Makroanalyse:Norsk økonomi – En tidsbombe kan være detonert

Makroanalyse fra Njål Eivind Kleiven, journalist i Hegnar.no:

«Vi er annerledeslandet», «det går bra i norsk økonomi», «vi er best i verden».

Sitatene over er en gjenganger i mediebildet, men de kan også harmonere med tankesettet til Ola Nordmann. Og det er kanskje berettiget?

I en tid der både Eurosonen, Sveits og Japan mfl. har negative renter og nye kvantitative lettelser kan være på trappene, har Norge ført en mer kontraktiv pengepolitikk på grunn av en presumptivt sterk økonomi.

Tallene er klare. Arbeidsledigheten er på rekordlave nivåer, lønnveksten har tatt seg opp igjen i takt med at oljenæringen har gjennomgått en restrukturering som følge av oljeprisfallet i 2014 og den underliggende inflasjonen ligger rett i overkant av sentralbankens inflasjonsmål på to prosent.

Men noe skurrer. Er alt så bra som en kan få inntrykk av?

Handlingsregelen og innbringende lottokuponger

For realiteten er at Norge har vært dyktige, men vi har også vunnet i lotto; igjen og igjen.

Først og fremst ble handlingsregelen innført i 2001, med sentralbanksjef Øystein Olsen og NATO-sjef Jens Stoltenberg blant pionerne, for å unngå hollandsk syke og dermed bevare oljeformuen. Denne eminente institusjonaliseringen av oljepengebruken har vært med på å gi oss verdens største statlige fond i absolutte termer, med en befolkning på litt over fem millioner. Her er vi virkelig et annerledesland.

Men. Sommeren 2007 vedtok stortinget at aksjeandelen i oljefondet skulle økes fra 40 til 60 prosent. Vi hadde altså forankret at vi skulle være nettokjøpere av aksjer de nærmeste årene, uansett hva. I 2008 kom finanskrisen, og Slyngstad & co akkumulerte aksjer med begge hender fra høsten 2008 til sommeren 2009. Timingen av en politisk avgjørelse, altså ren flaks, er en av hovedårsakene til den enorme kapitalakkumulasjonen fondet har opplevd siden finanskrisen.

På grunn av god omstillingsevne og penger på bok kom norsk økonomi seg ut av finanskrisen på rekordfart. Rehabiliteringen var på langt nær like rask i USA og i Eurosonen. Pengepolitiske stimulanser, i form av rentekutt, men også i form av ukonvensjonelle metoder som kvantitative lettelser (QE), har banet vei for et tiår med «asset inflation», økte priset på aktiva. For kapitalforvaltere med kontantstrømbehov (les: pensjonsfond), så har en økt eksponering i aksjemarkedet vært eneste utvei. Således har utlandets behov for pengepolititisk stimulans også vært medvirkende til oljefondets enorme kapitalakkumulasjon.

På toppen av det hele, så har de utenlandske investeringene blitt ekstra lukrative som et resultat av den rekordsvake kronen. Siden sommeren 2014 har den norske kronen svekket seg med over 40 prosent mot dollaren. Det har gjort at oljeinntektene i norske kroner ikke er mye lavere nå enn før oljeprisfallet samme år. I tillegg blir avkastningen på de utenlandske investeringene ekstra god på grunn av den svake kronen.

Kilde: NBIM og Svein Harald Øygard.

Dyktige fagpersoner og politikere, god omstillingsevne, men også masse flaks vi ikke har hatt muligheten til å kontrollere, er de bakenforliggende årsakene til en enorme oljeformuen AS Norge sitter på.

Ikke-bærekraftig forbruk

Per i dag skal oljefondet ha en aksjeandel på hele 70 prosent. Dette er politisk forankret og utenfor Norges Banks kontroll. Tanken er høyere avkastning over tid når investeringsperspektivet er evigheten. Men vi må spørre oss om vi tar inn over oss hvilke realøkonomiske følger det kan få for finanspolitiske beslutninger og realøkonomien.

For aksjemarkedet har den egenskapen at det til tider halverer seg i verdi i løpet av kort tid. Skulle så skje er vil oljefondet gå fra dagens verdi på nær 9.400 milliarder kroner til om lag 6.100 milliarder kroner, alt annet like. Skulle den norske kronen igjen bli oppfattet som en «trygg havn» ved en ny global nedtur, og et verdifall på eiendomsporteføljen i tillegg skulle inntreffe, så er det ikke utenkelig at oljefondet kan falle til 5.000 milliarder kroner i løpet av relativt kort tid.

I revidert statsbudsjettet for 2019 legger regjeringen opp til å bruke om lag 238,1 milliarder oljekroner for inneværende år, tilsvarende 2,9 prosent av fondet da vedtaket bli fattet, men under handlingsregelen på 3,0 prosent.

Men den skremmende realiteten er at det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet har økt hvert år siden finanskrisen. Å forsvare seg bak handlingsregelen gjør ikke økningene i offentlig forbruk mindre bekymringsverdig. Politikerne har helt siden finanskrisen stått overfor utfordringen om hvor budsjettet skal ese minst ut, om antall sykehjem eller kulturhus skal øke litt eller litt mer. Virkelig tøffe avgjørelser, reelle kutt i de mest prekære velferdsgodene, har man vært skånet for.

Hvor har det blitt av produktivitetsveksten?

I århundre har produktivitetsvekst vært en av de viktigste faktorene i et kapitalistisk økonomisk system slik som det norske. Men både internasjonalt og i fedrelandet har produktivitetsveksten nesten stoppet opp. Som følge av innstramningene etter finanskrisen har mange av landene vi liker å sammenligne oss med vært nødt til å gjøre reelle finanspolitiske innstramninger.

Kilde: Svein Harald Øygard

Som figuren over illustrerer, så har utgiftsøkningen i Norge vært enestående sammenlignet med andre vestlige land. Det bekymringsverdige er at relativt til resten får vi svært lite igjen for hver ekstra krone vi pumper inn i økonomien. Således er det mulig å påstå at produktivitetsveksten i Norge har stoppet oss, også i relative termer.

I samme gate er det også en tankevekker at over 10 prosent av arbeidsstyrken i Norge er ufør, det gjennomsnittlige sykefraværet er om lag seks prosent og arbeidsledigheten (NAV) varierer mellom to og tre prosent. Det betyr at hver eneste arbeidsdag sitter nesten én av fem nordmenn i arbeidsfør alder hjemme og mottar stønad fra folketrygden.

Den skremmende haikjeften

For med bakgrunn i det overnevnte, er den kommende eldrebølgen en tanke som bør skremme alle og enhver.

Strukturelt, oljekorrigert underskudd, tre-prosentbanen og alders- og uførepensjoner i folketrygden. Prosent av trend-BNP for Fastlands-Norge. Kilde: Perspektivmeldingen 2017

Som figuren over viser, vil det relative budsjettunderskuddet som kan dekkes av oljefondet falle i tiårene fremover. Forpliktelsene til alders- og uførepensjon i folketrygden vil stige med over 50 prosent de neste 40 årene. Forholdet mellom disse størrelsene betegnes ofte som «haikjeften», som forklarer seg selv visuelt i figuren over. Således kan en spørre seg om dagens oljepengebruk, og det økende strukturelle, oljekorrigerte underskuddet, er bærekraftig med tanke på forpliktende vi møter i årene fremover. Overforbruk og mangel på produktivitetsvekst kan sette den norske velferdsmodellen på en real prøve i årene som kommer.

Artikkelen er først publisert hos Hegnar.no