Utenfor euroen, men under EUs finanstilsyn

Det var høsten 2018 nøyaktig ti år siden den amerikanske banken Lehman Brothers gikk konkurs, og med det startet den mest langvarige økonomiske resesjonen i moderne tid. Det er i lys av denne krisen at vi er nødt til å forstå EUs utvikling av en mer harmonisert og overnasjonal innordning av Europas finanspolitikk.

Finanskrisen avdekket noen enorme svakheter med eurosamarbeidet, og måten man forsøkte å disiplinere finansmarkedene i Europa på.

EU var ikke forberedt på krisen, og møtte den på verst tenkelig måte. Utviklingen av EUs finansunion, som Norge i stadig større grad tilslutter seg, kan sees som et svar på dette.

Sikkerheten man trodde oppsto i kraft av å knytte svakere økonomier opp mot en felles sentralbank, med felles valuta, brast så fort tilliten til finansmarkedene gikk ned som følge av krisen.

20-åringen euro - «tysk bur» eller et gode for Europa?

LES SAKEN

Problemet med euroen

Den korte versjonen av det bakenforliggende problemet med hele eurosamarbeidet er at det på sikt oppstår problemer når du skal føre en felles pengepolitikk, uten verktøy for å føre en felles finanspolitikk. Et av EUs svar på dette var opprettelsen av et felles eurofond, European Stability Mechanism, som skal sikre tilstrekkelig kapital til å kunne overføre større beløp til kriserammede euroland. Norge er ikke med i dette fondet. Samtidig har EU i etterkant av krisen gått lengre i å gripe direkte inn i nasjonalstatenes statsbudsjetter for å sikre at kriteriene i stabilitetspakten blir opprettholdt. Italia og Frankrike fikk for eksempel statsbudsjettet sitt i retur fra EU-kommisjonen i 2014, med krav om ytterligere innsparinger.

Tre elementer i EUs finanspolitikk

Man kan koke EUs finanspolitiske og finansielle utvikling i etterkant av krisen ned til tre overordnede elementer:

Mekanismer for å sikre felles restriksjoner på offentlig finanspolitikk, og pengeoverføringer i krisesituasjoner.

Felles regler for hvilke krav som skal stilles til banker og selskaper og mekanismer for å håndtere fremtidige bankkriser.

Felles overnasjonalt finanstilsyn.

Det er med de to siste punktene at debatten om EUs felles finansielle politikk fant veien til Norge. Takket være nei-seieren i 94 fører vi fortsatt en selvstendig pengepolitikk med egen valuta og fri rentesetting, ettersom vi ikke er en del av

EUs sugerør i oljepengene

LES SAKEN

EUs monetære union (EMU). Vi er ikke underlagt stabilitetspakten, og står derfor fritt til å utforme statsbudsjettene våre uten å måtte skaffe oss et godkjentstempel fra EU-kommisjonen. På den måten er det hypotetisk mulig for Norge å ha perioder med store underskudd på statsbudsjettet uten at EU har noe de skulle ha sagt. I motsetning til euroland kan vi ikke tvinges til å gjøre kutt i offentlige utgifter som befolkningen er imot. Disse argumentene kan selvsagt virke litt fjerne, all den tid Norge har et gigantisk oljefond å lene seg på. Det illustrerer likevel den økonomiske friheten til å drive en aktiv finanspolitikk som følger med retten til å føre en selvstendig pengepolitikk.

Suverenitetsavståelse til finanstilsynet

Norge er imidlertid, gjennom EØS-avtalen, tilknyttet EUs indre marked, med fri flyt av kapital som en av de fire frihetene. Det betyr at mange av de tiltakene EU har gjort i etterkant av eurokrisen, har vært å anse som EØS-relevante. Blant disse er overføring av tilsynsmyndighet til det europeiske finanstilsynet. EUs finanstilsyn har mandat til å gi bindende pålegg til nasjonale finanstilsyn og selskaper.

Mye av debatten om finanstilsynet i Norge handlet om det rettslig problematiske med suverenitetsoverføringen. Gjennom EØS-avtalen har Norge en observatørstatus i EUs finanstilsynsorganer. Grunnloven åpner imidlertid ikke opp for at Norge kan overføre suverenitet til et organ vi ikke er fullt medlem av. For regjeringen betydde dette at man var nødt til å gå via et annet organ for at grunnlovens § 115 om suverenitetsavståelser kunne komme til anvendelse. Siv Jensen løste i 2016 den juridiske floken ved å gå via EFTAs overvåkningsorgan, ESA, som skulle fungere som et bindeledd mellom EUs og Norges finanstilsyn. Det betyr at ESA på papiret får ansvar for å drive finanstilsyn i Norge, og se til at det gjøres endringer i regelverket som er i tråd med EUs kontinuerlige utmeisling av felles regler for finansmarkedene. I realiteten er imidlertid ESA satt til å gjøre rene kopivedtak.

Les også: EU skal bygge superdatamaskiner

Redusert innskuddsgaranti

Sammen med denne suverenitetsoverføringen, har vi harmonisert deler av regelverket vårt med EUs standarder. Et interessant eksempel på dette er implementeringen av EUs reviderte innskuddsgarantidirektiv, som legger opp til mer samkjørte regler for utbetaling av sparepenger når en bank har betalingsproblemer. Regjeringen er i disse tider i dialog med EU med sikte på å få videreføre dagens norske praksis, med en innskuddsgaranti på 2 millioner kroner, heller enn på 100 000 euro, slik direktivet legger opp til. Hva resultatet av dette arbeidet blir gjenstår å se.

Samkjøring av denne standarden vil i så fall gjøre at EU-regler som fungerer som et gulv for noen land, ender opp med å bli et tak i Norge. Flere EU-land har måttet sette opp sin lovfestede innskuddsgaranti, som følge av EU-reglene. Sett bort fra suverenitetsaspektet ved dette, er ordningen ikke så dum. For vår egen del blir vi derimot tvunget i feil retning. At vi mer enn halverer den norske innskuddsgarantien kan gi økt urolighet ved en fremtidig potensiell bankkrise.

Dersom folk ikke stoler på at de kan ta ut pengene sine fra banken, er den naturlige responsen nettopp å prøve og ta ut pengene sine.

Dersom nok folk gjør dette samtidig har du en situasjon hvor banken ikke lengre er i stand til å gjennomføre disse utbetalingene. Da har du for alvor en bankkrise.