Hvor lenge holder den norske modellen?

Niklas Øymo mener fagforeninger gjør mye viktig, men har selv valgt å forbli uorganisert. Foto: Mimsy Møller
Niklas Øymo mener fagforeninger gjør mye viktig, men har selv valgt å forbli uorganisert. Foto: Mimsy Møller
For gutta på gølvet før i tida var det en selvfølge å organisere seg. I dag velger et flertall av oss å jobbe uten en fagforening i ryggen. Niklas Øymo (27) er en av dem.

I arbeidsomgivelser enhver tillitsvalgt ville fått ståpels av, har Niklas Øymo (27) funnet seg til rette med MacBooken. Klemt inne mellom barkrakker og tomme krus på Kaffebrenneriet i Grensen midt i Oslo sentrum, finner Øymo arbeidsro. Kun et vindu skiller ham fra skranglete trikker og utålmodige biler i den travle morgentrafikken rett utenfor, men Øymo lar seg ikke affisere. Manglende wifi-forbindelse er foreløpig den eneste bekymringen. Øymo er utdannet journalist, og jobber i dag med innholdsproduksjon og digital markedsføring for startup-bedriften Venture Factory.

FAKTA: Organisasjonsgraden synker - Disse er oftest organisert

I offentlig sektor er fire av fem arbeidstakere organisert.

I privat sektor er kun 38 prosent fagorganisert.

Organisasjonsgraden er lavest blant de aller yngste (under 25 år) og høyest blant de eldste (50–64 år).

Kvinner er oftere organisert enn menn (59 mot 48 prosent).

Organisasjonsgraden øker med utdanningens lengde. I yrker som krever utdanning på masternivå eller mer i offentlig sektor, er hele 86 prosent av arbeidstakerne organiserte.

Deltidsansatte er i mindre grad organiserte enn de som jobber heltid. Midlertidige ansatte er også langt sjeldnere organisert enn de som har fast ansettelse.

Ansatte på store arbeidsplasser er oftere organisert enn ansatte på små arbeidsplasser, særlig i privat sektor.

Kilde: Fafo

– Jeg var medlem av Norsk Journalistlag før, men så bytta jeg jobb og meldte meg ut. Jeg følte ikke at jeg tjente noe på det. Jeg fikk et medlemsblad i posten som jeg ikke leste og var allerede forsikret gjennom banken, og da ble det til at jeg betalte en viss sum i måneden for noe som ikke gagnet meg. Det er kanskje litt egoistisk, men det føltes naturlig å bryte, sier Øymo.

I framtidens arbeidsmarked er det ventet at det blir flere som Øymo: en større andel av befolkningen tar høyere utdannelse, teknologien utvikler seg i hurtig tempo og det er blitt vanligere å bytte jobb mange ganger i løpet av en yrkeskarriere. I takt med de store industribedriftenes fall, har også organisasjonsgraden vært på vikende front de siste 40 årene.

Øymo har selv valgt å forbli utenfor fagbevegelsens kollektive favn. Selv om han mener det er mange fordeler med å være organisert, har han til gode å finne et forbund som passer ham. Han ser heller ikke behovet. Og Øymo er langt fra alene. Han tilhører tvert imot flertallet. I motsetning til det som har vært tilfellet inntil ganske nylig, er det i dag flere som ikke tilhører en fagforening enn som faktisk gjør det, og organisasjonsgraden viser ingen tegn til å øke. Andelen fagorganiserte i befolkningen har stått bom fast på 49 prosent de siste ti årene, viser tall fra forskningsstiftelsen Fafo.

Les også:   Ingen fordeler for strømkundene

(Saken fortsetter under)

LO-flagget på toppen av Folkets Hus ved Youngstorget i Oslo. Foto: Stian Lysberg Solum/Scanpix
LO-flagget på toppen av Folkets Hus ved Youngstorget i Oslo. Foto: Stian Lysberg Solum/Scanpix

Det er særlig i privat sektor at fagbevegelsen taper terreng, forklarer arbeidslivsforsker Kristine Nergaard i Fafo.

– Mye av nedgangen finner sin forklaring i strukturelle endringer i arbeidsmarkedet. Organisasjonsgraden har holdt seg stabilt høy i offentlig sektor, og antallet organiserte har også økt på grunn av en betydelig sysselsettingsvekst. På den andre siden har det gått tapt mange arbeidsplasser i bransjer hvor organisasjonsgraden tradisjonelt har vært høy, særlig i industrien. Det har ikke fagforeningene klart å kompensere for, sier Nergaard.

Fagforeningsfallet har gått særlig hardt utover den tidligere industriforbundskjempen LO. Fra å representere nærmere to av tre av de organiserte på 1970-tallet, er det i dag færre enn halvparten som velger å melde seg inn i et av LO-forbundene. Også YS vakler. Selv om LO får rundt 75.000 nye medlemmer i året, jevnes veksten ut av det blir stadig flere på arbeidsmarkedet, samt at rundt 57.000 medlemmer forlater organisasjonen hvert år.

Les også:   Ølutsalg har gått konkurs

I motsatt ende av skalaen finner vi Akademikerne og Unio, som begge har styrket sin relative posisjon i arbeidsmarkedet de siste årene.

– Dette er forbund som har nytt godt av to trender. For det første har de spesialisert seg på å organisere folk i typiske profesjonsyrker, som er i vekst. Det blir flere leger, jurister, lærere og sykepleiere. For det andre har disse yrkesgruppene typisk høy organisasjonsgrad, sier Nergaard.

Men det er ikke bare de høyt utdannede LO sliter med å overbevise. Nergaard trekker også fram byggebransjen og servicesektoren som eksempler på områder hvor LO står svakt.

Kun 28 prosent av ansatte i salg-, service og omsorgsyrker var organisert i 2014, viser tall fra Fafo.

– Ungdom i servicesektoren jobber gjerne deltid på et hotell eller i en restaurant eller butikk, uten at de har tenkt å bli lenge i disse bransjene. Det skal mye til for å organisere dem, særlig hvis de jobber i bedrifter uten tariffavtaler og med svake klubber.

Problemet er ikke ukjent for LO-leder Hans-Christian Gabrielsen. Landsorganisasjonens store kjempe har foreløpig ikke klart å demme opp for tapet av industriarbeidsplasser og påfølgende synkende organisasjonsgrad. Mye har skjedd siden Gabrielsen selv ble organisert for første gang. Da han var prosessoperatør på Tofte, ble arbeidstøyet utdelt på fagforeningskontoret.

Nå har kampen flyttet seg fra fabrikkene til butikkene.

– Paradoksalt nok vet vi at mange vil bli medlemmer, men de er ikke blitt spurt. Det er et gammelt munnhell, men det gjelder fremdeles. Så kan man spørre seg om hva som er grunnen til at de ikke er blitt spurt, og det er fordi serviceyrkene er preget av mye deltid og knappe ressurser, og tillitsvalgte har ikke tid til å gå rundt og prate med ansatte når de er på jobb. Marginene innenfor en del av varehandelen blir strammere og strammere, som gjør situasjonen enda vanskeligere. Mange steder er det mindre etablerte strukturer på plass, sier Gabrielsen.

Den siste uka har han selv kastet seg inn i medlemskampen med full tyngde. I forbindelse med et treårig verveprosjekt i servicesektoren, har Gabrielsen reist rundt til kjøpesentre for å snakke med butikkansatte. På telefon fra Bergen forteller han at det for første gang skal arrangeres et fagforeningsmøte for drøyt hundre nye, serviceansatte medlemmer samme kveld. Slikt skal LO gjøre mye mer av i tida framover, varsler han.

– Fysisk tilstedeværelse er helt avgjørende, sier Gabrielsen og fortsetter:

– En av de viktige tingene vi driver med nå, er å bygge kultur for organisering. Vi ser at det gir veldig god effekt å jobbe systematisk.

Les også:   Nav: – Ikke hørt om lignende

(Saken fortsetter under)

LO-leder Hans-Christian Gabrielsen har selv lagt ut på turné blant landets kjøpesentre for å verve flere medlemmer til LO. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
LO-leder Hans-Christian Gabrielsen har selv lagt ut på turné blant landets kjøpesentre for å verve flere medlemmer til LO. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Hva som vil skje dersom LO ikke lykkes med fotarbeidet, vil han helst ikke svare på.

– Det skal ikke skje. Helt seriøst. Det handler om at vi har en klar ambisjon om å fortsette å vokse og øke organisasjonsgraden. Da er det viktig at vi jobber sammen med arbeidsgiversiden, men også at myndighetene bidrar. Vi må være relevante. Det er jo et selvstendig poeng for å rekruttere nye medlemmer, sier Gabrielsen.

LO har også sendt ut fotsoldater til landets desidert største arbeidsplass, Oslo Lufthavn. En av dem er Bjørn Petter Jenssen, som jobber som organisasjonsarbeider i Flyarbeidernes forening i Fellesforbundet. Flere dager i uka traver han korridorer opp og ned i flyplassens bakland for å få de troløse til å skifte side. I motsetning til det som er tilfellet for de butikkansatte, har LO klart å beholde en sterk posisjon blant stuerne, forteller Jenssen. Av de 3.000 i Norge som jobber med å laste og losse bagasje, er opp mot 70 prosent medlemmer av en fagforening.

– En gang i tida var alle flyarbeidere en del av lønnsadelen. I dag tjener de mindre enn en industriarbeider. Økt konkurranse og nye lavkostselskaper som Ryanair og EasyJet gjør at vi ikke har klart å opprettholde samme lønnsvekst som tidligere, sier Jenssen,

Å holde organisasjonsgraden høy er helt nødvendig i et yrke der slitasjen er stor, sykefraværet godt over landsgjennomsnittet og et fåtall står i jobb til de når vanlig pensjonsalder, mener Jenssen. På en vanlig dag kan en stuer håndtere mellom 1.000 og 1.500 kofferter, tilsvarende omtrent 19 tonn.

– Det er en av de tyngste fysiske jobbene i Fastlands-Norge, og stuerne er konstant under tidspress. Et innenriksfly skal tømmes og lastes på nytt i løpet av 25 minutter. Derfor har vi fått til en avtale der deler av lønna er et akkordtillegg, sier Jenssen.

Les også:   Det Trump har skjønt

(Saken fortsetter under)

Bjørn Petter Jenssen i Flyarbeidernes forening forteller at tillitsvalgte sliter med å rekke over alle de ansatte. Foto: Mimsy Møller
Bjørn Petter Jenssen i Flyarbeidernes forening forteller at tillitsvalgte sliter med å rekke over alle de ansatte. Foto: Mimsy Møller

Synlige resultater er en av grunnene til at en stor andel av flyarbeiderne er organiserte, tror han. Alt er imidlertid ikke på plass blant stuerne heller. Ifølge Jenssen er det et betydelig innslag av såkalt faste nulltimerskontrakter, hvor den ansatte verken er garantert jobb eller lønn mellom oppdrag.

– Mange tør ikke å gå til fagforeningen for å få fast ansettelse fordi det kan ta lang tid, og i mellomtiden får de kanskje ikke nye oppdrag. Derfor godtar de forhold som vi anser som lovbrudd, sier Jenssen, som i løpet av kort tid har klart å overbevise nulltimersarbeider Kristoffer Sletteberg om å melde seg inn i Fellesforbundet.

– Jeg skulle gjerne jobbet mer. Det er jo en veldig usikker tilværelse, sier han.

Stuersuksessen til tross – på resten av Oslo Lufthavn går det trått. I løpet av ett og et halvt år har LO klart å verve noen hundre nye medlemmer. Blant enkelte av yrkesgruppene på flyplassen er organisasjonsgraden helt nede i ti prosent, forteller Jenssen.

– Det er en komplisert arbeidsplass med mye skiftarbeid, og det er vanskelig for én tillitsvalgt å rekke over alle, sier Jenssen.

Han er bekymret for at flere nordmenn nå velger bort et fagforeningsmedlemskap, særlig de unge.

– Den norske modellen er bærebjelken i samfunnet, og hvis ikke skoleungdommen lærer om den, er jeg redd den går en dyster fremtid i møte, sier Jenssen.

Fafo-forsker Nergaard tror det er mer sannsynlig at organisasjonsgraden vil fortsette å synke fremfor å øke – særlig fordi det er ventet at flere vil ha en løsere tilknytning til arbeidslivet i tida framover, og fordi en del av veksten vil komme i yrker uten sterk tradisjon for å organisere seg.

– En av utfordringene er at mange trolig ikke vil bli i den samme jobben så lenge, og vi ser at sannsynligheten for å organisere seg er mye større når man får en fast stilling og blir i bedriften over tid, sier Nergaard.

Dersom hun får rett i sine antakelser, kan konsekvensene på sikt bli at lønningene og andre opparbeidede goder settes under press.

– Færre organiserte betyr færre tariffavtaler, og det vil si at færre har de godene som ligger i dem – alt fra medbestemmelsesrett på arbeidsplassen til krav om kompensasjon for helgearbeid. Vi glemmer litt hvor mye av det vi oppfatter som rettigheter som ligger i dette systemet. Den femte ferieuka er et godt eksempel, sier Nergaard.

Les også:   Norge verst i Norden på organisasjonsgrad

I bunnen ligger trepartssamarbeidet og frontfagsmodellen (se fakta). Høy organisasjonsgrad og et sterkt LO er en forutsetning for at disse strukturene skal overleve, ifølge forskeren. Grunnen er LO-forbundenes viktige rolle i lønnsdannelsen og LOs evne til å opptre samlet, forklarer hun.

– Hvis man ser for seg en fremtid der organisasjonsgraden faller markant, vil spørsmålet være hvor lenge man klarer å opprettholde denne modellen, sier Nergaard.

På et mer overordnet nivå kan en svekket fagbevegelse føre til større ulikhet, tror forskeren.

– Ett forhold forskerne tror kan forklares ved høy organisasjonsgrad og partssamarbeid, er at vi i Norge og Norden har ganske små lønnsforskjeller, sier Nergaard.

Arbeidslivet kan også bli preget av mer konflikt, forklarer hun. Samarbeid er et stikkord. Hvis det forsvinner som en konsekvens av lavere organisasjonsgrad, står både arbeidstakerne og deres motpart i arbeidsgiverorganisasjonene i fare for å miste rollene sine i trepartssamarbeidet.

Nergaard tror likevel det skal mye til før streik og konflikter blir den primære dialogkanalen mellom ansatt og sjef, slik tilfellet er i andre land lenger sør i Europa.

– Men færre organiserte kan gjøre det lettere for politikere som har et ambivalent forhold til fagbevegelsen å argumentere med at man må finne løsninger utenfor trepartsmodellen, sier hun.

Les også:   LO vil finne Giskes arvtaker

Borger Vestby jobber som stuer på Oslo Lufthavn. I snitt løfter han 19 tonn bagasje hver dag. Foto: Mimsy Møller
Borger Vestby jobber som stuer på Oslo Lufthavn. I snitt løfter han 19 tonn bagasje hver dag. Foto: Mimsy Møller

Ambivalensen er ikke sjelden gjengjeldt. Knappe to uker ut i regjeringsperioden, skapte Høyre, Frp og Venstre bølger i fagbevegelsen ved å inkludere en formulering i regjeringsplattformen om at de «anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganisert». Men det er ikke sikkert at partiene skal ta hele skylden for det tidvis anstrengte forholdet, mener Unio-leder Ragnhild Lied. Hun representerer en ikke ubetydelig andel av de profesjonsutdannede fagorganiserte, og i motsetning til LOs Hans-Christian Gabrielsen, leder Lied en hovedorganisasjon som har lykkes med å styrke sin relative posisjon de siste årene.

– Vi kan ikke styre den politiske utviklingen, og det er viktig å vise verdien av trepartssamarbeidet uavhengig av regjering. Der tror jeg vi som fagbevegelse kan bli enda tydeligere. I Danmark har for eksempel dansk LO kuttet de tette båndene til sosialdemokratiet.

– Bør norsk LO gjøre det samme?

– Jeg vil ikke si hva LO skal gjøre, men for Unio er det viktig å være partipolitisk uavhengig. Alle arbeidstakere skal kjenne seg hjemme i fagforeningene, uavhengig av hvilket politisk parti de stemmer på. Men det er ikke tvil om at vi som fagbevegelse på visse områder har mer til felles med partiene på venstresiden, sier Lied.

Selv om Unio «stjeler» potensielle medlemmer fra LO, har organisasjonen tidvis havnet i skyggen av landets største arbeidstakerorganisasjon, vedgår Lied.

– Jeg skal være ærlig og innrømme at vi i perioder med sosialdemokratiske regjeringer har opplevd at det er blitt litt mye LO og NHO i trepartssamarbeidet, og for oss er det viktig å vise fram at vi er flere hovedorganisasjoner, og at vi har en stor del av det organiserte arbeidslivet bak oss, sier Lied.

Samtidig understreker hun betydningen av at fagbevegelsen trekker i samme retning, og viser til at Unio i fjor høst tok initiativ til å samarbeide med de tre andre hovedorganisasjonene om å få opp organisasjonsgraden. Lied er bekymret for at færre velger å organisere seg, både i Norge og i resten av Europa.

– Vi har snakket om dette lenge, for vi ser jo hva som skjer rundt oss. Våre forbund jobber godt med medlemsverving, og det handler om å starte tidlig. Det er viktig å møte ungdommen så fort som mulig, enten i studietiden eller så snart de er kommet på en arbeidsplass, sier Lied.

Les også:   LO mener privat AFP-ordning er for dårlig for offentlig sektor

(Saken fortsetter under)

Kristoffer Sletteberg har en såkalt «nulltimerskontrakt» og er verken garantert jobb eller lønn, selv om han på papiret er fast ansatt. Foto: Mimsy Møller
Kristoffer Sletteberg har en såkalt «nulltimerskontrakt» og er verken garantert jobb eller lønn, selv om han på papiret er fast ansatt. Foto: Mimsy Møller

Alarmklokkene har gått også i våre nordiske naboland. Foreløpig ligger både Sverige og Danmark foran Norge i andelen av arbeidsstyrken som er organisert, ifølge OECD-tall fra 2013, men fallet har vært desto mer dramatisk. Svensk LO har tapt over 30 prosent av medlemsmassen på 25 år, opplyser organisasjonsansvarlig Jonas Ivman. Også i dansk LO har fallet vært betydelig, forteller Lennart Damsbo-Andersen i Socialdemokratiet, det danske motstykket til Ap.

Han var denne uka invitert til Norge av Samarbeidskomiteen for de nordiske sosialdemokratiske partiene og landsorganisasjonene (SAMAK) for å snakke om sosial dumping, men også for å adressere problemet med at det blir færre fagorganiserte i hele Norden.

Det er lite ved Damsbo-Andersens plettfrie dress som avslører at han tidligere har jobbet som tømrer, og selv har bakgrunn som tillitsvalgt. Han deler gjerne av sine erfaringer:

– En del fagforeningsfolk i Danmark har trodd at man kan sitte ved et skrivebord og lage medlemsblader, og organisere på den måten. Det kan man ikke. Man må møte mennesker på arbeidsplassen deres og ta problemstillingene deres seriøst. Først da blir man tatt seriøst og respektert, sier Damsbo-Andersen.

Også Fafo-forsker Nergaard tror løsningen ligger i god, gammeldags organisasjonsarbeid, slik fagbevegelsen drev med da den bygget seg opp for 100 år siden. Dersom de lykkes, tror hun organisasjonene har gode muligheter for å unngå å havne på historiens skraphaug.

– Vi vet at det er stor etterspørsel etter personell i helse- og omsorgssektoren, som er en bransje som per i dag er godt organisert. Det vil bidra til flere medlemmer framover, men så er det usikkert hva som vil skje i de andre bransjene. Per i dag vet vi ikke hvordan utviklingen blir, men noen forskere forventer at det kommer til å bli en større dualisering mellom de gode og dårlige jobbene. I et slikt arbeidsmarked er det absolutt muligheter for LO-forbundene, men det betyr at LO må finne ut hvordan de skal nå flere av dem som har usikre jobber.

Tilbake på Kaffebrenneriet sitter en av dem fagbevegelsen må klare å få på laget i framtida. Niklas Øymo tror ikke rørsla har utspilt sin rolle.

– Definitivt ikke. Det er et veldig stort press på startup-bedrifter og nye businesser. De har det tøft, og ett sted må de knipe inn – det være seg lønn eller feire. Det går utover de ansatte, så jeg ser bare fordeler med å organisere seg. Vi trenger fortsatt noen som kan passe på oss.

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no

Privatøkonomi
Populært