Da han skjøt en bjørn i Kroatia, ringte journalistene fra Moskva

(Finansavisen) Regnet hamrer på ruten, mens Steinvik nærmer seg. Storevatnet gjemmer seg inne i skogen, mens Stølsundet kommer til syne på venstre hånd. Fylkesveien kom på 70-tallet. Mobildekningen lar ennå vente på seg. Noen hundre meter til og så dukker den opp. Trevillaen en oppdrettsmillionær verdig. Sporene i oppkjørselen viser at snøfallet har vært bra denne vinteren, men regnet er i ferd med å gjøre det om til sørpe.

– Beklager at jeg ikke har måkt.

Inge Helge Vassbotten står ved utgangsdøren og viser frem stokken i høyre hånd. Den er bare midlertidig. En kneoperasjon har satt 75-åringen litt tilbake, men bare for et par uker. Han er sprek. Storbonden. Oppdrettskongen. Jaktkjempen. Suksessfull mann har mange navn. På 70-tallet flyttet han hjem igjen sammen med sin kone Olaug, som nektet å bosette seg i Steinvik før fylkesveien sto ferdig. I mellomtiden begynte Inge Helge å bygge huset. I ferier og når han ellers fikk tid ble det saging og snekring. Tømmeret hentet han fra skogen bak som tilhører eiendommen. Gradvis har det utviklet seg til villaen som står der i dag.

– Har du lyst på kaffe? spør Inge Helge og får ja til svar.

Ute på kjøkkenet kommer han likevel på andre tanker.

– Vi får kanskje vente på Olaug. Da får du ordentlig kaffe. Jeg lager bare med pulver.

Han begynte karrieren i byggebransjen med sitt eget firma. Ingen andre ansatte, men Olaug var med.

– Du kan jo være med å koste og rydde, sa Inge Helge.

Les også: Nordea spår nok et godt år for fisk

Det løsnet i 1981

Men Olaug tok også hammeren i hånden. I støvler fylt med to lag Glava var hun med i alt slags vær, men etter sju år sa hun stopp og satte seg på skolebenken. Inge Helge tenkte også nytt og ville prøve fiskeoppdrett. Vi er fortsatt på 70-tallet. Han gikk til banken og spurte om lån, men fikk nei. De trodde ikke det var en bransje med noe fremtid. Årene gikk, men i 1981 løsnet det. Med 17.500 kroner hver seg i aksjekapital startet han Bru Fiskeoppdrett og Barlinbotn Settefisk sammen med Dagfinn og Almar Ellingsund. Starten var lovende, de tjente penger. I 1986 tok han steget videre med Steinvik Fiskefarm sammen med sønnen Alex. Denne gangen gikk det bedre hos banken. Inge Helge ønsket 10 millioner kroner i lån og kom med to forslag til bankmannen som håndterte lånesøknaden. Enten gikk han inn med 200.000 kroner i aksjekapital, med lovnad om å ikke ta ut lønn før selskapet gikk i pluss. Eller så kunne han gå inn med 400.000 kroner og ta ut lønn fra dag én. Det endte med det første alternativet.

– Ingen hadde fått et lån på 10 millioner i dag med så lite egenkapital, sier Inge Helge.

Les også: – Tallene fra Norsk Industri viser at det går bra

– Vi har bygd stein på stein

En gjennomsnittlig konsesjon lå den gangen på 15-30.000 smolt i året. Far og sønn gikk mye hardere til verks, med en konsesjon på 70.000. De satset stort, og de vant. Prisene var gode. Omsetningen gikk til værs. Etter to år var lånet på 10 millioner nedbetalt.

– Vi har bygd stein på stein. Vi har ikke lånt mest mulig for å kjøpe opp mest mulig, sier Inge Helge.

Nå produserer fiskefarmen laks på sju steder i kommunene Flora, Bremanger og Askvoll. I 2013 nådde de for første gang et resultat på over 100 millioner kroner i Steinvik Fiskefarm. I 2016 ble rekorden knust. Med en snittpris på laksen på 62 kroner ble det en omsetning på 477 millioner kroner, et resultat før skatt på 182 og et utbytte på 150 millioner. Inge Helge og Alex eier halvparten hver. De to andre partnerne i Bru Fiskeoppdrett og Barlindbotn Settefisk har solgt seg ut, så også der eier de alt selv. Tallene for 2017 er ikke klare, men konsernet ligger an til et resultat på rundt 150 millioner kroner.

– Se inn der, sier Inge Helge.

Vi har tatt en liten kjøretur til anlegget i Selvik.

– Der fyrer de ansatte i peisen om morgenen og spiser frokost sammen. Noen ganger er vi også med, og da sitter vi der som likeverdige. Vi hever oss ikke over de andre fordi vi er eiere.

Les også: Prisoppgang på fersk laks

Saken fortsetter under bildet

Oppretteren har også en fortid i byggebransjen. Huset har han bygget selv, med tømmer fra skogen bak. Foto: Erlend Kjernli / Finansavisen

Enklere å ha vært medlem av EU

Etter drømmeåret 2016 fikk de ansatte 100.000 kroner hver i bonus.

– Vi har en stabil arbeidskraft. De er pålitelige og ansvarsbevisste. Hvis noe blir ødelagt tar de det mye tyngre enn det vi gjør.

Er de også ansatte i næringen som skal ta over etter oljen? Er det fisken som skal videreføre gullalderen i Norge?

– Nei, det tror jeg ikke, sier Inge Helge.

– Vi sender jo fisken rett ut av landet. Det er i foredlingsprosessen de fleste arbeidsplassene er, men det skjer i Polen, Kina eller andre land utenfor Norge. Det hadde vært enklere om vi var medlem av EU, men det er vi ikke fordi et svært lite effektivt landbruk skal beskyttes.

Hvis landbasert fiskeoppdrett blir en suksess og sprer seg utover, tror han det vil svekke Norges posisjon.

– Veksten vil komme i utlandet. Du har for eksempel Portugal, som ligger nærme flere viktige markeder. I Norge er det også et seigt byråkrati, som gjør det vanskelig å starte opp noe, mener oppdrettskjempen.

– For ungdom er det umulig å komme inn i bransjen i dag. Du må ha 100 millioner kroner til en konsesjon, så du må være rik fra før. Det beste er å kjøpe seg en datamaskin og starte som konsulent. Å begynne med produksjon er ikke mulig.

Les også: Nordmenn skal bygge gigantisk laksanlegg i USA

Sønnen har tatt over

Selv har han trappet gradvis ned de siste 10 årene. Sønnen har tatt over den daglige driften og styrer nye utviklingsprosjekt. I Svelgen, drøyt 50 kilometer nord for Steinvik, er det nettopp et landbasert oppdrettsanlegg de satser på. De neste fem-seks årene er planen å investere 600 millioner kroner.

– Det prosjektet har du jobbet hardt og lenge med, skyter Olaug inn.

Kaffen og hjemmelagde lefser har kommet på bordet.

– I 10 år har han jobbet med å finne en god lokalitet. Han er utrolig flink til å planlegge. Det må du skrive.

Mannen hennes vrir seg litt i sofaen. Smilet er likevel på lur.

Oppretteren har også en fortid i byggebransjen. Huset har han bygget selv, med tømmer fra skogen bak. Foto: Erlend Kjernli / Finansavisen

– Er du enig?

– Jeg vet ikke. Nå er det i hvert fall Alex som styrer med det.

Sønnen bor i nabohuset, der Inge Helge selv vokste opp. Familien levde av gården med rundt 60 dekar dyrkbar mark og sauer, kyr og griser. Inge Helge fortsatte med gårdsdriften i noen år, men avviklet den da han startet i oppdrettsnæringen.

– I dag er det for smått til å leve av. De fleste rundt fjorden her har lagt ned gårdsdriften.

Faren hans var smed. Hvis bøndene i området måtte fikse landbruksredskaper var det han de kom til. Den ene bestefaren var tømrer og den andre snekker. Inge Helge hadde mange å lære av. 10 år gammel fikk han ti hummerteiner av den ene bestefaren. Klokken halv fem om morgenen gikk han ned til fjorden for å sette ut teinene. Deretter gikk han til skolen. Hjemme igjen gikk han tilbake for å hente fangsten og sette teinene ut på ny.

– Det var mye hummer her på den tiden og prisen var god. Jeg fikk rundt 30 kroner kiloen, som vel er 400 kroner i dag.

– Hva gjorde du med pengene?

– Jeg satte dem i banken. Da jeg begynte å studere, finansierte jeg det selv. Det var ikke noe som het Lånekassen den gangen, i hvert fall benyttet ikke jeg meg av det.

Glad det ble slutt på hjortejakta

Olaug har fått fyr i peisen. Flammene biter tak i veden, mens kveldsmørket er ferd med å senke seg utenfor. En lysekrone henger majestetisk ned fra taket. Panelet på veggene er sagd til i samme rommet som vi sitter. De giftet seg i 1962. Han var 20 år, hun 16. De har levd et liv der fritid er kjedelig og ferier brukes til ulike prosjekter. Olaugs hageprosjekt ligger gjemt under snøen, men om noen uker drar de til feriestedet i Frankrike. Der har hun en annen stor hage hun kan jobbe med. For Inge Helge er det jakt som er den store lidenskapen. Før jaktet han hjort i skogen i hjemtraktene, men de siste årene har han dratt utenlands for å jakte de store trofeene.

– Det er en Guds velsignelse at det stort sett ble slutt på hjortejakta hjemme. På det meste hadde Inge 18 løyver og tre stappfulle frysere med hjortekjøtt, sier Olaug med trykk på tallet.

Den neste utfordringen var å få plass til alle de utstoppede dyrene. Hun er glad i det store hjortehodet som henger i stuen, og bjørnen i etasjen under. Men det fikk også holde. Inge Helge bygde dermed et eget rom for å få plass til alt sammen. Der er Marco Polo-sauen har skjøt i Tadsjikistan. Maralhjorten han skjøt i Kazakhstan, som med 182 centimeter fra spiss til spiss på geviret var verdensrekord. Den som derimot ikke er der, er brunbjørnen på 450 kilo han skjøt i Kroatia. Den var så stor at de ville ha den på museum. Det hadde uansett kostet 40.000 euro å få den med seg hjem igjen.

– Det var enda godt den endte på museum, mener Olaug.

I etterkant ringte journalister fra Moskva. De ville høre om jaktsuksessen i Kroatia.

– Russland er et fantastisk land å jakte i. Canada og England er også bra, skryter Inge Helge.

– Noe idiotisk må jeg gjøre

Men han jakter over hele verden, og han velger fra øverste hylle. Den beste organiseringen. De beste guidene. Alt skal ligge best mulig til rette for at trofeene blir med hjem.

– Jeg bruker noen hundre tusen på jakt i året. Noe idiotisk må jeg også gjøre.

Hvert år fyrer han også av rundt 3.000 skudd for å trene. Dyret blir ikke skutt av seg selv.

– Du skyter på refleks. Det må være like naturlig som å gå.

Snart kommer sju trofeer på døren, fra forrige jakttur i England.

Inge Helgen har gjort karriere i en næring som har utvikling seg mye. Rå muskelkraft er i mange sammenhenger byttet ut med teknologiske nyvinninger. I starten balanserte han på landgangen ut til merdene med fóret i en sekk på ryggen. På vinteren var det med livet som innsats. Nå er det kameraer som følger med all fisken og registrerer hvem som trenger mat. Foret ligger i en forsyningsflåte ute ved merdene.

– Før tok det tre til fire år før fisken var slakteklar. Nå ligger snittet på 18 måneder. Det er bedre kvalitet på både smolt og fór, og fisken har bedre plass i merdene, sier Inge Helge.

Protesterer ikke på alle beskyldninger

Han har også gjort karriere i en næring som har slitt med dårlig omdømme. Det har vært sykdommer og parasitter, forurensing og rømming. Og ikke minst lusa, som det kanskje er mest fokus på i dag.

– Næringen er litt tilbakelent. Vi protesterer ikke på alle beskyldningene vi får, mener han.

– Lusa på fisken er ikke noe som kom med oppdrettsnæringen, den har alltid vært der. Vi prøver også hele tiden å finne tiltak som bekjemper den. Kjemikaliene virker ikke lenger, så nå prøver vi med termisk behandling. Vi produserer også rognkjeks, som spiser lusa. Lusebekjempelse er den største utgiftsposten vi har, med 15 millioner kroner i året.

I løpet av de godt over 30 årene han har holdt på har det også kommet noen skikkelige knyttnever i magen. I 1991 gikk Fiskeoppdretternes salgslag konkurs etter en periode med prisfall og kredittilstramming fra bankene. Steinvik Fiskefarm var den største kreditoren og mistet halvparten av egenkapitalen på 20 millioner kroner. I ettertid dekte staten fem millioner av tapet.

– Uten FOS-konkursen hadde vi nok vært enda større i dag, mener oppdretteren selv.

På begynnelsen av 2000-tallet fikk bedriften sine verste år, da lakseprisen for det meste lå mellom 10 og 22 kroner kiloen. I tre sammenhengene år tapte de én million kroner i måneden. For 2018 spår Norges Sjømatråd en pris på 52 kroner per kilo.

– Vi får ikke mer enn det markedet betaler, men priser på det nivået er bra for oss.

Familiebedrift

I Steinvik regner det visstnok 4.000 millimeter i året. Tallet er troverdig, for utenfor ser det ikke ut til at regnværsskyene har tenkt seg noe sted. Fra stuevinduet ser vi også rett på huset til Alex, som fører familiebedriften videre.

– Har dere tenkt på å selge?

– Vi er dyktige på oppdrett. Det er ikke sikkert vi er like gode på å forvalte penger, humrer Inge Helge.

– Drømmen din er vel at bedriften blir i familien i flere generasjoner fremover, legger Olaug til.

De vet i hvert fall hvor de skal være. I huset i Steinvik, eller i ferieboligen i Frankrike. Med stadig nye prosjekter, så pensjonisttilværelsen ikke blir kjedelig.

– Det blir nytt kjøkken og innendørs svømmebasseng på baksiden her, sier Olaug og smiler til mannen sin.

Inge Helge smiler tilbake. Han sier ikke nei.

Saken er først publisert i Finansavisen lørdag 27. januar