Stemmer:Norsk næringsliv må ikke nærme seg det russiske markedet

Alexander Petrov skriver 5. Mai om samarbeid mellom norsk og russisk næringsliv etter møtet mellom utenriksministrene Brende og Lavrov, og forsøker å friste norske bedrifter med muligheter i store oljeprosjekter. Russland er underlagt internasjonale handelssanksjoner, og Petrov reflekterer over mulighetene for samarbeid på tross av sanksjonene. Et tettere økonomisk samarbeid er ikke i Norges nasjonale interesse, og norsk næringsliv må lojalt støtte opp om sanksjonenes formål.

Les Petrovs innlegg: Oljebransjen og diplomatiets tornefulle vei til Russland

Etter Sovjetunionens kollaps og den påfølgende privatiseringen av statlige virksomheter, lyktes enkelte driftige borgere i å sikre seg enorme verdier. Disse korrupte oligarkene samarbeidet med russisk mafia, som etter kollapsen var blitt forsterket av en mengde tidligere KGB-operatører. Jeltsins oligarker fikk stort spillerom og ble sammen med mafiaen en betydelig maktfaktor i Russland. Da Putin kom til makten i 1999, var det i realiteten sikkerhetspolitiet FSB (tidligere KGB) som tok over den russiske staten . Så mye som 78 prosent av 1016 ledende politiske skikkelser i Kreml er enten tidligere FSB/KGB eller har tjenestegjort for organer tilknyttet sikkerhetspolitiet. Som Putin selv har sagt, «There is no such thing as a former KGB-man ». Putins maktovertakelse førte til en maktkamp med de mektige oligarkene. Han brukte statsapparatet til å forfølge gjenstridige oligarker, kom seirende ut, og demonstrerte for de gjenværende oligarkene at formuene når som helst kunne fordufte dersom man la seg ut med Putins agenda. Putin nyter derfor naturligvis stor innflytelse over de store russiske bedriftene oligarkene kontrollerer. I dagens Russland er det flytende grenser mellom politisk ledelse, etterretningstjenestene, oligarkene i det private næringslivet (og bankene de kontrollerer), og russisk mafia.

Sammen utgjør de Putins verktøykasse i arbeidet med å fremme sin agenda i Europa og verden.

Hva agendaen nøyaktig er, skal jeg ikke late som jeg har svaret på. Men vi vet hvordan Putin tidligere har operert for å sikre innflytelse: Russlands «spesielle demokrati» preget av valgfusk, utstrakt korrupsjon på høyeste nivå, innskrenket presse - ytrings - og forsamlingsfrihet , manglende rettssikkerhet og likvideringer av politiske motstandere , eksporteres til naboland for å innsette en «sterk mann» - en korrupt og autoritær leder som er lojal til Kreml (og nesten like viktig; fiendtlig innstilt til USA og EU). Gamle triks fra sikkerhetspoliti-håndboka er stadig like effektive, og gjennom desinformasjon («fake news»), utpressing og skjulte sammensvergelser har Putin lyktes i å beholde innflytelsen i en rekke av nabolandene. Situasjonen i Georgia i 2008 og annekteringen av Krim og invasjonen av Ukraina i 2014, tjener som makabre eksempler på den utvidede verktøykassen Putin tar i bruk når påvirkningsoperasjoner mislykkes: Regionens sterkeste militærmakt.

Les flere kommentarer, tips, råd og analyser

Putin ønsker en slutt på sanksjonene

Sanksjonene USA og EU innførte etter annekteringen av Krim og militærinvasjonen av Ukraina har sendt den russiske økonomien inn i en finanskrise som har vedvart siden 2014, og sanksjonene innskrenker handlefriheten til bedriftene i Putins nettverk. Et viktig eksempel er de enorme russiske oljeforekomster i Arktis, som er svært vanskelige å utvinne uten at sanksjonene løftes. La ingen fortelle deg at dette ikke svir for russerne.

Hvis sanksjonene koster russerne for mye, kan de enkelt løse problemet ved å overholde folkeretten slik at sanksjonene kan løftes. På den annen side vil det å løfte eller lette sanksjonene i dag, innebære en bifallelse av Russlands annektering av Krim og invasjon av Ukraina. Det vil i tilfelle sette en standard som kan bli farlig for andre naboland til Russland, herunder Norge.

Som vist over, har Putin tidligere nøyd seg med å utøve sin innflytelse over øst-europeiske land i Russlands nærområde.

Hackingen av det amerikanske presidentvalget til fordel for Trump ( som har lekt med tanken om å løfte sanksjonene ), den økonomiske støtten til Le Pen ( som åpent argumenterer for å løfte sanksjonene ) og hackingen av hennes motstander Macron i det franske presidentvalget, har vist at Putin er villig til å gå i strupen på USA og Vest-Europeiske demokratier for å fremme sine interesser. Det bør få varsellampene til å blinke også i Norge.

Norge og de økonomiske sanksjonene mot Russland

De økonomiske sanksjonene mot Russland er som kjent begrunnet i to forhold. Det ene er Russlands ulovlige annektering av sitt naboland Ukrainas territorium, Krim. Det andre er Russlands påfølgende hybridkrigføring i Øst-Ukraina. Det er ikke bestridt av andre enn russerne selv at regulære russiske styrker står på ukrainsk territorium og beskytter de ukrainske forsvarerne. Denne klart folkerettsstridige militærinvasjonen har til nå krevd nesten 10.000 menneskeliv.

I gamle dager ville svaret svaret på slike krigshandlinger vært mer krig, i moderne tider tyr man først til det mer siviliserte virkemiddelet økonomiske sanksjoner.

Sanksjonenes formål er å presse Putin til å overholde folkeretten; heldigvis sitter ikke vestlige land stille når Russland invaderer et naboland. Det skal vi i Norge, som selv er et naboland til Russland, være svært glade for. Selvfølgelig skal vi støtte solidarisk opp om sanksjonene; de er i kjernen av vår nasjonale interesse.

Det er trolig at Putin vil ta i bruk de virkemidlene han har til disposisjon for å påvirke alle stater som har gjennomført sanksjonene. Ettersom ingen norske partier tar til orde for å løfte sanksjonene, er derfor en tettere økonomisk samarbeid mellom norsk og russisk næringsliv en viktig mulighet for russerne i å bygge relasjoner som på sikt kan føre til at Norge trekker støtten til sanksjonene. Et konkret eksempel på dette fikk vi i april i år, da styrelederen for Norsk-Russisk Handelskammer gikk ut i Aftenposten og tok til orde for letting av sanksjonene. Man kan bare spekulere i bakgrunnen for et slikt utspill, men motivert av kjærlighet til fedrelandet er det med sikkerhet ikke. Det hele blir heller ikke bedre av at denne styrelederen, Liv Monica Stubholt, kan bli vår neste olje- og energiminister for Senterpartiet.

Stubholts innlegg er et illevarslende signal fra et styre hvor NHO og flere store, norske bedrifter er representert. Innlegget representerer en de facto lobbyering for disse bedriftenes og Russlands interesser, stikk i strid med Norges interesser. Det er derfor på sin plass å spørre om debattinnlegget virkelig reflekterer synet til NHOs medlemsbedrifter og selskaper som Statoil, Telenor og Kværner.

Norske bedrifter rammes selvfølgelig av sanksjonene, men i denne situasjonen er det prisen å betale for Norges trygghet og for å sikre vårt liberale demokrati. Norske selskaper som ikke er villige til å betale denne prisen, bør flytte sine hovedkontorer til Moskva.

Det er i alle nordmenns interesse at Putins røverregime ikke øker sin innflytelse i Norge, og norske bedrifter skal være stolte av å ta samfunnsansvar ved å forholde seg lojalt til sanksjonene og å tåle konsekvensene av dem.

Les også:

Russland vil ha FN-avstemning om Syria-resolusjon

Diplomatiske samtaler mellom USA og Russland i New York

Oljebransjen og diplomatiets tornefulle vei til Russland

Oljebransjen og diplomatiets tornefulle vei til Russland