Meny

Marianne E. Johnsen: – Jeg elsker risiko

TJENE PENGER: Marianne Elisabeth Johnsen måtte lukke døren til børsnoterte Codfarmers, som ikke lykkes med oppdrett av torsk. Men hun har også tjent gode penger på andre selskaper i sjømatsektoren. Hun jobber for å få flere kvinner til å følge etter henne inn i rollen som styreleder i store organisasjoner. Foto: Andreas Klemsdal
Hun har vært med på investeringer som har gitt 60-gangeren og realisert drømmen om en olivengård i Italia.

Marianne Elisabeth Johnsen

Stortingets talerstol blir din. Hvilken sak tar du opp?

Vi snakker for mye om meg og mitt og vårt i dette landet. Jeg hadde valgt å snakke om hvordan vi bør se ut over landegrensene og tørre å tenke globalt. Men aller først ville jeg snakket om kvinners situasjon og rettigheter verden over.

Hva bør Norge bruke mindre penger på?

Bruker vi virkelig våre offentlige midler effektivt nok?

Hva er din dårligste investering?

Codfarmers, hvor jeg som styreleder måtte avvikle virksomheten. Jeg tapte en god del penger på det.

Hvilken bok vil du lese om igjen?

Jeg leser mye og det er så mye å ta av. Men for å velge litt sært: Edit Södergrans «Dikt i utvalg». I innledningen til boken skriver hun: «Min självsäkerhet beror på att jag har upptäckt mine dimensioner. Det anstär mig icke at göra mig mindre än jag är». Denne setningen har vært viktig for meg.

Hva er ditt drømmereisemål?

Casa Mia. Olivengården i Toscana.

– Jeg har sluttet å skrive dikt, sier hun til Finansavisen.

Marianne Elisabeth Johnsen sitter på en kafe på Aker Brygge, på en dag da nordavinden blåser snøen ned fra byens tak. Hun er en av Norges mest erfarne kvinnelige styreledere, så hun har ikke kommet for å snakke om poesi. Men hun lar seg rive med av et spørsmål og innrømmer: Hun skrev dikt. Nå har hun sluttet. Stearinlyset på bordet blafrer litt.

Spesialiteten er valgkomiteer. Finne rett person til rett posisjon. Hun har ledet valgkomiteene i Norwegian Property, Grieg Seafood og Odin Forvaltning. For å nevne noen. Hun er styreleder i en av landets største kulturinstitusjoner, Kilden Teater og Konserthus i Kristiansand. Hun har også satt igang to store omstillinger. I Flyktningehjelpen snudde hun røde tall til sorte tall, en omstilling hun sto i front for gjennom årene som styreleder. I Norges Sjømatråd er kursen snudd, etter at hun overtok ledelsen av styret i 2016. Hun er også nestleder i styret for International Research Institute of Stavanger og styremedlem i Norway Royal Salmon.

Men nå har hun altså sluttet å skrive dikt.

Les også: Mer lønnsomt med kvinner i ledelsen

– Har funnet en harmoni, en balanse

For all del, hun har aldri strebet etter å bli en poet. Hun er utdannet jurist fra Universitetet i Oslo, og har MBA fra Solvay Business School i Brussel. Hun ble direktør i toppledelsen på Ullevål Universitetssykehus og direktør for strategi og forretningsutvikling i en av divisjonene industrikonsernet Elkem.

Det er ingen hvileløs sjel som har strenet gatelangs med blyant og notisblokk vi snakker om her. Men vi må jo uansett få svar på spørsmålet. Hvorfor?

– Å skrive dikt var kanskje et uttrykk for en lengsel, sier hun.

– Sette ord på noe man ikke har, noe som er større enn en selv, et svar eller en drøm kanskje, sier hun før hun overrasker:

– Men i dag har jeg funnet noe av det jeg lengter etter. En harmoni, en balanse.

Klippfisk fra langt oppi nord kommer på bordet. Den ligger og hviler på potetmos, etter en lang reise. Brandade de morue som det heter på menyen, et navn hentet fra et sted der klippfisken ikke kommer fra.

Realiserte drømmen

Men så må vi få vite hva det er hun har funnet. Kjærligheten? En ny religion? Transcendental meditasjon?

– En olivengård i Toscana. Jeg hadde drømt om det siden jeg var 25 år gammel. Rett før jeg ble 50 år fikk jeg mulighet til å kjøpe og realisere en drøm.

135 oliventrær, som i et godt år kan gi ett tonn oliven og et par hundre flasker olivenolje.

Lykken er altså ikke å eie minst mulig.

På gården er det plass til storfamilien. De voksne barna kan ta med kjærestene sine. Johnsen innrømmer at det er noe ekte, stort ved å jobbe fysisk ute på gården. Og det er også morsomt. Oliven går til produksjon og flaskene med olje, noen av dem i alle fall, ender opp under eget merke Casa Mia på Maschmanns Matmarked på Skøyen.

– Det å jobbe på gården er noe av det fineste jeg kan bruke tiden min på. Da tenker jeg hvor utrolig priviligert jeg er, som kan kombinere det profesjonelle livet her i Norge, med det å være utendørs i Italia og høste oliven. Det høres kanskje pompøst ut, men denne tilværelsen er poesi for meg nå.

Og det er kanskje også en form for suksess. For skal man finne roen må man være nådeløs mot alt som står i veien.

– Det er så mye som tar deg i hverdagen. Vi lar oss veldig lett diktere og påvirke av andre. Det er vanskeligere enn noen gang å velge vekk. Men det er jo nettopp det man må strebe etter. Ikke se til andre, velge det som er riktig for deg. Og ikke for å skryte, men dette er jeg ganske god til. Det er nok noe jeg har fra min far.

– Har sett baksiden av medaljen

Hennes far, Arve Johnsen, er 84 år gammel. Han står fortsatt opp hver morgen og drar til kontoret sitt på Vitenskapsakademiet. En bauta. Han var administrerende direktør for Statoil fra selskapet ble grunnlagt i 1972 og frem til 1988. Da hadde han bygget opp et av verdens største oljeselskaper til havs. Men det var også en av Norges største næringslivsskandaler som felte ham: Mongstad-saken.

– Jeg har sett baksiden av medaljen. Det var tøft da han måtte gå av. Husk at det var ikke mange slike saker i Norge på den tiden. Det påvirket familien. Vi var tre søstre, vi følte på det alle tre, sier Johnsen som var 24 år da Mongstad-saken sprakk.

Budsjettet sprakk med «en mong» - seks milliarder kroner. Tabloidene og Dagsrevyen sto utenfor huset i Asker. Men Arve overlevde, han var sterk.

– Han kommer nok til å fortsette å jobbe. Helt til det er slutt. Min farmor ble 101 år.

Hardt arbeid

Denne styrken blir hun ofte konfrontert med. At det må være lett for henne, for hun er jo så sterk.

– Den kommentaren har jeg fått av mange. Selv av min mor. Hun kan si: Jammen det er jo så lett for deg og Arve, dere er jo så sterke. Men det er jo ikke så enkelt. Å være den beste utgaven av seg selv er hardt arbeid, uansett hvem du er. Man må lære seg å dyrke de sterke sidene, og sultefore de svake.

Og noen ganger minner hun seg selv på hvor familien kommer fra.

– Min far var oppvokst på gård. Han ble den første i sin familie som tok videregående utdanning. Han fikk friplass på gymnaset og dro senere til Handelshøyskolen i Bergen og reiste ut og studerte videre. Han ville så gjerne ha mulighet til å velge her i livet. Jeg vokste opp med disse verdiene. Et nøkternt hjem på Billingstad, med sosialdemokratiske verdier.

Dette fikk hun utforske i 2003, da hun valgte å droppe videre konsern-karriere og heller ville stå på egne ben.

– Jeg har ikke hatt fast jobb på 15 år. Jeg ble fristet av en karriere der jeg var min egen sjef. Og jeg vet hva det vil si å jobbe hardt, jeg har ikke arvet masse penger.

Da hjelper det å like forretningslivet.

– Jeg elsker å tjene penger, elsker risiko. Jeg trives best når det er vanskelig, da ser jeg klarest.

Les også: Flest kvinner i styret i Nord-Norge

Aksjene gikk 60-gangeren

Hun har både tapt mye og tjent mye.

– Jeg bygget et lite konsulentselskap, fikk en god del styreverv og gjorde noen friske investeringer.

Den lønnsomme reisen skjedde i Pharmaq, et selskap som skulle bli verdensledende på fiskehelse.

– Jeg ble spurt om å bli med i styret i Pharmaq. Det var i 2004. Da hadde jeg nettopp begynt for meg selv. Da tok jeg mot til meg for første gang. Jeg sa at hvis jeg skal gå inn så skal jeg også ha aksjer. Jeg så at selskapet hadde et enormt potensial.

Og vokse gjorde det. 19 august 2008, måneder før finanskrisen inntraff, ble Pharmaq solgt videre til Orkla og Kverva. Da hadde aksjene gått 60-gangeren.

– Ikke seksgangeren. 60-gangeren, understreker Johnsen, som kunne putte et ukjent millionbeløp på kontoen.

Ble null verdt

Den ulønnsomme reisen skjedde i Codfarmers. Selskapet satset på torskeoppdrett, men måtte til slutt avvikle.

– Jeg ble styreleder og gikk inn med rundt 1 million kroner. Men selskapet lykkes ikke med satsningen på torskeoppdrett. Vi måtte til slutt avvikle og aksjene ble null verdt. Da måtte jeg legge ned hele selskapet. Det var en annerledes jobb.

Dyre erfaringer kan komme godt med. En rekke roller innen sjømatsektoren gjorde at hun til slutt fikk styrelederrollen i det omstridte Norges sjømatråd, som noen av de største aktørene har foreslått å legge ned. Sjømatrådet finansieres av norske fiskeri- og havbruksselskaper, gjennom en særavgift. Regjeringen har handlet og satt ned markedsavgiften fra 0,6 prosent av eksportverdien til 0,3 prosent.

Med det ble Sjømatrådets budsjett redusert fra 555 millioner kroner i 2016 til under 400 millioner kroner i 2018 og Johnsen har måtte rigge organisasjonen for en ny tid.

Les også: Mener de har for mye penger

– Uenighet har aldri plaget meg

Hun er avslappet i forhold til konsernsjefene som er kritiske til sjømatrådet.

– Jeg møter dem på et arrangement neste uke. Vi snakker fint sammen, uenighet har aldri plaget meg.

Det som kan plage henne er rekrutteringsbyråer. Hun har opplevd å få lange lister med kandidater til en direktørjobb, med kun menn oppført.

– Da sender jeg listen i retur og sier at dette er ikke bra nok. Vi må få flere kvinner inn i toppstillinger. Dette har jeg jobbet for i hele min karriere.

Så at hun har kommet lett til det, det vil hun ikke høre.

– Jeg var 18 år da jeg tok jobb som pleieassistent på Dikemark psykiatrisk sykehus. Den jobben hadde jeg i seks år. Det var en hard jobb og det var en jobb som ga meg innblikk i hvordan livet kan være, på sitt mest utfordrende.

– Vi tok av sjalene. Vi gråt

Hun mener hun alltid har gjort noe for å bidra til samfunnet. Et eksempel er seks år i Flyktningehjelpen. Røde tall skulle snus til sorte, noe hun greide gjennom ­ansettelsen av en ny generalsekretær.

– Jeg var i Kabul etter Taliban. Jeg snakket med kvinnene som bodde i flyktningeleirene. Det var kvinner på min egen alder, som hadde vært leger og advokater, men som nå ikke hadde noen ting. Det gjorde selvsagt et enormt inntrykk. Å føle på kroppen den faenskapen som har rammet. Når du har opplevd noe sånt, så er det krevende å komme hjem og forholde seg til de som klager over at trivielle gjøremål fører til en tidsklemme.

– Jeg satt i teltet sammen med kvinnene. Vi tok av sjalene. Vi gråt. Jeg spurte dem, hva kan jeg gjøre, om noe i verden, for dere? De svarte: never stop talking about us!

Et løfte hun så langt har holdt. Siden har Idar ­Kreutzer og Harald Norvik fulgt etter henne som ­styreleder i Flyktningehjelpen.

Liker makt

– Liker du makt?

– Ja.

Hun blunker ikke, forsøker ikke en gang å moderere seg. For hun er dønn ærlig og rett frem. Hun liker makt.

– Jeg liker å påvirke, jeg liker rollen som styreleder. Et styre er et kollegium. En styreleders jobb er å skape konsensus og få et styre til å bli et godt team, og slik skape verdier for selskapet. Altfor mange glemmer det og gjør det motsatte, skaper et styre som er splittet.

Konsensus er kanskje et ambisiøst mål når man tar på seg rollen som styreleder i en av landets største kulturinstitusjoner, der dramaet ofte kan være like stort i ledelsen som på scenen. Kilden Teater- og Konserthus for Sørlandet er en fusjon av fire kultur-institusjoner: Kristiansand Symfoniorkester, Kilden Teater, Kilden Opera og Kilden kultur. Og en institusjon som fikk sørlendingene til å strutte av stolthet da signalbygget til 1,7 milliarder kroner ble åpnet i 2012.

– Noe av det viktigste vi gjør er å tørre å ta risiko, enten det er i kulturlivet, i business eller i frivillige organisasjoner. Kilden er et resultat av at noen var villige til å satse. Det samme gjelder jo hele vår velstand. Da vi begynte å lete etter olje skrev noen hos myndighetene at det er «tvilsomt om det finnes olje på norsk kontinentalsokkel».

Man må bare aldri slutte å tenke stort. Sikte. Drømme.

For eksempel om å kjøpe en olivengård i Toscana.

Artikkelen ble først publisert i Finansavisen.

Privatøkonomi
Populært