Meny

Avkastningsgeneralen Olav Thon

– Jeg går ikke like langt og fort som før, men jeg går fortsatt på ski. Her trener jeg en gang i blant, sier Olav Thon. Foto: Siv Dolmen / Finansavisen
Selv om han nærmer seg 95 år, slutter ikke Olav Thon å tenke business og peke på hva som utvilsomt er fremtidens vekstbransje.

Det er fem år siden første verdenskrig tok slutt. Hjallis og Nora Brochstedt ble født. Walt Disney Company ble grunnlagt. Insulin ble tilgjengelig for diabetikere. Ankara erstattet Istanbul som hovedstad i Tyrkia. Time Magazine ble publisert for første gang. Og navneloven ble innført i Norge. Da loven kom, måtte alle ta et slektsnavn som skulle gå i arv til neste generasjon. Det var derfor han fikk navnet «Olav Thon» da han en junidag i 1923 ble født 880 meter over havet på gården Thon i Ål i Hallingdal av moren Margit Strømsø og faren Sevat Embrikson, skriver Finansavisen.

Ville ha startet sitt eget sykehus

Nittifire og et halvt år senere møter vi den tidligere gårdsgutten som var mest interessert i drive butikk. Allerede som åtteåring bestilte han julekort fra Oslo og solgte dem til en høyere pris på bygda. Så byttet han beite fra julekort til skinn, og som 18-åring eide og drev han Volvat Pels på Majorstuen i Oslo.

Får kjeft av kjæresten: Sissel Berdal Haga blir helt oppgitt når hun ser ham slik. – Han ser jo ut som en halling når han har på seg luen så bak på hodet. Foto: Siv Dolmen / Finansavisen

– Har Norge gått glipp av en god lege i Olav Thon?

Han smiler lurt og tenker seg om. Kroppen med de livlige øynene ser ut som en lun figur Kjell Aukrust kunne skapt. Og denne lune figuren ville opprinnelig studere medisin, men foreldrene ville ikke at han skulle forlate landet midt under annen verdenskrig.

– Jeg tror Norge har gått glipp av en lege som ville startet sitt eget sykehus. Sunnaas er et eksempel på et slikt sykehus som det offentlige dessverre har overtatt, parerer han kjapt.

– Men om jeg ville vært en god lege, er jeg ikke sikker på. I hvert fall ingen god kirurg. Men jeg ville vært en god lege til å stille diagnoser. Jeg er nysgjerrig og flink til å lytte. Jeg ville forhåpentlig vært en god rådgiver og fortalt pasientene mine hva de skulle gjøre, kommer det ydmykt.

– Er eiendom fortsatt en gullkantet investering?

– Da jeg gikk inn i eiendomsmarkedet i 1942, tenkte jeg det var merkelig om prisstigningen i eiendom skulle stoppe akkurat da jeg ble født. Den hadde foregått i flere hundre år allerede, og det har den fortsatt med. Jeg har kjøpt og utviklet det vi driver med og svært sjelden solgt.

Les også:   Olav Thon tjente over 900 millioner

Eier rundt 500 eiendommer

– Vet du nøyaktig hvor mye eiendom du eier?

Thon snurrer kulepennen mellom fingrene mens kulerammen i topplokket ser ut til å gå varmt. Etter et snaut minutt må han gi seg.

– Ikke akkurat. Det må bli cirkatall. Rundt 500 eiendommer, tipper mannen som blant annet er slått til ridder av første klasse av St. Olavs Orden av vår egen konge og kommandør av Nordstjerneordenen av hans svenske kollega.

Fasit viser 110 kjøpesentre hvorav 33 er forvalter for eksterne eiere, 69 hoteller – hovedsakelig i Oslo og Bergen, men også noe hotellvirksomhet i Belgia, Nederland og Sverige, samt 500 næringseiendommer.

Den spede begynnelse for kjøpesenterkongen, var da han i 1970 satset på shipping og bommet grovt. Men det kom noe godt ut av det. Han kjøpte de tidligere lokalene til Strømmen stål. I dag kjenner vi det som Strømmen Storsenter.

– Jeg kjøpte en eiendom på rundt 70.000 kvadratmeter i tillegg til store fabrikkhaller, uten egentlig å vite akkurat hva jeg skulle med det, mimrer Thon.

– Kjøpesenter, er det en investering du ville gjort i dag når stadig mer av handelen foregår på nett?

– Godt spørsmål! Jeg tror netthandel kommer til å ta sin rikelige del av kaken, men også at folk synes det er morsomt å gå på et kjøpesenter på grunn av mangfoldet. Slik som det er nå, med snø og is, er det godt å ha mellom 100 og 200 butikker under samme tak, i tillegg til tilbud som kino, restauranter og bowling, svarer han på politikervis, uten å svare på spørsmålet i det hele tatt.

Vi endrer taktikk sammen med mannen som omtaler seg selv som en luring.

– Hvilket investeringsråd vil du gi nå?

– Med den eldrebølgen som kommer, er omsorgssektoren et marked som kommer til å bli mer attraktivt. Vi har et prosjekt under bygging nå. For folk som har eneboliger er det mye strev med snømåking om vinteren og gressklipping om sommeren. De vil heller ha en lettstelt leilighet de kan låse og reise sørover en uke eller en måned uten å måtte bekymre seg, sier Thon og oppsummerer:

– Eldreboliger er en bransje som utvilsomt kommer til å øke i attraksjon, og vi kommer til å jobbe videre med dette. Utfordringen er at politikerne sier at det å passe på eldre er en offentlig oppgave. Det er to ting de private ikke skal tjene penger på; på de eldre og på barnehager, sier han på oppgitt åldialekt.

Les også:  Olav Thon deler ut 42 millioner kroner

Heller surmelk enn champagne

Thon snurrer fortsatt på kulepennen. En penn av billigste merke. Av den typen som ikke kan etterfylles med blekk. Den passer Thons nøysomme livsstil. Han sier han er lykkeligere med kruskakli og surmelk enn champagne, og hevder at penger i det vesentlige er til bryderi. Og det er kanskje ikke så vanskelig når du har minst 1,8 milliarder kroner i formue (tall fra Kapital, etter at det meste av hans kroner og øre ble overført stiftelsen).

Styret foreslår at det utbetales utbytte for 2017 med 2,2 kroner per aksje fra Olav Thon Eiendomsselskap - en økning på 20 øre fra 2016. Foto: Siv Dolmen / Finansavisen

– Når du er på Bristol og kan velge fritt fra menyen, hva bestiller du da?

Thon humrer, men på en beklemt måte. Han bruker uvanlig lang tid på å svare.

– Jeg kan ikke melde meg ut av samfunnet. Jeg vil ha en meny som er best mulig, og det avgjøres av fagfolk som for eksempel kjøkkensjefen. Men jeg har mang en gang gått hjem fra festmiddager i de mest eksklusive omgivelser og blitt glad når jeg er hjemme på mitt eget kjøkken. Da avslutter jeg med et glass melk og en meny som passer bedre for meg. Jeg tror at det enkleste er det beste, sier han, som om han hadde gått ut av diplomatskolen med toppkarakterer.

Årsaken til at vi spør om menyen på Bristol, er ikke tilfeldig. Det er den levende legendens eget hotell, men også der han holder festmiddag for dem som har fått årlige utdelinger fra Olav Thon Stiftelsen, etter en høytidelig seremoni i Universitetets Aula.

Stiftelsen ble opprettet for drøyt fire år siden, og fikk ved etableringen overført samtlige aksjer i Olav Thon Gruppen AS fra Olav Thon. Verdien var 25 milliarder kroner.

– Hvorfor opprettet du en stiftelse først i en alder av 90 år?

– Man må tjene pengene først, ellers har man ikke noe å tilby. For det andre har jeg en forholdsvis enkel livsførsel. Det er begrenset hvor mye jeg kan bruke på hytter, lystbåter, fly og jeg vet ikke hva.

Les også: Styremedlem kjøper Olav Thon-aksjer for 6 millioner

Mener stiftelser er fremtiden

Thon tar en pause, klør seg utenpå luen og fikler litt med de matchende pulsvarmerne.

– Jeg tror den tid er forbi at man bygger opp familiedynastier hvor barna arver hundrevis av millioner eller milliarder. En virksomhet som krever tusenvis av ansatte, er krevende å være leder for. Barna til dem som har bygget den opp vil kanskje heller bli arkitekter, velge et praktisk yrke eller flytte på landet. Stiftelser er fremtidens form for eierskap, slår han fast uten å stille så mye som et spørsmålstegn ved egen konklusjon.

Thon forteller at det er mye vanligere i Danmark enn Norge med denne eierformen. Der er det også mer tilrettelagt for stiftelser.

– Jeg blir forundret hvis ikke myndighetene vil legge forholdene bedre til rette i Norge også. Det ser ut til at min stiftelse blir avkrevet full formuesskatt. Det betyr årlige kostnader på rundt 100 millioner kroner som jeg ikke ville fått i Danmark eller Sverige.

I tillegg til at stiftelsen skal sikre et langsiktig eierskap, gir den også ut et sted mellom 50 og 100 millioner kroner hvert år til allmennyttige formål. For det meste innen matematisk og medisinsk forskning. Frem til nå har hjerneforskning, som Alzheimer og demens fått en stor del av potten.

– Det hjelper ikke å leve til man blir 100 eller 120 år hvis hjernen ikke fungerer. Demens er trist, både for dem det gjelder, og ikke minst for de pårørende, sier Thon.

Det skøyeraktige fjeset får et alvorlig drag.

– Når jeg støtter kreftforskning, er det mange som spør meg om jeg har personlige erfaringer. Jeg kan ikke se slik på det. Jeg må se det i et større bilde. Dessverre er kreft i tiden. Men det som har fått langt mindre oppmerksomhet enn hjerneforskning, kreft og tuberkulose, er muskel- og skjelettplager. Dette er en lidelse som i vårt samfunn tar de fleste midlene og forklarer mye av det høye sykefraværet. Jeg tror det er et felt som er viktig å støtte. Og jeg skal støtte det med masse penger, sier Thon med ekstra trykk på det nest siste ordet i setningen.

Men det er ikke bare forskerne som får tildelt penger av Olav Thon Stiftelsen.

– Vi var banebrytende i våre vedtekter. Vi innførte at det også skal gis priser til god undervisning.

– Hvorfor?

– Fordi underviserne ikke har fått noe særlig oppmerksomhet. Alle utrolige oppfinnelser som kommer innen medisinsk behandling, er jo blitt undervist i. Vi må finne en belønning til dem som utmerker seg. Lærere og professorer får i størrelsesorden en halv million kroner hver, og det er blitt veldig populært, sier stiftelsens far.

– Jeg leder jo ingen ting, men sniker meg unna så godt jeg kan

Nå har Thon hverken melk, kaffe eller vann. Møtebordet bugner av sjokolade og andre fristelser. Han rører det ikke.

– Hva er en typisk hverdag for deg?

– Jeg kjører til kontoret hver dag. Og til min store forbauselse ble jeg utnevnt til årets leder. Det kan jeg ikke forstå. Jeg leder jo ingen ting, men sniker meg unna så godt jeg kan. Men jeg gir noen retningslinjer, sier han, og for andre gang på mindre enn én time avbryter han seg selv:

– Hemmeligheten er å slippe andre til. Da risikerer man å få en ordentlig smekk; at noen har valgt feil beslutninger, men stort sett tror jeg bedrifter tjener på å la folk få ansvar. Men det holder ikke bare med ansvar. De må også få den tilhørende myndigheten, tipser Thon og peker på et bilde på veggen. Han har tidligere fortalt om sin venn Ingvar Kamprad og besøket hos ham på hans enkle småbruk i Småland. At selv om han var blant verdens rikeste menn, var han enkel og likefrem. Og at han selv sto ved grytene og sørget for at suppen ikke skulle svi seg fast i kjelen. Han ville servere enkel, men god suppe til sin venn Thon.

– Likevel er Winston Churchill den største lederen jeg vet om. Som leder var han inne på noe. Han sier at ingen kan bli store uten å ha begått store, alvorlige feil. Å utvikle noe, enten det er innen business, forskning eller noe annet her i livet, vil alltid utvikling være et risikospill.

– Har du hatt noen opplevelser som har satt følelsesregisteret ditt ut av spill?

– Jeg er forholdsvis balansert og ligger ikke våken om natten og tenker hva jeg burde gjort annerledes. Det er visstnok moderne for tiden å si at man ikke er lykkelig, men jeg er et balansert og lykkelig menneske. Og lite opptatt av anerkjennelse. Det får gå sin gang, sier han og følger lydig etter fotografen når sistnevnte jakter flatterende dagslys på hovedkontoret et steinkast fra der det hele startet; kvartalet som nå er Arkaden, som omtaler seg som byens raskeste shoppingsenter. Han kjøpte Karl Johans gate 5-7 for 1,7 millioner kroner i 1942. Selv er han nå i nabobygget til Oslo City.

– Han ser jo ut som en halling!

Fotografen har hoppet ut av vinduet og landet trygt på terrassen utenfor. Olav Thon står på et møterom på innsiden. Vinduet er åpent og februarluften er iskald. Så høres det plutselig fra korridoren:

– Olav! Olaaav! Oooooolaaav!

Ingen reaksjon fra fotoobjektet. Han er opptatt og følger instruksene fra fotografen til punkt og prikke.

Kvinnestemmen er nærme nå, og Sissel Berdal Haga har gitt opp å få kontakt med sin kjæreste gjennom over tretti år. Den tidligere tingrettsdommeren henvender seg derfor direkte til journalisten:

– Nå må dere hjelpe ham. Pass på at han trekker luen litt lenger ned i pannen. Han ser jo ut som en halling når han har den så langt bak på hodet!

Seansen, som foregikk uten at hovedpersonen tok det ad notam, fikk det fortalt etterpå.

– En halling? Det finnes verre ting.

Saken er først publisert i Finansavisen lørdag 17. februar

Privatøkonomi
Populært