Meny

Har forsynt briter med ost i 88 år

Janet McDonald har jobbet med geiter i en årrekke og de lystrer henne når de skal på melkekarusellen tre til fire ganger om dagen. Foto: Iván Kverme/Finansavisen
Janet McDonald har jobbet med geiter i en årrekke og de lystrer henne når de skal på melkekarusellen tre til fire ganger om dagen. Foto: Iván Kverme/Finansavisen

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Høye tollmurer på 1930-tallet fikk Olav Kavli til å etablere en ostefabrikk i Newcastle. I dag omsetter Kavli for en halv milliard i Storbritannia og vurderer nye oppkjøp.

Nordmenn har vokst opp med Kavlis produkter ved frokostbordet. Mest kjent er nok smøreostene i ulike smaksvarianter, men konsernet selger også en rekke varer fra Q-meieriene, yoghurtmerket Skyr, juice, HaPå på glass, Korni flatbrød og havrekjeks, og kaviar på tube.

Men det mange ikke er klar over er at Kavli også har en omfattende virksomhet i Storbritannia. Der lager de luksuspatéer ved et anlegg i Skottland, de produserer smøreoster og ostedipper i Newcastle under varemerket Primula og de er medeiere i en geitefarm med flere tusen dyr i East Yorkshire. Geitene melker for et Kavli-eid meieri som produserer smør, ost, iskrem og yoghurt under varemerket St. Helen’s Farm.

– Enklere, men samtidig hardere

To briter som lenge har fulgt Kavli gjennom oppturer og nedgangstider er Joan Craggs og Joe Moffitt. Hun er 60, han er par år eldre.

Joan har jobbet for Kavli i 38 år, mens Joe er den som nå kan skilte med lengst fartstid i bedriften. Han har nedlagt 40 år av sitt yrkesaktive liv i de støyende fabrikklokalene.

Joe Moffitt og Joan Craggs har jobbet for Kavli i Newcastle i henholdsvis 40 og 38 år. Hun sier jobben var mer fysisk krevende før, men i dag er det tempoet på samlebåndet som hun må holde tritt med. Foto: Iván Kverme/Finansavisen
Joe Moffitt og Joan Craggs har jobbet for Kavli i Newcastle i henholdsvis 40 og 38 år. Hun sier jobben var mer fysisk krevende før, men i dag er det tempoet på samlebåndet som hun må holde tritt med. Foto: Iván Kverme/Finansavisen

– Mye har forandret seg på disse årene. Jobben har på en måte blitt enklere, men også hardere, sier Joan til Finansavisen.

Hun forteller at det før var mer fysisk tungt manuelt arbeid som ble utført. Den delen av arbeidsbelastningen er blitt erstattet av maskiner.

– Sånn sett er det enklere i dag, men samtidig er vi blitt færre ansatte og vi må jobbe mye raskere, sier Joan, som innvilges et par minutters hvilepause for å snakke med Finansavisen.

– Trives du?

– Det er en jobb, sier hun etter å ha tenkt seg om, men understreker at arbeidsmiljøet er godt og kollegene er hyggelig.

– Det er få som slutter når de har begynt hos oss. Gjennomsnittlig ansettelsesforhold er 16 år, sier Paul Lewney.

Selv har han jobbet for Kavli i 17 år, og de siste ni har han vært adm. direktør for anlegget i Newcastle og øverste leder for alle Kavlis virksomheter i Storbritannia.

Om fem år kan Joan pensjonere seg, men hun skulle gjerne ha sluttet før. Kroppen er sliten etter et langt liv i fabrikkhallen. Da hun begynte var det 54 kvinner på gulvet, og på det meste var de over 200 ansatte som smeltet ost, pakket varer og vasket ned utstyret før man begynte på igjen.

– I dag er det 85 som jobber med selve produksjonen, sier Lewney.

Joan smiler, kaster et blikk bort på sjefen sin og takker for den lille ekstrapausen hun fikk. Så stiller hun seg opp ved samlebåndet igjen og fortsetter å pakke ostedipper ned i esker. Det er en av Kavlis salgssuksesser i Storbritannia.

Første gang Kavli rettet sine øyne mot det britiske markedet var for 114 år siden, men selskapet lyktes ikke på første forsøk. Men industrieventyret startet enda ti år før det.

Les også:   Direktør kjøper aksjer

(Saken fortsetter under)

Olav Kavli dro til England allerede i 1903 for å selge ost, men uten å lykkes. 25 år senere kom han tilbake og i dag omsetter Kavli for en halv milliard kroner årlig i Storbritannia. Foto: Iván Kverme/Finansavisen
Olav Kavli dro til England allerede i 1903 for å selge ost, men uten å lykkes. 25 år senere kom han tilbake og i dag omsetter Kavli for en halv milliard kroner årlig i Storbritannia. Foto: Iván Kverme/Finansavisen

Mente Norge var for lite

28. mars 1893 gikk startskuddet for Kavli-konsernets historie. Da troppet 21 år gamle Ole Knudsen Kavli, eller Olav Kavli som han kalte seg, opp hos politiet i Bergen og løste inn et handelsbrev.

Kavlis motivasjon for å bli kjøpmann var at han syntes han tjente for lite som tjenestegutt i Bergen. Mot slutten av 1800-tallet var dagslønnen for en jernbanearbeider litt under tre kroner. Unge Kavli tjente en tredel av det, og det ergret ham.

Handelsbrevet derimot var ikke billig. Det kostet 35 kroner, noe som tilsvarer rundt 2.600 kroner i dagens verdi. Men Kavli sløste ikke med penger og med tid og stunder hadde han spart opp startkapitalen han trengte. Vel én uke etter at han tuslet ut fra politiets kontorer med dokumentet i hånden, hadde Bergen Magistrat offisielt registrert firmaet O. Kavli.

Den 7. april det året hadde han neppe sett for seg at virksomheten han var i ferd med å etablere ville omsette for over tre milliarder kroner årlig, 124 år senere.

Unge Kavli satset på kolonialvarer, og da først og fremst ost, smør, flesk, kjøtt og hermetikk. Han solgte varene over disk til Bergens borgere og drev engrossalg til landhandlere ute i distriktene.

Siden han følte han kunne mest om ost, konsentrerte han seg om det. Butikksalget ble bortprioritert for engrossalg, noe som gjorde at han reiste rundt om i landet med norskproduserte og importerte oster. Men Norge var for lite mente Kavli. Han hadde visjoner og ekspansjonstrang, og var overbevist om at briter ville elske norsk ost. Så i 1903, ti år etter oppstarten, gikk han om bord i dampskipet «Venus» med kurs for Newcastle.

Suksess i Danmark

Etter å ha tilbakelagt 450 kilometer på togskinner fra nordøstkysten til hovedstaden, oppsøkte han det ene osteutsalget etter det andre i Londons gater. Men han ble ikke møtt med den samme begeistringen for sine produkter som i Norge. En etter en avslo osteselgerne hans tilbud etter å ha smakt på vareprøvene han hadde med seg. Han vendte tilbake til gamlelandet uten en eneste avtale om eksport av norsk ost i bagasjen.

Store 20 kilos blokker med ost smeltes og tilsettes ulikt fyll som røkelaks, reker, bacon og gressløk. Ut kommer smøreosten som har gjort Kavli så berømt over hele verden. Foto: Iván Kverme/Finansavisen
Store 20 kilos blokker med ost smeltes og tilsettes ulikt fyll som røkelaks, reker, bacon og gressløk. Ut kommer smøreosten som har gjort Kavli så berømt over hele verden. Foto: Iván Kverme/Finansavisen

Kavli ga ikke opp. Han prøvde seg i Sverige, og svenskene likte det de fikk smake, men på grunn av unionsoppløsningen ble det umulig å eksportere norske varer østover. Derfor så han mot Danmark. De hadde jo nettopp eksportert Haakon VII til det norske kongehuset, og Kavli tenkte at danskene var mer velvillig innstilt. Han fikk rett og suksess, og fra 1906 eksporterte han ikke bare norsk ost til Danmark, men også fisk i hermetikkbokser.

Siden gikk det slag i slag. Kavli fikk eksportavtaler med selskaper i USA, drev produktutvikling sammen med norske meierier og åpnet sin egen hermetikkfabrikk som produserte sardiner, seikaker fiskeboller, kaviar, kjøttkaker, posteier, buljonger og sylte.

Les også: Børsen stiger fra start

Suksessen snudde

Overskuddet ble større år for år og ble pløyd inn i andre virksomheter. Kavli ble medeier i en tekstilfabrikk, et kraftverk og hotell, han satset på en møbelfabrikk og et sagbruk, drev med avl av griser, spekulerte i skipsaksjer og oppførte et kontorbygg som fikk navnet Kavligården.

Men i 1918 snudde fremgangen. Hermetikk-fabrikken brant ned. Overskudd ble til underskudd, ikke bare ett år, men seks år på rad. Varene ble vanskeligere å selge på kontinentet på grunn av økt proteksjonisme og høyere tollsatser. I mai 1924 var det kroken på døren og Kavlis konglomerat var konkurs.

Andre ville sikkert gitt opp, men ikke Kavli. Før konkursen var et faktum hadde han og sønnen Knut utviklet en ost med lang holdbarhet som kunne smøres på flatbrød, kjeks og brød. Olav Kavli hadde til og med navnet klart. Primula skulle osten hete.

Mindre enn én måned etter oppbudet ble selskapet O. Kavli stiftet. Far og sønn eide 20 prosent, mens resten av aksjene ble fordelt på familiemedlemmer og andre som fortsatt hadde tro på Kavli

Nå skulle de konsentrere seg om smøreosten. Produksjonsutstyret ble kjøpt fra boet og i november det året ble to oster lansert under en tilstelning på Bristol. Primula ble en vinner blant forbrukerne. Eksporten skjøt fart og Kavli var tilbake i manesjen. I 1929 fylte han osten på en tube og lukket den med en skrukork. Ost på tube var praktisk, og Kavli dro ytterligere fra konkurrentene på salgsstatistikkene.

Men i bakhodet surret tanken om å lykkes i Storbritannia. Kavli hadde aldri glemt sin korte, men kommersielt mislykkede visitt hos osteselgerne i London. Nå ville han prøve seg igjen på den andre siden av Nordsjøen.

Les også:   DNB Markets tror AF Gruppen skal rase

Slo til i Newcastle

Gjennom en eksportkontrakt ble britene introdusert for Primula i 1929, men de smurte ikke osten utover brødskiver som nordmenn. De foretrakk å ha osten på tørre kjeks som engelskmenn er så glad i. Osten falt i smak, men med de harde 30-årene ble tollmurene bygget høyere enn noen gang før. Tollsatsen på importert ost nådde 50 prosent. Kavli innså at han var sjanseløs med slike rammevilkår.

Paul Lewney har vært hos Kavli i 17 år. Nå leder han tre ulike virksomheter og er åpen for ytterligere ekspansjon i Storbritannia gjennom oppkjøp. Foto: Iván Kverme/Finansavisen
Paul Lewney har vært hos Kavli i 17 år. Nå leder han tre ulike virksomheter og er åpen for ytterligere ekspansjon i Storbritannia gjennom oppkjøp. Foto: Iván Kverme/Finansavisen

Da den norske ostegründeren første gang kom til Storbritannia gikk han i land i Newcastle, selv om målet for reisen var London. Nå hadde han fått høre at sentrale myndighetene skulle investere to millioner pund i en næringspark vel én mil utenfor sentrum av Newcastle. Det skulle få fart på næringslivet og sysselsettingen i Nordøst-England. De første tomtene som ble lagt ut var billige. Kavli innså at smøreost eksportert fra Norge ikke kunne konkurrere på pris mot britiskproduserte oster som slapp høye tolltariffer.

Kavli bestemte seg for å bygge en fabrikk i Newcastle. Den åpnet i 1936 og etableringen var et godt trekk. På få år steg omsetningen så fort at den nærmest var jevnstor med Kavlis salg fra Norge. Fabrikken ble utvidet og leverte solide overskudd fra første fulle driftsår.

Det norskeide selskapet kunne gjennom sitt datterselskap nå eksportere varene sine med lave tollsatser til de delene av verden hvor Storbritannia hadde sine kolonier. Det var ikke få steder. I 1939 ble Kavlis smelteoster solgt i 61 land.

Les også:   Skal bygge seks leiligheter for 320 millioner

Begynnelsen på patéeventyret

I 1950 var den britiske virksomheten den største i Kavli-konsernet målt i omsetning og produksjon, men utover 60-tallet snudde utviklingen. Eksportandelen til konsernet dalte fra litt over 50 prosent til rundt 25 prosent.

I 1958 døde Olav Kavli, og bare syv år senere går også hans sønn Knut Kavli bort. Han hadde ingen barn, men fikk sikret bedriftens videre eksistens ved at aksjene ble overført en veldedig stiftelse.

Utover 70-tallet sliter Kavli i Storbritannia. Forbrukerne har fått smaken på andre produkter, og i Newcastle er ikke produksjonen like effektiv som i resten av konsernet. Som Joan Craggs sa, det var mye manuelt arbeid og mange ansatte i sving. Det ble delvis kompensert for ved at lønningene i England var lavere enn i Skandinavia. På et tidspunkt vurderer Unilever å kjøpe Kavli, men salget blir ikke noe av.

Årene går, og den negative trenden snur. I 1980 omsetter Kavli for 82 millioner kroner i Storbritannia og overskuddet er 6,5 millioner kroner. Så i 1989 lanseres dippsausene basert på smeltet ost. Primula får enda mer vind i seilene.

Men å bare selge smeltet ost i ulike former og med forskjellig smak er for risikabelt. Kavli trenger flere ben å stå på. I 1997 kjøper de opp patéprodusenten Castle MacLellan i Skottland. Selskapet har et produkt kundene elsker, men eieren har ikke nok kapital til å investere for å møte etterspørselen. Det har Kavli. De slår til, og i dag er patéeventyret blitt god butikk. Salget er mangedoblet.

– Da vi kom inn på eiersiden var omsetningen på 1,2 millioner pund i året. Nå er den på over 12 millioner, sier Lewney.

Selskapet produserer både under eget merkenavn, men det aller meste lages for britiske dagligvarekjeder under deres merkenavn.

Drømmen om utvidelse

I fjor omsatte Kavli for 47 millioner pund i Storbritannia – nær en halv milliard kroner – og leverte et resultat på 7 millioner pund.

– Målsetningen vår er å levere et overskudd på 10 millioner pund ved utgangen av 2020, sier Lewney.

Det skal han klare ved å utvide med nye produkter, øke salget, drive enda mer effektivt og kanskje investere i enda flere virksomheter i Storbritannia.

– Vi skal først og fremst skape vekst i de kjerneområdene vi er gode på i dag, men vi er også på aktiv leting etter gode oppkjøpskandidater. Vi leter både selv og vi engasjerer konsulenter for å finne kandidater for oss, sier konsernsjef Erik Volden i Kavli.

Samtidig har han en utfordring.

– Det er få kandidater som vi mener er relevante for oss, og det er enda færre som er i spill, sier Volden.

Men, som grunnleggeren Olav Kavli, så er han ikke en næringslivsleder som gir seg om det butter imot. Han følger en treleddet oppkjøpsstrategi.

– Vi kan gjøre de posisjonene vi har enda sterkere. Vi kan ta en posisjon som er svak og gjøre den sterkere eller vi kan gå inn i noe helt nytt. Da vil det nok for vårt vedkommende være i et segment innenfor helserelaterte produkter, sier Volden.

Inntil videre får han glede seg over at arven etter Olav Kavli i fjor resulterte i en omsetning på nesten 3,1 milliarder kroner og et resultat etter skatt på 167 millioner, noe som er nesten en dobling fra 2015.

Les også:   Ledigheten faller markant

Saken er opprinnelig publisert på Finansavisen.

Privatøkonomi
Populært