksportøren av laks hit, med over halvparten av markedet. Norge er en mye mindre eksportør. Men markedet er raskt voksende. Laksespisende amerikanere øker med 9 prosent i året. Likevel spiser de halvparten så mye laks som tyskere.

Tror på tidobling

Andreassen tror dette kan dobles på ti år. Og for ham er det en selvfølge at laksen skal produseres lokalt, slik som gjøres med for eksempel kylling, storfe og svin.

– Norske oppdrettere opererer med en kostnad på 53 kroner per kilo laks levert til USA. Vi håper å kunne greie det på 36 kroner per kilo. Hovedårsaken er at vi sparer 15 kroner per kilo i flyfrakt. I tillegg slipper vi utgifter til medisinbruk, rømmingsforebygging og luseproblemer.

Andreassen har bodd i Brickell i Miami siden 2012. Penthouseleiligheten kjøpte han rimelig etter at boligmarkedet i Miami kollapset. Han har norsk kone og tre barn. Yngstemann var bare tre da de flyttet over dammen. Hjemme snakker de norsk. Eldstemann på 19 har flyttet ut for å studere videre i New York. Ukedagene går med til å jobbe tolv timer hver dag. Helgene er tilnærmet hellige.

– Da er det på med slippers og shorts og være på ferie med familien. Vi bor jo i et ferieparadis. Jeg har en Sunseeker, men skal selge den. Det tar så mye tid å bygge opp et lakseanlegg at jeg ikke har tid til å bruke båten. Det er også en mye bedre investering å reinvestere verdien av båten i Atlantic Sapphire-aksjer, hevder Andreassen.

Fortsatt stor etterspørsel

I tillegg til å bruke tid på å bygge opp det som skal bli verdens desidert største landbaserte oppdrettsanlegg i Homestead i USA, eier han allerede verdens største landbaserte oppdrettsanlegg i Danmark. Han investerte i 2011 for å lære. Og i Danmark har de gjort mange feil. De hadde heller ingen andre anlegg å skjele til. Derfor har det gått som det har gått. Blant annet har de hatt problem med bakterier fordi de hadde rør rett ut i havet for inntaksvann. Dette ble løst med mikrofiltrering. I fjor ble fisken utsatt for livsfarlig gift. Så farlig at samtlige fisker døde i løpet av ett døgn i ett av vanningssystemene i anlegget.

– Vi har hittil klekket 25 generasjoner laks i Danmark og gjort alle feil man kan tenke seg. Men vi har aldri gjort den samme feilen to ganger. Vi lærer av feilene våre, og nå er vi sikre på at teknologien og konseptene våre er klare for en oppskalering etter planen.

– Hva gjør du med den landbaserte laksen i Danmark når produksjonen i USA er i gang?

– Jeg skal fortsette å eksportere landbasert laks fra Danmark til USA, slik at forbrukerne vender seg til produktet og merkevaren. Når vi er fullt oppe og går i Homestead, tipper jeg den danske laksen i hovedsak havner på det europeiske markedet.

Alt høres ut som gull og grønne skoger når Andreassen forteller om sine landbaserte fiskesprell. Med unntak av litt trøbbel i Danmark. Men når skal han tjene penger på den fete fisken som de fleste barn har en tendens til og like bedre enn annen fisk?

– Vårt danske datterselskap vil tjene penger fra fjerde kvartal i år, og konsernet sett under ett vil tjene penger fra den dagen vi begynner å slakte fisk her i Florida!

– Dere har gjort investeringer på rundt én milliarder norske kroner. Prøv igjen…

– Når vi er i gang med produksjonen i USA, har investeringene en meget attraktiv inntjening. Faktisk så god at de betales ned i løpet av to til tre driftsår.

Når alt er ferdig, regner Andreassen med å ha brukt 750 millioner dollar på å bygge opp anlegget som har en kapasitet på å slakte og selge 90.000 tonn laks i året.

– Da regner vi med et overskudd, EBITDA, på 500 millioner dollar per år når produksjonen går for fullt.

– Men du vet jo ikke hva som skjer med lakseprisen fremover?

– Lakseprisen? Vi har problemer med å fylle etterspørselen etter laks. Prisen har vært høy lenge, og den kommer til å være høy lenge. Den internasjonale etterspørselen er enorm. Selv om det ikke er mulig å forutse hva lakseprisene på det globale markedet blir fremover i tid, er det liten tvil om at dette er en supertrend vi er en del av. I tillegg vil vi være «lowest cost producer» levert til USA.

– Stortrives i USA

Johan Andreassen

Stortingets talerstol blir din. Hvilken sak tar du opp?

Beskatningsmodeller som gjør det enklere for gründere å bygge seg opp.

Hva bør Norge bruke mindre penger på?

Offentlig sektor.

Hvilken bok vil du gjerne lese om igjen?

Niccolo Machiavellis «Fyrsten».

Hva er din dårligste investering?

Torskeoppdrett.

Hva er ditt drømmereisemål?

Exumas på Bahamas.

Han tar en liten pause. Trafikken fra Ingenmannsland mot Miami begynner å tetne.

– Var det en person i den bilen der? spør han i det vi passerer det lokale politiet, en bil i midtrabatten og en bil med et par kvinnelegger hengende ut fra en avrevet dør i grøften.

Vi nikker og ser en annen vei. Stillheten i Cayennen blir på grensen til øredøvende. Andreassen snakker først:

– Når dette står ferdig, åpner det seg mange nye markedsmuligheter. For eksempel godtar ikke amerikanske føderale myndigheter mat som ikke er produsert i USA. Tenk bare på hvor mange tusen soldater de har. De er kjent for å gi sine soldater, sine helter, det beste. Det samme gjelder superferske fiskeprodukter som for eksempel norske Salma. Det er p.t. ikke mulig å distribuere slike produkter her på en tilfredsstillende måte på grunn av de store avstandene. Vi ser for oss at vi kan utvikle og distribuere superferske produkter i USA.

Atlantic Sapphire er nå verdsatt til en 1,5 milliarder kroner på OTC-listen i Oslo. Det er før de skal hente inn en halv milliard kroner før sommeren. Den største eieren er romsdalingen selv, med rundt 20 prosent. Nest største eier er Skagenfondene. Andre eiere med betydelig eierposter er Stein-Erik Hagen, Runar Vatne og Louise Mohn.

– Jeg stortrives i USA og bygger nå en feriebolig i Norge der jeg er vokst opp, 500 meter fra båthuset der Villa Leppefisk startet. Min kone og jeg er opptatt av at barna får et forhold til Norge. Med et hus blir det litt lettere. Planen er at det skal stå ferdig til sommeren. Ringen er på mange måter sluttet.

Saken er først publisert i Finansavisen.

Privatøkonomi
Populært