Norges ukjente supermegler

SAN FRANCISCO, USA (Finansavisen): Vi blir møtt av en ørn i 37. etasje i One Montgomery Tower, en av San Franciscos mest markante bygninger. Ørnen er i bronse og den står med hodet arrogant til siden. Mektig. Overlegen alt annet, toppen av næringskjeden.

De fire øverste etasjene av denne bygningen kontrolleres av et meglerhus som en nordmann har vært med å bygge opp, gjennom 35 år.

Otto Tschudi er kanskje en av de flittigste dealmakerne Norge har fostret, men han er knapt omtalt i norske medier. Etter alpinkarrieren satte han utfor i amerikansk finansliv og har siden vært med på titalls børsnoteringer.

Han har dress og skjorte med mansjettknapper. Han unnskylder de majestetiske lokalene, tar oss med opp en trapp og unnskylder, på nytt, det gedigne møterommet i toppetasjen, som er høyt hevet over den pulserende byen.

– Lokalene ble ledige da teleselskapet i byen ble kjøpt opp av AT & T. Vi fikk en meget rimelig kontrakt, sier Tschudi til Finansavisen.

Les også: Legendetrio som fort kan doble seg i verdi

– Det er jo litt morsomt

Det er 20 år siden teleselskapet flyttet ut.

Fra møterommet kan man se ned på byens nye signalbygg, San Francisco Museum of Modern Art. Tschudi og hans partnere har vært viktige bidragsytere, og nylig var de med på åpningen av Munch-utstillingen, hvor bildene er utlånt fra Norge.

– Det er jo litt morsomt. Min bestefar, Victor Tschudi, hjalp Edvard Munch med penger til å overleve. Han var direktør i Den Norske Bank.

Tschudiene, som kom til Norge på 1800-tallet, er kjent for hardt arbeid. Selv startet Otto dagen klokken 01.30 om natten. Han sto opp i huset sitt i East Bay og satte kursen for San Francisco. Det er bare han og brødbilen på vei over Bay Bridge på denne tiden.

– Ja, også en og annen pimp, som kommer hjem fra siste runde i byen. De er de eneste som kjører med mørke briller om natten, ler han.

Tschudi står alltid opp tidlig. Han spleiser europeisk kapital med amerikanske investeringsmuligheter. Og tidsforskjellen gjør at han må være tidlig oppe. Så når vi møter ham, ni timer etter arbeidsdagens begynnelse, er han rolig. Jeg har fått unna en del . Men han sjekker likevel telefonen med jevne mellomrom.

– Markedet, unnskylder han.

Så må han ta en telefon.

– Kevin. It’s Otto. I just wanted to make sure the trade goes to the right account.

Det ordner seg. Det har alltid ordnet seg når Otto er med. Det er derfor så mange kommer til ham. Listen med selskaper han har vært med på å børsnotere teller syv sider. Formelt er han direktør for institutional sales i Stifel Nicolaus, i praksis har han bygget opp et meglerhus sammen med sin partner Thomas Weisel.

– Det kan være mange ulike scenarier. En gründer på 62 år ringer meg og sier at han vil ta retretten og ber oss se på muligheter for selskapet. Det kan være et firma i Europa som tar kontakt med oss for å gjennomføre en dual-listing. Eller vi kan ta oss av en børsnotering av et selskap som er bygget opp her i California, sier han til Finansavisen.

Les også: Sved av millioner på 40-årslag

– Vi ble kalt «The Four Horsemen»

På 1980-tallet var han en pioneer innen børsnoteringer av vekstselskaper, sammen med sin partner Thomas Weisel. Han børsnoterte selskaper som Amgen, Applied Materials og Staples.

Akkurat som Oslo hadde sitt kjente firkløver av meglere som styrte alt på 1980-tallet, var det amerikanske aksjemarkedet på vestkysten preget av det samme, i alle fall for små og mellomstore aksjer.

– Vi ble kalt «The Four Horsemen». Vi sto for halvparten av alle børsnoteringer av de nye vekstfirmaene. Men de andre meglerhusene er alle blitt borte. Det er stort sett bare vi som er igjen fra den tiden.

Meglerhuset han har vært med å bygge opp har i de senere årene vært med på børsnoteringen av blant annet Facebook og Google. Men da bare som en av flere meglerhus. Men han har også stått i spissen for markante amerikanske selskaper.

– Mange av disse gründerne er blitt personlige venner av meg. Nettverk er jo en nøkkel i denne bransjen. Jeg har 12.000 navn på computeren min. Ja, IT-gutta hater meg. Skal jeg bytte PC er det to dagers jobb. Men det er jo utrolig givende å bli kjent med så mange som har «made it». Og det morsomme er jo at nå sitter mange av disse og forvalter egne penger. Så da kommer de tilbake til oss.

Startet i bunnen av bakken

For om noen skulle være i tvil. Det er utenfor vinduene hos Otto Tschudi det skjer. Han sitter i hjertet av Silicon Valley, området som strekker seg fra San Francisco i nord til San Jose i syd, og som har fostret stort sett alle amerikanske teknologigiganter.

– Ta Nasdaq-indeksen. 26 prosent av selskapene på Nasdaq har adresse i California. Men ser du på markedsverdien får du et helt annet bilde. 48 prosent av markedsverdien på Nasdaq kommer fra California.

Som de fleste andre har Otto Tschudi startet i bunnen av bakken. Krødsherad var stedet han vokste opp. Men han begynte raskt å klatre mot toppen, toppen av Norefjell. På vei ned ble han en habil alpinist.

14 år gammel flyttet han til Oslo for å gå på skole. Omtrent samtidig kom han på det norske landslaget i alpint, og ble en maskott blant de andre eldre løperne. Som han ofte knuste. Hvis han greide å holde seg på bena.

– Jeg hadde et problem. Jeg ledet ofte etter første omgang. Men i andre omgang gikk det ofte «til skøgs», som vi sa i Krødsherad.

Han jaktet på løsninger, og fant det på Idrettshøyskolen.

– Jeg gikk til Willy Railo. Han ga meg en bok, skrevet av en øst-tysk lege. Da gikk det et lys opp for meg. Jeg begynte å meditere i 1967. Det forandret mitt liv som atlet. Det tok cirka seks måneder å få det inn. Etter det har jeg hatt det med meg.

– Du kan bare trene deg opp til et visst nivå. Forskjellen i ferdigheter fra den beste og den tredje beste er ofte minimale. Forskjellen på vinneren og de andre sitter i hodet. Jeg tror mange kunne vunnet mye ved å bruke mer tid på det mentale.

Både i skisporet og i hverdagen.

– Ved å visualisere hva du ønsker å oppnå kan du komme lenger. Du lager deg en plan og unngår at noe klikker underveis. Jeg tror at hvis bare alle hadde hatt mer fokus på det mentale, så hadde vi hatt en mye bedre verden.

Les også: Nytt leketøy for de superrike

– Ikke bare skaffe penger

Tschudi ble Norgesmester i storslalåm og deltok under vinter-OL for Norge i 1968 i Grenoble og i 1972 i Sapporo. Siden ble han kapret av en tysk trener til å reise til USA for å gå på skole og kjøre alpint for University of Denver, et universitet han startet på, men aldri greide å forlate. Han har sittet i styret ved Universitetet helt siden 1992 og startet flere scholarships.

– Ikke bare skaffe penger, men hjelpe studentene med å få praksisplasser ute hos bedriftene. Jeg har aldri trodd på kun teoretisk utdannelse. Du må komme deg ut i den virkelige verden for å finne ut hva du vil bruke livet ditt på. Alt for mange sitter i jobber de egentlig ikke trives i.

Skisporten er blitt en livslang lidenskap. Han kjører fortsatt konkurranser og sitter i styret i det eldste Ski Pro Am i verden, Directors Invitational Ski Classic. Når Business Insider lager lister over de 25 beste alpinistene på Wall Street er Tschudi med i toppen. Og når han stiller til start gjør han det sammen med mange sentrale næringslivsledere i USA, som for eksempel Sam Zell, som kommer høyt på rikelisten til Forbes, med sin formue på rundt 40 milliarder kroner.

For alt det gode kom med skisporten. Etter studiene fikk han jobb som skisjef i Sun Valley, Idaho. Her jobbet han i syv år og fikk et stort nettverk.

– I Sun Valley traff jeg også Thomas Weisel. Det var i 1974. To dager senere møtte jeg kona mi Yvonne. Ja, hun er med fortsatt. Det er 43 år siden. Mitt beste ekteskapsråd er: Ikke gå å legge deg før uoverenstemmelsene er behandlet. Kommunikasjon er alt.

Én av de beste kontraktene på Wall Street

Det var i 1982 han tok han steget inn i Montgomery Securities i San Francisco. Han var ansatt nummer 110. Det var 1980-årene og det var vekst og noe år senere var de 1.000 ansatte. Mye skjedde på få år, Montgomery Securities ble kjøpt av Nations Bank, som senere også kjøpte Bank of America, en av de mest spektakulære oppkjøpene i USA på 1980-tallet.

Slik ble Otto fra Norge sentral i det som fikk navnet Bank of America Securities. Men det gikk ikke som det skulle. Matchen var ikke god. Hverken selgerne eller kjøperne var fornøyde med det nye systemet. Kjøperen brøt kontrakten. Otto og de andre aksjemeglerne var egentlig glade for å bli fristilt.

– Mange mente vi hadde sikret oss en av de beste kontraktene som noen gang var skrevet på Wall Street. Etter bare tre kvartaler gikk vi ut døren, uten bindinger. Da etablerte vi Thomas Weisel Securities.

Først drev de selskapet privat, senere gikk de på børs, før de i 2010 ble kjøpt av Stifel, som i dag har en markedsverdi på rundt 3,5 milliarder dollar. Ifølge Wall Street Journal ble Thomas Weisel Partners Group verdsatt til rundt to milliarder kroner da det ble solgt til til Stifel Financial Corp i 2010. Oppkjøpet skjedde ved bytte av aksjer, men Finansavisen er ikke kjent med hvor mye nordmannen eide eller eier.

– Vi har holdt sammen i 35 år nå, sier han og da snakker han ikke om konen, men partneren.

Har ikke glemt Norge

Meglerhuset i San Francisco driver investment banking, analyse, trading, mens personkunder står for 60 prosent av inntekten. De følger 1.200 amerikanske firmaer, hovedsakelige små og mellomstore. De følger de større når de må, for å holde oversikt over vertikalene. Stifel er USAs nest største på analyse av small cap.

– Hvor mye eier du av Stifel i dag?

– Det er fint lite. Selskapet har vokst gjennom oppkjøp og det er emisjon etter emisjon. Men det er nok.

Men han har ikke mistet hverken kontakten med snøen eller bakken, enten det er i Sun Valley eller hjemmearenaen, Norefjell. Han har vært medeier i Norefjell Prosjektutvikling i 30 år, et selskap som for to år siden kjøpte skisenteret.

Nå er han investor sammen med Marianne og Arne Blystad og brødrene Adolfsen på Norefjell.

– Vi kjøpte skistedet av Danske Bank. Senere har partnerne mine som du vet kjøpt Norefjell Ski & Spa Hotell også. Planen er å legge disse inn i samme selskap, integrere hotellet og skianlegget. Jeg har vært investert i Norefjell Prosjektutvikling siden 1970-tallet, men jeg eier jo en mindre andel, ti prosent. Men jeg har god greie på hva som skjer der oppe. Vi er alle veldig tent på at dette skal bli bra.

For han har ikke glemt Norge.

– Jeg føler meg fortsatt veldig norsk.

– Hva er det mest unorske ved deg?

– Kanskje tempoet, arbeidet. Det er vel ikke vanlig at folk driver med så mye rart. Men det er min natur. Jeg er vannmann, født i vannmannens tegn. Hvis du leser om himmeltegnene, så, ja jeg er en person som liker meg best på utsiden av hjulet. Jo fortere det går, jo mer komfortabel er jeg. Det stemmer bra, jeg tror på det, sier han til Finansavisen.

– Vi stjeler dem jo ikke

For mellom de krevende arbeidsdagene reiser han på skiturer med gode venner. Norske og amerikanske.

– Den er en blanding av næringslivsledere, venner og soulmates. Vi reiser til steder vi aldri ellers ville oppsøke. Vi har vært på ski på Grønland, i Japan og besøkt Lyngen Lodge i Norge.

En periode var det mye helikopterskiing, men i det siste er det blitt mer toppturer.

– Min venn Jan Sundt ville ikke lenger være med på helikopterturene. Som han sier; Det er forstyrrende for samheldet.

Det neste reisemålet er Patagonia.

Men først må han ta en diskusjon med Klaus Ryste, sportssjef for alpinlandslaget. For Tschudi er blitt beskylt for å kapre norske utøvere, til stipend og studier i USA.

– Jeg har bragt over noen norske skiløpere til University of Denver. Noen mener det er å rappe norske talenter. Vi stjeler dem jo ikke. Her får de en utdannelse og mulighet til å utvikle seg som idrettsutøvere, og de kan alltid vende tilbake til World Cup senere. Vi finansierer ungdommen.

Han er også god venn med Aksel Lund Svindal.

– Jeg kjørte alpint sammen med moren hans. Men hun gikk jo bort, på tragisk vis. Aksel har kommet hit, og vært her i firmaet for å lære og få erfaring. Han er en ekstremt våken kar, som gjør gode investeringer.

Men det er ikke slik at Silicon Valley bare byr på gode investeringsmuligheter. Han husker den villeste, som han selv satte penger i.

– Min dårligste investering? Selskapet het Biorespons. De brukte kuer til å dyrke frem cellesystemer. Problemet var bare at de holdt til i en bygning her borte. Det var helt idiot, sier Tschudi og peker ut de enorme vinduene.

– Kuene vokste og ble større og på et tidspunkt måtte de ha dem ut. Det var et sirkus da de skulle få kuene inn i heisen og ned. Senere flyttet de lenger ut i Silicon Valley, men det gikk rett vest.

Litt meditasjon, et par lange arbeidsdager og en helg på ski – så var det glemt.

Saken er først publisert i Finansavisen lørdag 8. juli