– I Norge er alt transparent. På godt og vondt

– Det var en tøff beslutning å ta, både for omverdenen og meg; å selge alt jeg eide og hadde. Samtidig slet jeg med en nakkeskade og ryggskade, og levde på smertestillende og muskelavslappende. Livet var miserabelt, helsen var miserabel, økonomien var miserabel. Alt var miserabelt. Alt var borte! sier Hans Othar Blix.

Solen skinner fra skyfri himmel. Vi sitter i komfortable loungemøbler i hagen i det eksklusive boligstrøket Boca Raton nord for Fort Lauderdale. Terapihunden Molly er så lykkelig at hun knapt får puste. Konen Kristin ser flott ut, hilser og informerer ektemannen om at hun skal på trening. På kanalen i hagen ligger en Nor-Tech med tre ganger trehundreogfemti hester i hekken. Blix har definerte armmuskler og solbrunt, blidt fjes.

– Det går jo bra nå , sier han beskjedent.

– Det lå mer galskap i meg

Blix hadde hele sin oppvekst på Nordstrandsområdet i Oslo, tok EDB-skolen for å få litt IT-bakgrunn og fylte på med Oslo Handelshøyskole. Det var der han traff sin kone Kristin. Hun var hjelpelærer i bedriftsøkonomi og lå noen år foran i utdanningsløypen. Resten er historie.

– Da jeg var ferdig utdannet jobbet jeg som partner i et kunstgalleri. Kunstinteressen arvet jeg av min far. Men etter noen år ble det for stille. Det lå mer galskap i meg enn jeg fikk brukt. Da ramlet jeg borti noen miljøer som drev med venture. På midten av 90-tallet var ikke det helt stuerent. Parallelt med det stiftet jeg et investeringsselskap basert på arven fra Nycomed. Det var farfar som la grunnen som senere skulle bli til Nycomed for så å bli kjøpt opp.

– Hvor mye penger snakker vi om?

– Vi var jo tre familier, så arven skulle deles på mange. Etter at deler av arven ble brukt på hus, hytte og bil, hadde jeg mellom 8 og 10 millioner kroner i fri likviditet til å investere.

Les også: Dette kan du selge uten at gevinsten blir skattlagt

– Hadde en bøtte med penger og ingen grenser

Da han var 19 år flyttet han for seg selv. Med seg i bagasjen hadde han lærdom fra to nøkterne foreldre som var sparsomme med penger.

– Jeg hadde en bøtte med penger og ingen grenser. Men jeg brukte dem ikke. Jeg ville være som de andre gutta. Da jeg stiftet selskapet, gjorde jeg noen direkteinvesteringer i tidligfase og startups. I en rekke av disse gikk jeg inn i styret og jobbet aktivt. Så ble jeg tatt av en tornado og virvlet opp i skyene! På slutten av 90-tallet var papirverdiene blitt til en milliard kroner. Jeg var flinkere, eller kanskje mer heldig enn jeg trodde, og ble helt fartsblind!

Det var en håndfull teknologitunge selskaper som tok helt av. Lokomotivene var selskaper som Telecomputing, C Technologies, Proffice og Tele 1 Europe.

– På grunn av Telecomputing, flyttet jeg med familien til USA i år 2000. Barna begynte på skole, men så ble alt vanskelig. Dotcom-boblen kollapset. Nesten alt forsvant mellom fingrene mine. Samtidig fikk jeg en skattesak på nakken med selskapet mitt. Myndighetene tok beslag i verdier for 20 millioner kroner. Jeg hadde ikke gjort noe galt, og vant saken. Men det tok flere år å få pengene tilbake. Det er ganske provoserende å se hvordan systemet i Norge er lagt opp.

Les også: Flyr deg til flyplassen for 500 kroner

Alt raknet igjen

Blix hadde fremdeles noen eiendeler i Norge, i form av hus og hytter. I USA var det depresjon fra morgen til kveld, med alt fra børskrakk til terrorhandlingen 11. september.

Som naboene i Boca Raton, har også familien Blix en båt som de farter rundt på kanalen med - og Hans Othar får testet fiskelykken. Foto: Hilde Oreld

– USA var ikke noe blivende sted da. Vi dro til Norge i 2002, hvor jeg flyttet inn i et kontorfellesskap og jobbet med mine norske investeringer. Det var også tungt. Jeg fikk opp verdiene og dro opp litt mer gjeld for å ha mer arbeidskapital. Så begynte det å bli tøft igjen…

Da alt raknet i 2008–2009, ble det enda verre.

– Når jeg går i kjelleren, nekter jeg å gi opp. Men jeg var mer eller mindre blakk. Jeg hadde mye gjeld, litt aktiva og en aksjeportefølje som var nærmest verdiløs. Jeg tenkte at dette ikke gikk, så jeg trakk i nødbremsen.

– Samtidig sa vår eldste datter at hun ville flytte tilbake til USA. Tanken modnet, så jeg solgte alt jeg eide og hadde av hytter, kunstsamling, leilighet på Norefjell og enebolig på Nordstrand. Jeg fikk kvittert ut nesten all gjeld og satt igjen med en god, men den gang en uselgelig aksjeportefølje.

Les også: Nordmenn kjøper hytter som aldri før

– Her trenger man ikke være like åpen

Han tok igjen familien med seg over dammen. Året var 2009, og han kjøpte to billige biler, leide et billig hus i et dårlig strøk og husker at hans største glede var da han kjøpte fire nye iPhoner; en til hvert familiemedlem. Han er selvutnevnt teknofrik. Han kan ikke få nok av nye dibbedutter.

– Jeg hadde planer om å sette opp et eiendomsfond. Dollaren var lav, og prisene her var også lave. Businessplanen var klar, men jeg fikk aldri tid til å realisere den. Jeg hadde en del betalte engasjementer og fikk livet til å snurre med minimale kostnader. I tillegg ble nakken operert og helsen kom på plass.

Nå har familien Blix bodd i USA i ni år, og i løpet av den tiden har han klart å få verdier gjennom sine selskaper. Siden da har han hatt syv exits som har sørget for at han har kunnet kvittere ut restgjelden og bygget opp en portefølje av aksjer. På spørsmål om hvilke, holder han kortene tett til brystet, men vi får inntrykk av at det er en blanding av norske og amerikanske selskaper, uten å kunne slå det fast.

– Det er en av fordelene med å bo her. I Norge er alt transparent. På godt og vondt. Her trenger man ikke være like åpen. Denne type informasjon er ikke offentlig her, og finnes ikke i like stor grad på nett, slik vi er vant til hjemmefra, sier han og fortsetter:

– Jeg har klart det. Økonomien er tilbake og egenkapitalen er sikret. Men det har vært tøft. Jeg føler meg som en bokser som blir slått ned for telling i ringen. Når det nærmer seg slutten, reiser jeg meg, vingler litt og fortsetter. Igjen og igjen. Men det har kostet, sier han og dytter gass-spaken ytterligere fra seg. 34-foteren svarer momentant med å hoppe på dønningene. Innimellom så høyt at propellene snurrer i friluft og snerrer hissig.

Les også: Siv Jensen: Tar metoo-opprop på alvor

– Alle selskaper blir ikke vinnere

Han har vært skipper på egen skute siden han var 12 år. Somrene tilbringes fortsatt på hytta i Hvaler-skjærgården. Om Florida er den amerikanske drømmen for mange, er den norske sommeren det ultimate for Blix. I tillegg til skjærgård, er det fiske som gjelder. Alle typer fisk; laks, røye, regnbueørret og blue marlin. Bare det siste året har han fisket i Norge, Alaska, Florida og Guatemala. Rundt 25 dager har han hatt fluen eller sluken under vann.

Hans Othar Blix fisker over hele verden. Her har han fanget enblue marlin på 125 kilo. Foto: Privat

– Men det har kostet. For jentene har det vært helt jævlig. Da vi flyttet tilbake til Norge, synes den eldste det var pyton. Hun fant seg ikke til rette. Den yngste synes på sin side det var helt forferdelig å flytte fra Norge.

Den yngste på 22 år har gått på ti ulike skoler. Begge har fått så gode karakterer at far ikke har måttet betale skolepenger. Storesøster blir advokat, lillesøster utdanner seg i businessen rundt fashionindustrien.

– Min kone har fulgt opp både jentene og meg. Det hadde ikke gått hvis begge to hadde hatt fulltidsjobber. Hun holder orden på både selskapene og huset, i tillegg til å sitte i styret til Norsk-Amerikansk Handelskammer, sier mannen som selv har sittet i rundt 45 styrer.

– Alle selskaper blir ikke vinnere. Noen går konkurs, andre har jeg måttet legge ned. Både økonomisk og mellommenneskelig er det ikke alltid så bra. Men det som har motivert meg, er at jeg har gjort så mange feil. Jeg tror jeg har gjort alle feilene som kan gjøres, og det må jo ha en verdi; konkurser, rettssaker, børsnoteringer, kjøp og salg av selskaper… jeg har sett så mye og gjort så mye… Jeg har hatt en mer enn gjennomsnittlig dyr voksenopplæring.

Saken er opprinnelig publisert i Finansavisen lørdag 24. mars