Meny

Oppdrettsleverandørene: Merder og milliarder

Torstein Rønning (t.v) og Jan Børge Harsvik vandrer rundt i fabrikken på 2.600 kvadratmeter som sto ferdig i 2016. Foto: Siv Dolmen / Finansavisen
Torstein Rønning (t.v) og Jan Børge Harsvik vandrer rundt i fabrikken på 2.600 kvadratmeter som sto ferdig i 2016. Foto: Siv Dolmen / Finansavisen
Flere oppdrettsleverandører har mangedoblet både omsetning og resultat de siste årene. En ny leverandørindustri vokser i rekordfart.

( FLORØ, VALSNESET/ STADTLANDET (Finansavisen): – Dette er ikke et skjørt du har rundt hofta, sier Torstein Rønning til Finansavisen.

Foran oss ligger en presenning på gulvet, som tre ansatte har begynt å dra innover med armene. Det er taktfast og fysisk. Både triceps og biceps jobber for fullt når de håndterer presenningen på 2.500 kvadratmeter. I full utstrekning dekker den en halv fotballbane, men det er i et helt annet miljø den skal være. Det er et permaskjørt, eller luseskjørt, om du vil. Duken trekkes rundt øvre del av oppdrettsmerder for å beskytte de øverste vannlagene. Det er nettopp der det er påvist at lusen i størst grad går på fisken. Botngaard lever av å levere til oppdrettsnæringen. De jobber frem nye innovative løsninger for å få mindre lus, bedre fiskehelse og utvikle anlegg som påvirker miljøet i mindre grad. I mange år har vi tenkt på olje når vi snakker om leverandørindustri, men nå er en annen leverandørindustri på fremmarsj.

Les også:  På to år har Inge (75) tjent 330 millioner

Luseproblemet må holdes i sjakk

En rapport jobbet frem av SINTEF har sett på verdiskapningen leverandørene til sjømatnæringen bidrar med til bruttonasjonalprodukt (BNP). Fra 2004 til 2016 har bidraget økt fra 12,3 til 29 milliarder kroner. Det gir en gjennomsnittlig årlig økning på 7,3 prosent.

Havbruk står for mer enn to tredjedeler av denne verdiskapningen.

– Utviklingen har vært veldig positiv for leverandørene. Det illustrerer de gode tidene som er innen fiskeri og havbruk, sier Ulf Winther, spesialrådgiver i SINTEF Ocean til Finansavisen.

– Det er et stort innovasjonsbehov i næringen, og det er det særlig leverandørene som står for. Spesielt innen havbruk er det mye utvikling av teknologi for å behandle laksen for lus, og for å holde luseproblemet i sjakk. Generelt innen service har det vært en kraftig vekst.

Botngaard AS ble startet av seilmaker Knut Botngaard i 2009. Han begynte etter hvert å lage presenninger til avlusning fra en låve på Valsneset i Bjugn kommune i Trøndelag. Presenningene ble fylt med medisin, hovedsakelig hydroperoksid, for å ta livet av lakselusen. Men rapporter om medikamentets påvirkning på miljøet, gjorde at selskapet måtte tenke nytt. Permaskjørtene står nå for mesteparten av omsetningen som har økt fra 11 millioner kroner i 2010 til 62 millioner i 2016. Resultatet har gått fra 758.000 kroner til 13,6 millioner. Omsetningen i fjor endte på samme nivå. Gründer Bjørn Botngård har solgt seg ut. Inn har Trollinvest, Leiv Eriksson Nyskapning og Kjell Arve Braa kommet. Låven ble byttet ut med en liten fabrikk, som i 2016 ble byttet ut med et fabrikklokale på 2.600 kvadratmeter.

– Nå har vi en fabrikk som er bygget for formålet, Jan Børge Harsvik.

Les også: Disse laksegigantene søker om nye tillatelser

Saken fortsetter under bildet

Oppdretterne har levd godt på høye laksepriser. Det gir også gode tider for leverandørindustrien. Her fra et oppdrettsannlegg på Senja. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Oppdretterne har levd godt på høye laksepriser. Det gir også gode tider for leverandørindustrien. Her fra et oppdrettsannlegg på Senja. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Kraftig symaskin

Han jobber med salg og marked og er født og oppvokst bare tre til fire kilometer unna. Blant de rundt 20 ansatte på fabrikken er det også mange med lokal bakgrunn.

– Vi ansetter lokalt så langt det er mulig. Det gir oss en stabil arbeidskraft med folk som håndterer tungt arbeid, sier Rønning.

Innenfor veggene til Botngaard-fabrikken er det lite som minner om fisk, men på utsiden kommer vi litt nærmere. Det er i hvert fall sjø, for Valsneset ligger som en tarm ut i Valsfjorden. Når vinden drar til er plasseringen av tre vindmøller på neset både logisk og forståelig. På nabotomten har Marine Harvest etablert seg med et stort fór-anlegg.

Tonje Synnøve Leikvang i full konsentrasjon mens hun syr permaskjørtet. En miniversjon av et permaskjørt henger på veggen på et av møterommene til Botngaard. Foto: Siv Dolmen / Finansavisen
Tonje Synnøve Leikvang i full konsentrasjon mens hun syr permaskjørtet. En miniversjon av et permaskjørt henger på veggen på et av møterommene til Botngaard. Foto: Siv Dolmen / Finansavisen

– Vi har ikke så mye med hverandre å gjøre, men vi er gode naboer. Begge er avhengige av god infrastruktur, sier Rønning.

Tilbake på innsiden er vinden borte, men det er likevel luftig med mange meter opp til taket. Øverst på veggene er kraner montert fast i skinner så de kan bevege seg bortover og håndtere de enorme dukene. På gulvet står skjærbord og symaskiner. I prinsippet den samme symaskinen du har hjemme, bare større og kraftigere og alltid med to nåler. Litt lenger bort står den største maskinen av dem alle. Selve kronen på verket i fabrikklokalet.

– Den får dere ikke lov til å ta bilde av, sier Rønning.

Den spøkefulle tonen er byttet ut med en streng og alvorlig stemme.

– Vi har utviklet den for å forsterke konkurransekraften vår, fortsetter han.

Les også:  Strenge regler hindrer vekst - bruker penger på øl

– Et brukbart antall millioner

For konkurransen er tøff, prispresset hardt og marginene små. I sin nisje har Botngaard 40 prosent av markedet. Det samme har den største konkurrenten Norwegian Weather Protection. De resterende 20 prosentene er fordelt på ulike aktører. Konklusjonen de siste to årene er at prisene har gått kraftig ned, mens volumet har gått kraftig opp. I 2016 leverte Botngaard 430.000 kvadratmeter permaskjørt. I fjor var tallet 560.000. En økning på 30 prosent.

– Vi skal klare oss bra fremover, men vi må hele tiden videreutvikle oss, sier Rønning.

Fra 2011 til 2014 brukte selskapet 40 millioner kroner på utviklingsprosjekter. De neste årene kommer de også til å investere et «brukbart antall millioner» på forskning og utvikling.

Produksjonen av oppdrettslaks steg betydelig frem til 2012 til et nivå på rundt 1,2 millioner tonn. Etter 2012 har det vært en stagnasjon til et volum på rundt 1,3 millioner tonn.

– Volum og nye lokaliteter blir viktig fremover, men innovasjon av ny teknologi er delvis uavhengig volumutviklingen. Det er fortsatt utfordringer som må løses, som for eksempel luseproblemet. Men også utviklingstillatelsene i havbruk gir interessante muligheter. Potensialet for leverandørnæringen er stort, mener Winther.

Saken fortsetter under bildet

Monica Frog ( fra venstre), Tonje Synnøve Leikvang og Signe Iren Raknes drar inn presenningen som skal bli et permaskjørt. Med ryggen til står Espen Robertsen Lysø. Foto: Siv Dolmen / Finansavisen
Monica Frog ( fra venstre), Tonje Synnøve Leikvang og Signe Iren Raknes drar inn presenningen som skal bli et permaskjørt. Med ryggen til står Espen Robertsen Lysø. Foto: Siv Dolmen / Finansavisen

Har økt produksjonen

To områder det satses sterkt på er lukkede merder i sjøen og oppdrettsanlegg på land. Lerøy er blant dem og bygger et komplett anlegg for smoltproduksjon på land på Kjærelva i Fitjar, med en investeringsramme på 650 millioner kroner. Krüger Kaldnes er hovedentreprenør, mens Stadpipe står for alle rørtekniske installasjoner.

– De siste to-tre årene har vi levert klart mest til oppdrettsnæringen og økt den totale produksjonen, sier Nils-Per Sjåstad, daglig leder i Stadpipe.

Selskapet har også skipsverft og ulike industribedrifter på kundelisten, men det er oppdrettsnæringen som har sørget for at omsetningen nesten har triplet seg fra 32 millioner kroner i 2014 til 90 millioner i fjor. Men marginene er små, resultatet i fjor endte et sted mellom 6 og 9 millioner.

– Vi får flere forespørsel enn vi klarer å håndtere, sier Sjåstad.

Selskapet leverer komplette rørtekniske installasjoner, fra prosjektering til utførelse. Tidligere handlet det mye om utvidelser og ombygging, men nå er det flere nye anlegg som skal bygges.

– Markedet er stort nok til at vi kan vokse mer, men det koster. Vi har vokst organisk hele veien og har lav gjeld. Vi er kanskje litt for forsiktige av og til, men det er sånn vi er skapt. Mange her er fiskere, og er vant til svingninger. Vi tilpasser livsstilen etter det.

Les også: Nye oppdretter for laks og ørret

– Jobb er jobb og privat er privat

Sjåstad kan nesten se bort til huset hvor han vokste opp, 500 meter unna. Tomten der fabrikken ligger var opprinnelig eid av hans bestefar, men ble solgt til kommunen for å bli industriområde. En ny generasjon er på plass. Sjåstad har mesterbrev i rørlegging og etablerte Stadpipe i 1995 med to-tre ansatte. Broren Kurt kjøpte seg inn i selskapet i 2002, etter å ha vært skipper på en fiskebåt i mange år. De er fem brødre som jobber i bedriften.

– Jobb er jobb og privat er privat. Når vi er to brødre som eier sammen er det ofte enkelt å ta beslutninger, men vi har også etablert et nettverk av rådgivere både internt og eksternt. Vi er ikke dummere enn at vi forstår at vi ikke kan alt.

På fabrikken jobber rørleggere og ingeniører med arbeidsoppgaver som prosjektering og hydrauliske beregninger. Rør av ulike typer tar stor plass både inne og ute. Strålerør som skal til Island ligger og venter med utsikt over Stadhavet. Det er lite hyllevarer som produseres her. Ulike anlegg krever ulikt design og ulike spesialvarer.

– Hver oppdretter har sin egen måte å gjøre ting på. Vi må forholde oss til hva som passer kunden best, forklarer Sjåstad.

Han peker og forklarer. Det som ser ut som et rør helt likt det forrige, har visstnok en helt annen funksjon. Plutselig kommer en streng og alvorlig stemme vi føler å ha hørt før.

– Den maskinen der får du ikke ta bilde av.

Igjen handler det om kampen om de mest innovative og kostnadseffektive løsningene.

– Det hender lokale oppfinnere kommer til oss med ideer. Da prøver vi å utvikle nye produkter sammen. Hvis en kunde ønsker noe vi aldri har produsert før, sier vi ikke nei. Vi sier at vi må lage verktøyet for det først.

– Det er behov for nye løsninger og nytt utstyr

Noen mil nordover igjen, tilbake hos Botngaard, er det lukkede merder i sjø som er den store satsingen. De har gjennomført fire slike prosjekter, og er i gang med prosjekt fem og seks. Botngaard er hovedentreprenør, mens underleverandører sørger for rør, pumper, slanger og tanker. Lukkede anlegg vil si at duken dekker hele merden, som gjør at oppdretteren har full kontroll på vannet som går inn og ut.

– Det er bra for miljøet. I en åpen merd faller avfallet rett ned med strømmen. I et lukket anlegg kan vi ta det opp, spre det der strømmen er sterk og bruke det som naturlig gjødsel, forteller Rønning.

Nå er veksten i oppdrettsnæringen begrenset av lakselus og avtrykket på miljøet. Lukkede merder utsetter ikke miljøet for det samme påvirkningen og kan føre til mer vekst. Vi samarbeider godt med oppdrettere i regionen som virkelig jobber med å løse utfordringene.

Winther i SINTEF ser en stor interesse for flytende, lukkede anlegg og anlegg på områder som er mer eksponert for tøffe værforhold.

– Det er behov for nye løsninger og nytt utstyr. Det er veldig interessant for mange leverandører, sier han.

I den andre enden av verdikjeden skal laksen selges fra oppdrettsanleggene til slakterier og foredlingsanlegg. Mye går til eksport. I fjor eksporterte Norge sjømat for rekordhøye 94,5 milliarder kroner. Generelt var det en økning i volum, men for oppdrettsnæringen er det som nevnt stabilt. De høye lakseprisene sendte verdien på oppdrettsfisken opp 3,7 prosent til 67,7 milliarder kroner. Det er ikke alle i bransjen som nødvendigvis jubler for priser på nesten 80 kroner kiloen som var tilfelle for litt over et år siden.

– Første halvår i fjor var veldig utfordrende for oss, med store svingninger i lakseprisen. Det var opp mot et euro i forskjell fra en uke til neste, sier Karl-Petter Myklebust, daglig leder i Bravo Seafood.

– Det kan gå bra, men det kan gå til helvete også

De er et uavhengig salgsselskap som de siste årene har solgt 20.000 tonn fisk årlig og omsetter for over én milliard kroner i året. Resultatet før skatt økte fra 8 millioner i 2014 til 18 millioner i 2016. I fjor ble det litt svakere på grunn av prissvingningene.

– Vi kjøper inn mesteparten av laksen på fredager og selger den videre samme dag eller påfølgende uke. Hvis prisen plutselig faller er det en stor utfordring hvis ikke vi har solgt alt, sier Myklebust.

– Store prissvingninger skaper usikkerhet hos kundene våre også. Den ene dagen kjøper de fisk for én pris, mens den neste er den samme fisken mye dyrere eller billigere. De blir redde for å handle på feil nivå. Vi forventer et høyt prisnivå for laksen også i 2018, men på et noe lavere nivå. Det gjør nok også til at det blir mindre store svingninger.

I tillegg til Myklebust er de seks ansatte i Bravo, med hver sin pult i det åpne landskapet. Lokalisert på kaia i Florø har de god oversikt over skipstrafikken gjennom de store vinduene i lokalet. Sammen eier de sju ansatte hele bedriften etter at Oddgeir Igland og Per Nødseth som var med på å starte opp selskapet ble kjøpt ut i 2008.

– Vi har alle vårt spesielle ansvarsområde, men siden vi er få må vi være litt poteter for å overlappe hverandres ansvarsområder for å få det til å gå rundt. Og vi er avhengig av at alle har engasjement og kjenner det litt her, sier Myklebust og slår seg på venstre siden av brystet.

– Med et resultat på nesten 20 millioner kan det bli fine bonuser også?

– Det kan gå bra, men det kan gå til helvete også. Det hjelper gjerne. Jeg tror du jobber bedre med en hengeløkke rundt halsen. Det har de fleste av oss her med lån som er tatt opp for å kjøpe seg inn i bedriften. Det hjelper gjerne litt på motivasjonen.

I 2014 ble Qiao Chen en del av bedriften for å få fart på det asiatiske markedet. Det første halvåret ble en stor suksess. Volumene tok seg opp, også i Kina, til tross for den betente situasjonen mellom landet i øst og Norge. Men våren 2015 sa det full stopp. Fisken kunne bli stående i tollen i flere uker før den slapp gjennom. For frossen fisk kunne det gå, men for fersk fisk tikker klokken fryktelig fort.

– Fra våren 2015 til oktober i fjor var det i praksis umulig å selge fisk til Kina. Nå ser vi en endring med større vilje fra kineserne, sier Chen.

Kunne ha sendt mer laks østover

I mai i fjor signerte fiskeriminister Per Sandberg en avtale med kineserne for å åpne landets grenser igjen for norsk fisk. På slutten av begynte resultatene å komme med eksport av 774 tonn laks til Kina i november. Snittet ellers i året lå på 200 tonn i måneden. Men det er fortsatt en vei å gå. Fylkene Trøndelag, Nordland og Troms utestengt fra å eksportere helsløyd laks. Det har de vært siden 2015. Mattilsynet har invitert kineserne til inspeksjon i år i håp om få opphevet utestengelsen.

– Vi kunne sendt mye mer laks østover, men vi får ikke tak i nok, sier Chen.

De kjøper hovedsakelig fisk fra små- og mellomstore oppdrettsselskap, de fleste fra Hordaland, Sogn og Fjordane, Nordland og Troms.

– Langsiktig tilgang på laks er viktig for oss. Vi må jobbe med relasjonsbygging og øke volumet. I år er det ventet en global vekst på 7-8 prosent, som vi har lyst til å ta en del av. Vi tror også på videre positiv utvikling i Kina, som kan bli et veldig viktig marked for oss, sier Myklebust.

– Vi er uansett veldig heldige som kan selge laks fra Norge som er så populært og trendy, uansett i hvilket marked vi tilbyr den har norsk laks et godt navn.

I fjor lanserte Nærings- og fiskeridepartementet trafikklysordningen, der ulike farger tilsier hvor mye ulike områder kan vokse i volum. Dette som et ledd i ambisjonen om å nå en femdobling av lakseproduksjonen frem til 2050. Legger vi til stadige behov for ny teknologi og mer moderne anlegg kan det sende leverandørindustrien til oppdrettsnæringen til nye høyder. Fisken skal jo tross alt bli den nye oljen.

– Er leverandører innen sjømat i ferd med å ta igjen leverandører innen oljevirksomhet?

– Det er nok et stykke igjen, men vi ser at flere bedrifter som i all hovedsak var rettet mot petroleum, nå kaster øynene sine på sjømatnæringen. Det gjelder spesielt havbruk, sier Ulf Winther.

Norsk sjømatråd spår en gjennomsnittlig laksepris på 52 kroner pr. kilo i 2018.

Saken er først publisert i Finansavisen lørdag 3. februar

Privatøkonomi
Populært