– Du må tørre å sette en standard og følge det hele veien

– Gi meg ett minutt, sier Kristin Vestgren Sæterøy.

Hun sitter i de gamle kommentatorbrakkene bygget til VM i Oslo i 1982. Vinduet ved pulten hennes vender rett ut mot der målstreken var for 36 år siden. Fra sin posisjon kunne hun sett at det var umulig å skille Oddvar Brå og Aleksandr Zavjalov, som gjorde at Norge og Sovjetunionen delte gullet på stafetten. Nå er hun inne i årets travleste uke. Det er få dager til det braker løs med femmil i Kollen. Hun har brukt minuttet hun ba om og trykker send på mailen hun har skrevet.

– Har du kontroll?

– Ja, nå er det fjerde året jeg er med på dette. Vi skal klare det i år også.

– Og hva med tåka. Kommer den?

– Nei, den kommer ikke!

Hun banker tre ganger i bordet.

– Vi får uansett ikke gjort noe med det. Været styrer seg selv. Tåke prater vi ikke om.

Sjefen har talt. Hun tok over som daglig leder i Holmenkollen Skifestival i 2014, en organisasjon med mørkerøde tall på bunnlinjen. 2012 og 2013 viste et samlet underskudd på 12,5 millioner kroner. Det var økonomisk krisestemning da Sæterøy tok plass i kommentatorboksen.

– Kollen-helgen er et ikonisk arrangement. Det var behov for et skikkelig løft.

Hun kom fra rollen som visepresident i Norges Skiforbund, som sammen med Skiforeningen eier Holmenkollen Skifestival. Dermed hadde hun forståelse for hva hun gikk til.

– Det var noen lavthengende frukter jeg kunne ta tak i med en gang. Andre ting har vi brukt lenger tid på å løfte.

– Jeg kan ikke la det gå inn på meg

Planen var like enkel som den var vanskelig: Øke inntektene og senke kostnadene. Og etter fire år som sjef er tallenes tale ganske klar. Sponsorinntektene har økt fra 5,6 til 12,5 millioner kroner og billettinntektene har økt med 64 prosent fra 7 til 12 millioner.

I fjor nådde skifesten målet om 40.000 solgte billetter til den første helgen med hopp, langrenn og kombinert og 25.000 billetter til helgen etter med skiskyting. Det var 10.000 tusen flere billetter enn året før for Skifesten.

–Hva er målet i år?

– Vi satser på det samme antallet. Billettsalget er en av de største variablene vi har, så vi må sette et fornuftig mål.

Totalt har omsetningen økt fra 14 til 60 millioner kroner, som de har budsjettert med i år. Mye fordi Holmenkollen Skifestival har tatt på seg flere arrangementer. I fjor ble verdenscupen i skiskyting i Kollen en del av Skifest-paraplyen, og en viktig bidragsyter til den solide økningen i billettinntektene.

1. januar i år ble parallellslalåm arrangert for første gang i nasjonalanlegget og neste år drømmer Sæterøy om å arrangere verdenscup i Big Air for freeski og snowboard.

– Med flere arrangementer fordeler vi kostnader og utnytter ressursene på best mulig måte. Vi er gode på å arrangere skirenn og har mye erfaring.

– Når vi snakker om parallellslalåmen må vi vel nevne om tåka igjen?

– Dagen før sto vi toppen av bakken og så ut mot Oslo. Så kom konkurransedagen, og ja.. Jeg kan ikke la det gå inn på meg. Vi må bare kjøre på.

Tåka lå tjukk over hele Kollen-anlegget. Publikum så stort sett utøverne bare fra midten av baken og ned mot mål, men utøverne selv så bra og skrøt av arrangementet. På vårmøtet til FIS i mai blir det avgjort om parallellslalåmen kommer tilbake til Kollen også neste år og årene fremover.

– Jeg håper at vi får fortsette. Vi har vist at vi klarer det.

Les også: Milliardærarving: - Jeg har alltid visst at jeg skulle gjøre dette

Telefonen som endret alt

Da Oddvar Brå brakk staven i 1982 var Sæterøy 13 år gammel, og hadde selv funnet veien til langrennsløypene, godt hjulpet av to skiinteresserte foreldre og en venninne som tok henne med på trening. Sæterøy hadde talent. I 1988 kom hun på 4. plass i junior-VM. Hun var to år på juniorlandslaget og ett år på rekruttlandslaget før en telefon fra USA gjorde at hun måtte ta et viktig valg for fremtiden.

Kristin Vestgren Sæterøy har en fjerdeplass fra junio-VM som sitt beste resultat. Foto: Eivind Yggeseth

Personen i den andre enden ville ha henne til Salt Lake City og ski college ved Universitetet i Utah. De var på jakt etter gode langrennsløpere som kunne gå for universitetslaget.

Sa hun ja, betød det at hun la fra seg drømmen om å bli profesjonell langrennsløper. Sa hun nei, ga hun fra seg muligheten til å fortsette med konkurranser og samtidig sikre seg gratis utdannelse i USA. Hun valgte det første.

– Det kreves såpass mye å være langrennsløper at jeg ikke kunne satse på topp lenger hvis jeg reiste. Jeg har alltid vært opptatt av å få meg utdannelse og valgte USA etter noen dager i tenkeboksen.

Fra første stavtak viste hun amerikanerne hva norske langrennsløpere er laget av. I samtlige konkurranser det første året tronet Sæterøy på toppen av listen.

– Det var et morsomt år, smiler hun.

Etter tre år med langrenn og økonomiutdannelse i Salt Lake City gikk ferden videre til Sveits der kjæresten hadde fått seg jobb. Hun startet hos Ericsson og hadde forskjellige roller innen salg og produktmarkedsføring. De siste årene implementerte hun en global strategi for konsulenttjenester.

– Vi skulle bo der i et par år, men det ble tolv, sier Sæterøy.

Kjæresten har blitt mannen hennes og Sveits og Alpene er byttet ut med Drammen og Drammensmarka. Nå er veien kortere til hennes to eldre brødre, som bidro til at barndommen ofte besto av fysisk lek. Det var ingen dukker på rommet hennes. I voksen alder står de ofte ved grytene når de samles, med en felles interesse for mat arvet fra moren. De første årene etter hjemkomsten fra Sveits lagde Sæterøy mat til bryllup, konfirmasjoner og bursdagsfeiringer.

– Det er morsomt å lage opplegg til store begivenheter.

– Som en party planner?

– Ja, jeg kunne fort blitt det. Jeg liker å lage fest.

Les også: Departementet reagerer på oljesluttpakker

– Helheten gjelder for publikum

Mat og fest har hun tatt med seg til jobben i Kollen, for noe av det hun har tatt tak i er tilbudet til publikum, i form av aktiviteter, mat og andre produkter. Et av de viktigste grepene var å etablere en handlegate rett etter inngangen til arenaen.

– Helheten gjelder for publikum. De har andre ­forventninger enn bare å se sport, selv om det også selvfølgelig er viktig. Vi ville gi publikum en bedre opplevelse med å legge større vekt på festival­elementene.

Det har vært en suksess. Fra 2015 til 2017 økte salget i arenaen med 463 prosent, fra rett under millionen til nærmere seks millioner. Handlegaten er blitt en økonomisk paradegate. Når Kollen-helgen er i gang, er det den hun kan se rett ut på fra vinduet sitt i kommentatorbrakka. For mye har skjedd siden 1982.

Der Brå kjempet om gull med Zavjalov kan du nå kjøpe burger og øl og være med på festen Sæterøy har organisert. I 2016 ble festkonseptet utvidet med afterski på arenaen, som ble et solid mageplask. For mange mennesker slapp inn på området, som medførte kaotiske tilstander.

– Det oppstod en situasjon da vi åpnet for å slippe folk fra marka inn i anlegget. Det var 50.000 der ute og vi tok ikke nok høyde for hvor mange som ville inn. Alle sekker måtte sjekkes. Det ble for mange køer og for mye trengsel. I fjor åpnet vi ikke for alle, da gikk det mye bedre. Vi tok kontrollen tilbake, sier Sæterøy.

– Vi testet ut noe som viste seg å ikke fungere optimalt. Da forbedret vi det til året etter. Sånn er det med alt vi gjør, vi videreutvikler og ser fremover.

Les også: Ikea-milliardær Kamprad skrev testamentet for hånd

– Endringsledelse er aldri enkelt

Fest og omsetningsvekst er én ting. Kostnadskutt er en litt mindre morsom del av hverdagen.

– Hva konkret har du gjort på det området?

– Vi har gått gjennom alle kostnader og sett hva vi kan forbedre og effektivisere. Blant annet har vi fått sponsorer til å hjelpe oss med klær og biler som vi trenger. Vi jobber fortsatt med å kutte og jeg føler vi har startet på en god prosess.

Da hun la frem sitt første budsjettforslag for styret, var det med én million i minus. Hun følte hun hadde gjort en kjempejobb, men fikk beskjed om å jobbe videre. Det var ikke godt nok. I andre enden møtte hun ansatte og frivillige som var vant til det gamle regimet.

– Du må tørre å sette en standard og følge det hele veien.

– Har du møtt mye motstand?

– Ja.

Sæterøy lar fortsettelsen henge litt i luften.

– Endringsledelse er aldri enkelt. Når noen er vant til å gjøre noe på én måte, så ønsker de å gjøre det på den samme måten videre. Når det blir forandret er det menneskelig å reagere. Vi hadde et felles mål om å snu økonomien og jeg måtte få alle til å se det.

(Saken fortsetter under)

Tradisjonsrikt, men noe har endret seg i Kollen, blant annet hvor utøverne går i mål. Der Magne Myrmo gikk i 1972, er det nå VIP-telt og handlegate. Foto: Ivar Aaserud Aktuell / Scanpix

De skulle skape noe nytt, men med mindre penger enn det som var brukt tidligere.

– Jeg blir veldig målfokusert i sånne situasjoner. Med den fantastiske administrasjonen og de nesten 2.000 frivillige jeg har rundt meg, har vi klart å få det til.

For 2015 viser regnskapet et minus på 172.000 før skatt, men det ble snudd til 744.000 i pluss i 2016. I 2017 gikk skifestivalen også i pluss, ifølge Sæterøy.

Les også: Seks av ti harryhandler

Slitsomme konkurransenerver

Selv om hun har arbeidsplass rett ved skiløypene i Kollen, har hun aldri tatt på seg skiene utenfor kontoret. De sparer hun til Drammensmarka, der hun også har tatt med sine to sønner på tur. Eldstemann Eirik satte foten ned da han ble 12 år.

– Han sa at selv om jeg var god på langrenn, betydde ikke det at han ville satse på det selv.

Eirik valgte slalåmski og freeski, og i fjor, 19 år gammel, tok han overraskende sølv i X-Games på Hafjell med sin mor som tilskuer. Det til tross for at konkurransen var lørdag kveld, samme dag som femmila.

– Jeg sa til de andre at dersom alt går som det skal reiser jeg opp til Hafjell. Jeg dro herfra klokken 18, rakk akkurat finalen og dro tilbake. Det var en stor opplevelse.

Nå er Eirik Sæterøy på landslaget, men en skade ødela for deltagelse i OL.

– Er det tøft å se sønnen sin sette utfor de største hoppene?

– Nei, jeg føler de har kontroll. Han gjør ikke triks han ikke har trent seg opp til å klare. Det er verre med konkurransenervene mine. Jeg blir helt håpløs. Det er slitsomt.

Hun har en far som er ekstremt sportsinteressert og som tok det tyngre enn datteren da hun valgte å ikke satse videre på langrennskarrieren. Vel så stolt ble han kanskje da hun tok over som sjef for et av landets mest tradisjonsrike idrettsarrangement.

– Hva slags leder er du?

– Jeg er inkluderende og jeg tror de fleste vil beskrive meg som en «team player». Vi har en flat organisasjon, jeg er på langt nær en sjef over alle sjefer. Jeg er en del av gjengen og det tror jeg er viktig i en organisasjon der vi er avhengige av at alle leverer på topp hele tiden. Når femmila starter 14.30 på lørdag må vi være klare. Hvis ikke har vi et problem.

Saken er opprinnelig publisert i Finansavisen lørdag 10. mars