Meny

Uenighet om brexit splitter britene

Statsminister Theresa May under en spørretime. Foto: Bethany Clarke / Pool / EPA
Stemmer: Audun Tjomsland
Forfatter og tidligere korrespondent for NRK i New York og London.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Hvis britene nå innfører EUs lover og regler samtidig som de går ut av EU, hva var da hensikten med det hele? spør Audun Tjomsland.

Britene nærmer seg stupet og frykter å måtte gå ut av EU uten en alternativ avtale om et samarbeid med resten av Europa. En av dem som frykter konsekvensene av dette er Tom Williams, Chief Operating Officer for det europeiske luftfartskonsortiet Airbus Gruppen. Dette er en av verdens to største flyprodusenter med virksomhet i store deler av Europa, inkludert 14.000 ansatte i Storbritannia.

Airbus-sjefen anklager den britiske regjeringen for ikke å ha peiling på hvordan britene skal kunne gå ut av EU uten at det skal få store, negative konsekvenser for britisk økonomi. Statsminister Theresa May la nylig fram det hun håper vil samle regjeringen om en felles plan for britenes økonomiske samarbeid med EU etter britenes exit (Brexit) fra EU, etter planen klokka 23:00 GMT den 29. mars 2019. Planen ble lagt fram på den britiske statsministerens landsted Chequers i juli og har derfor fått betegnelsen Chequers-planen.

Kritikken fra flyfabrikanten Airbus er den hittil skarpeste som er kommet fra britisk industri, selv om også britenes største bilfabrikant Jaguar Land Rover, har sagt at firmaets operasjoner i Storbritannia med flere enn 40.000 medarbeidere står i fare.

Frustrasjonen fra Airbus-sjefens side kan være forståelig. For i utgangspunktet før folkeavstemningen i 2016 var det en EU-tilhenger, statsminister David Cameron, som utlyste folkeavstemning for å sikre et sterkere flertall for regjeringens pro EU-politikk. Så sa det britiske folket i stedet nei til EU. Deretter kom en ny EU-vennlig statsminister, Theresa May, som skulle lage en god avviklingsavtale med EU. Hun foreslår gjennom Chequers-planen å beholde mange av de avtalene som Storbritannia har som EU-medlem. Det kan være lett å være enig i Airbus-sjefens frustrasjon, når britene nå foreslår å beholde de fleste av reglene i den klubben som de i folkeavstemning har valgt å trekke seg ut av. Hva var da hensikten med det hele?

Det er langt fra klart om regjeringen til slutt vil få Underhuset med på Chequers-planen - langt mindre om den vil bli godtatt av EUs forhandlere. Så langt har både daværende utenriksminister Boris Johnson og Brexit-minister David Davies trukket seg fra regjeringen sammen med flere andre ministere, fordi de mener at regjeringen søker å beholde for mange av de opprinnelige elementene i EU-avtalen selv etter at britene har trukket seg ut.

May ønsker seg en myk brexit.

Flere andre politikere foretrekker et klarere brudd med EU (hard brexit) og går imot Chequers-avtalen som skal være britenes forhandlingsutspill når forhandlingene kommer i gang i begynnelsen av september.

Brexit har dermed skapt nye skillelinjer i britisk politikk. De går mellom myk og hard brexit, ofte på tvers av det som skiller de tradisjonelle partiene i Storbritannia.

Mange av representantene uttrykker sterk skepsis overfor regjeringens mulighet til i det hele tatt å få til en ny avtale med EU etter brexit og har døpt situasjonen «No Deal Brexit».

Regjeringen er klemt mellom to sterkt motstridende syn i Underhuset: En hard brexit hvor britisk næringsliv blir underlagt de samme tollgrenser som andre «utenforland» og vil gjøre britisk eksport mindre konkurransedyktig, eller en myk brexit med felles EU-regler på for eksempel kvalitetskontroll og importregler på mat og andre forbruksvarer. De som har sterkt ønsket seg ut av EU frykter at den myke brexit’en som regjeringen nå går inn for, i praksis vil gjøre britene fortsatt avhengig av EUs regelverk. De mener at britene da ikke vil ha noen politisk påvirkning på hvordan reglene skal være, og at britene da ikke vil bli i stand til å gjøre nye, selvstendige handelsavtaler.

Britisk politikk har alltid hatt en tendens til å utvikle fraksjoner hvor individer som tenker i samme politiske baner, slår seg sammen for å promotere personlige synspunkter som ikke nødvendigvis følger partiets program. Brexit synes å forsterke denne særegenheten ved livet i Underhuset. For øyeblikket gjelder den politiske lojaliteten først og fremst å følge en av de to hovedretningene: «Remain» for dem som helst vil bli i EU, og «Leave» for dem som vil ut. Dette er viktigere enn å følge partiboka.

Av de 316 konservative medlemmene i Underhuset skal det nå ikke være flere enn ca. 100 som støtter deres egen regjerings plan (Chequers-planen), selv om kanskje ikke alle ville være med på en så sterk handling som å stemme mot planen og dermed true Theresa Mays posisjon som partileder og statsminister.

Selv om det ser vanskelig ut, kan regjeringen og EU fortsatt bli enige om en plan for overgangsordningen og en varig plan for forholdet mellom britene og EU etter brexit. Statsminister May ønsker å beholde god og relativt tett kontakt med EU på visse områder, som handelsordninger med for eksempel kjøp og salg av landbruksprodukter. Og hun vil tillate gjennom avtaler at lovlige migranter skal kunne komme inn i Storbritannia for å jobbe der.

May mener at hennes plan vil gjøre det mulig for britene å ta tilbake kontrollen over egne lover, finanser og grenseoverganger, slik det britiske folk ønsket under folkeavstemningen om EU i 2016. I tillegg mener hun at Chequers-planen vil gjøre det mulig å opprettholde så åpen grense som mulig mellom Nord-Irland og republikken Irland, selv om Nord-Irland da blir utenfor og republikken Irland innenfor EU.

Både britene og EUs forhandlere ønsker en skilsmisse innenfor rammen av det både EUs regelverk og britiske lover kan tillate.

I øyeblikket ser både «Remainers» og «Leavers» at det kan være umulig å oppnå det de helst vil, og at de derfor ser etter andre løsninger. Mye tyder på at også EUs forhandlere vil forkaste planen som ikke gjennomførbar og at det dermed blir enighet i løpet av høsten. Det er vel også sannsynlig at det kan være viktig for EUs side å vise at det «ikke skal være billig å melde seg ut av EU».

Dermed er det fare for at Storbritannia går ut av EU uten en avtale om «livet utenfor EU». Det ville skape et fullstendig brudd med EU, og britene ville falle tilbake til sitt medlemskap i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Det er en verdensomspennende organisasjon som styrer internasjonal handel. Britisk eksport til EU ville bli underlagt den samme tollkontroll og de importreglene som gjelder i EUs handel med for eksempel USA. Dette vil bli en virkelig hard brexit men vil gjøre Storbritannia til en fullstendig uavhengig og nærmest egenrådig nasjon. Den vil kunne inngå separate avtaler med hvem som helst til beste for britenes interesser. Motstanderne mener imidlertid at «No Deal Brexit» vil bli en katastrofe for britisk næringsliv og at det vil gi høyere matpriser, dårligere utvalg i forretningene og skape kaos ved grenseovergangene.

Formelt sett har britene forlengst startet prosessen med å avbryte sitt medlemsskap i EU innen fristen den 29. mars 2019. Hvis statsminister Theresa May ikke skulle få til både en overgangsavtale og en varig avtale med EU, ville det bli et alvorlig politisk nederlag for henne.

Det ville sannsynligvis kreve at statsministeren skiftes ut og at det blir utlyst nyvalg - for å gi den nye regjeringen et nytt mandat i folket.

Den europeiske rådspresidenten Donald Tusk har sagt at etter hans mening kan prosessen mot Brexit stanses – men det er foreløpig uklart om dette kun er Tusks personlige oppfatning, eller om Artikkel 50 i EU-loven juridisk sett er reversibel innenfor den toårige avviklingsprosessen som EUs regelverk foreskriver.

Slik Underhuset nå er splittet, kan det se ut til at en ny folkeavstemning er den eneste løsningen. Hensikten nå ville ikke være om folket ønsker seg ut av EU eller ikke, men hvilken form for brexit folket ønsker. Hovedargumentet er at så mye er skjedd siden folkeavstemningen i 2016, at det nå er blitt tydeligere hvilke forutsetninger som gjelder. Ikke overraskende har opposisjonspartiet Labour allerede sagt at en ny folkeavstemning bør være uaktuelt, men at tiden nå kan være inne for et nyvalg for å skape grunnlag for en ny regjering.

Audun Tjomsland har vært korrespondent for NRK i New York og London, han har skrevet boka «En personlig reise i AMERIKA fra Kennedy til Obama» og har fulgt amerikansk politikk i mer enn 50 år. Han kommenterer på oppdrag for ABC Nyheter og blogger om utenrikspolitikk på Tjomsland.no.

Stemmer
Privatøkonomi
Populært