Pluss og minus med Siv Jensen

Vi skrev en artikkel om Sylvi Listhaug i sommer. Full disclosure: Det var ikke den mest kritiske artikkelen som er skrevet om henne, og vi ble populære. Ikke blant kommentariatet, men i folkedypet, og selv en journalist liker å bli populær, men ikke så populær, da føler han fort at han befinner seg i reklamebransjen, men med lavere lønn og styggere klær, og det å skrive rosende artikler om Sylvi Listhaug er ikke direkte karrierebyggende, dessuten får man håndskrevne takkebrev som er rosende, men skremmende, og dermed fikk man ideen om litt balanse, man jobber da ikke i reklamebransjen, med andre ord en ordentlig drittpakke om Siv Jensen noen uker før valget. Hoi og hoi og hoi.

Det hadde vært noe det.

Trolig karrierebyggende i medieverdenen.

Så vi begynte å grave oss ned i tallene.

Det så lovende ut.

Brukt penger som en full sjømann

Vi kunne for eksempel gjøre et nummer ut av oljefondspengebruken hennes. Om hvordan den rødgrønne regjeringen smurte mer penger tjukt utover brødskiva, mens Siv Jensen klemte til med baconost og fleskepølse i tillegg.

Nesten drøyt 220 milliarder kroner av statsbudsjettet er oljefondskroner i 2017, vel 7,7 prosent av BNP. Det er drøyt 80 milliarder (2017) kroner mer enn i 2013, da var det 5,2 prosent av BNP.

Og kom ikke her og si at dette skyldes oljeprisfallet. I den drittpakken vi skulle skrive, ville vi selvfølgelig notere at allerede i november 2013 da hun la frem budsjettet for 2014 så økte hun oljefondspengebruken med 21 milliarder kroner fra året før, men oljeprisen begynte som kjent ikke sitt dype fall før ut i 2014. Siv Jensens tendens til å pøse ut penger er altså eldre enn oljeprisfallet.

Selvfølgelig er den det, ville vi skrive.

Vi kunne gjort et poeng ut av at dette var som forventet. Da Siv Jensen var i opposisjon kritiserte partiet alltid handlingsregelen, og hadde av den grunn alltid mer penger tilgjengelig enn sine konkurrenter, og som den liberalisten hun var kritiserte hun gjerne Finanstilsynets innstramninger på boliglånssiden, hvem er de til å overprøve bankenes risikovurderinger liksom?

Å si at Siv Jensen hadde brukt penger som en full sjømann ville være dypt urettferdig.

Mot sjømennene.

Ingen sjømenn har noensinne brukt i nærheten av så mye penger.

En spissformulering, javisst, men vi kunne ha bygget den opp med følgende tall, og hvis vi var usikre kunne vi brukt utsagnet som et sitat fra finanspolitisk talsmann i Ap, Marianne Marthinsen.

Les også: – Boligprisfallet passer oss egentlig helt perfekt

Siv Jensens prestisjeprosjekt

Deretter ville vi ha pekt på at Norge har OECDs største offentlige sektor, offentlig sektor delt på fastlands-BNP gir det skrekkelige tallet 58, prosent, og enhver konservativ vil føle et snev av angst med tanken på at hans barnebarn med en slik utvikling trolig vil arbeide i offentlig sektor.

Et petimeter ville så innvende at å dele på kun fastlands-BNP blir villedende, selv om MdG lykkes i å legge ned oljeindustrien («i et ansvarlig tempo»), så vil de ansatte der finne nye, om enn mindre lønnsomme, jobber, og vårt regnestykke undervurderer dermed telleren.

Delt på hele BNP blir tallet 48,8 prosent. Norge har litt høyere offentlig sektor enn snittet i OECD som er 44,6 prosent.

Da ville vi ha kontret med at målt i sysselsetting så er hele 34,6 prosent av de sysselsatte offentlig ansatte. Mer enn annenhver krone og hver tredje hånd er offentlig.

Flest eller nestflest i OECD.

Vi ville dessuten ha pekt på at Siv Jensens prestisjeprosjekt var den såkalte Produktivitetskommisjonen. Rapporten kom, men i de aggregerte tallene for offentlig sektor finner man ingen tegn til at offentlig sektor produserer mer pr. krone.

Det vil si at etter fire år så er det ingen tegn til at vi har fått en mer effektiv offentlig sektor.

Snarere synes kravene om en større offentlig sektor uttømmelige.

Ap lover at de skal øke skattene med 15 milliarder kroner, og bruke pengene på offentlig sektor.

H og FrP lover økt pengebruk og skattelette. Og alle vet at alle andre partier også har dyre løfter, selv MdG som skryter av økt livskvalitet ved lavere forbruk, har det.

Dieselbil er forbruk. Men økoturisme med litt midnattsrave på stranda, er også det.

Dermed kunne vi gasse opp drittpakken mot Siv Jensen.

Les også: Dette koster nye Nissan Leaf

Det er bare et problem

Vi kunne si at hun har brukt lassevis med penger, mens offentlig sektor ikke blir mer effektivt tiltross for massevis av reformer, og at fremtidens finansieringsreformer bare blir tydeligere.

Vi ville ha pekt på at hennes egen perspektivmelding viser hvordan det står omtrent fem arbeidstakere bak hver pensjonist idag, mens det i 2060 vil være omtrent 2,5 arbeidstaker bak hver pensjonist.

Forestill deg hvor mange som vil måtte jobbe på de døgnbemannede sykehjemmene da, og du vil bli bekymret.

Vi vil kunne legge til en av favorittsetningene våre: Sigbjørn Johsen sa han hadde pæng på bok, men når pensjonsforpliktelsene er 8.200 milliarder kroner og sparekontoen er på 7.600 milliarder kroner, hvor rik er du egentlig da?

Det kunne blitt en ganske ok story.

Den protestantiske troen er svak i Norge, men moralen om at man skal lide for å kunne nyte, står fortsatt sterkt.

En historie om vellevnets Norge berserkergang under Siv Jensen ville blitt populær.

Det er bare et problem.

Et ganske stort problem.

Den ville vært villedende.

Siv Jensen er ingen full sjømann. Pengebruken i Norge er ikke vilt uansvarlig. Staten Norge er ikke nær konkurs. Djevelen er som kjent i detaljene, prisene settes på marginen, og Siv Jensen har gjort en ganske ok jobb.

Ikke ta vårt ord for det, de fleste økonomer mener det (se enquete).

Gitt utgangspunktet, et parti med mildt sagt vidløftige løfter, så har hun gjort det meget bra.

Hun tilpasser seg virkeligheten, hun lytter til rådgiverne, og hun bruker litt for mye penger, men ingen tror at alternativene ville brukt veldig mye mindre.

Vi møter vår favoritt sjeføkonom som bekrefter bildet.

– Med en gang hun kom, hersket det litt uro om hvordan hun ville forholde seg til handlingsregelen. Alle regnet med at Høyre og fagøkonomene i departementet ville holde kontrollen på den, men hun la uroen død nesten umiddelbart etter at hun tiltrådte. Da brukte hun akkurat de samme ordene om handlingsregelens hellighet som forgjengerne, sier Harald Magnus Andreassen som fredag avsluttet en lengre ferie betalt av Swedbank, og tiltrådte stillingen som sjeføkonom i Sparebank 1 Markets; sammen med 20 tidligere Swebank-ansatte (Hermanrud og Ringholm blant annet).

Les også: Meglerhus fortsatt positivt til PGS

– Tilpasset seg virkeligheten

Handlingsregelen er som kjent regelen om at oljefondspengebruken skal begrenses til den forventede realavkastningen på 3 prosent, før fire prosent.

– Hun endret på krittstreken Jens Stoltenberg ikke ville endre på, for da ville alle forstå at det var en krittstrek, men hun endret den nedover?

Harald Magnus Andreassen er tilbake, og konkluderer med at Siv Jwensen har gjort en anstendig jobb. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

– Det er et godt eksempel på hvordan hun har tilpasset seg virkeligheten. Ingen trodde lenger på at realavkastningen skulle være 4 prosent fremover, og da anbefalte vi fagøkonomer å endre regelen, og hun lyttet, sier Andreassen til Finansavisen.

Han mener at enhver analogi mellom Siv Jensen og en full sjømann blir absurd.

– Vi bruker mindre enn den forventede realavkastningen på et fond. Det gjør neppe en full sjømann.

Vi har vår egen teori som kanskje skulle forklare hvorfor den offentlige pengebruken er feil kalibrert. Teorien er som følger: Alle noenlunde produktive mennesker er allerede i jobb i Norge idag. Hvis vi bruker mer penger på en sektor, hentes de fra en annen, eller lønningene bare stiger i sektoren. Dermed blir mer penger til vei, bare dyrere veier, og mer penger til tog, dyrere tog.

Dessverre skyter Andreassen denne teorien med to setninger.

– Men lønnsutviklingen har ikke økt.

Hva da med offentlig sektors vekst? Denne truende fremtiden hvor de fleste kroner går gjennom det offentlige, og de fleste hendene arbeider der.

Andreassen mener at dette måltallet rett og slett ikke er spesielt godt.

– Offentlig sektors andel av BNP er ikke noe godt måltall. Først og fremst så sier dette noe om hvordan vi ønsker å organisere oss. Vil vi at helse og utdanning skal produseres av det offentlige eller av det private. I USA er helsevesenet mye mer privat, men det er absolutt ikke noe billigere av den grunn, sier Andreassen.

Løses oppgavene effektivt eller ei, det er spørsmålet, ikke om det er privat eller offentlig. De finnes offentlig sløsing, men det finnes også privat sløsing.

Les også: Analytikere mener Norwegian-tall var svakt positive

Enestående situasjon

Helse og utdanning er komplekse virksomheter hvor de finnes stor informasjons asymmetrier, og hvor effektivitet og kvalitet er vanskelig å måle, forklarer Andreassen.

– Vet en elev hva som er en god utdannelse, vet en pasient hvilken lege som er flink. Disse informasjonsproblemene blir ikke borte hvis man gjør tjenestene private istedenfor.

Han trekker dessuten frem et annet poeng.

– Samfunn med høy offentlig sektor, er også samfunn som gir god vekst, og som blir gode samfunn også for rike mennesker, i snitt, sier Andreassen.

Dermed er vi tilbake til at produktivitetsveksten er et bedre måltall for den økonomiske politikkens vellykkethet.

– Produktivitetsveksten har vært lav, men det er et globalt problem, og noe av nedgangen kan skyldes måleproblemer. Dessuten har den vært høyere i Norge enn i mange andre land, og den har kommet seg opp, sier Andreassen.

Og bekymringen over norske statsfinanser forstår han seg ikke mye på.

– Vi befinner oss i en helt enestående statsfinansiell situasjon, jeg er opptatt av at vi skal bruke penger fornuftig og måteholdent, men å spå statsfinansiell bankerott flere tiår inn i fremtiden, er en spesiell øvelse.

Les også: Carlsen-manager blir fondsforvalter

Handlingsregelen kan ryke

Andressen peker på at vi snakker som om vi bruker oljepenger. Det er feil. Vi har spart oljepenger, lagt dem i et fond, og nå bruker vi under den forventede realavkastningen til dette fondet.

Det er noe ganske annet enn å bruke penger etterhvert som de kommer inn, eller å leve på forskudd.

– Enhver analyse som sier at dette med sikkerhet vil gå galt flere tiår inn i fremtiden er trolig feil. Slaviske fremskrivninger er dårlig økonomi, det kan man gjøre i fysikken, men ikke i samfunnsvitenskapene. Utviklingen vil få noe til å skje, det vil være dynamisk. Politikken vil tilpasses.

Hvis Norge skulle måtte spare, så finnes det massevis av muligheter til det, sykelønnsordningen er en åpenbar kandidat.

Dog holder han oppe muligheten opp for at handlingsregelen kan komme til å ryke en vakker dag.

– Vi har lagt oss veldig tett opptil handlingsregelens tre prosents grense, og hittil så er den grensen økt ved at avkastningen i markedene har vært god, og ved at vi har fått drahjelp fra en svakere krone som har gjort at kroneverdien har økt. Men det kan komme en dag hvor markedene faller og kronen styrker seg, da vil vi fort bruke mer enn 3 prosent.

– Og i en slik situasjon vil det fort være en krise i økonomien, og man vil bruke penger for å stimulere, og etterpå vil det kunne bli vanskelig å komme seg ned til handlingsregelen igjen?

– Nettopp. Derfor bør ikke politikerne legge seg helt på handlingsregelen. De bør sørge for at vi har litt ekstra ammunisjon som vi kan bruke hvis tidene blir mindre gunstige for Norge enn de har vært.

Les også:

Dette er partienes viktigste vedtak før valget

Vippefylker kan avgjøre valget

Solberg: Ingen grunn til å si at nordmenn er blitt kaldere

Saken er opprinnelig publisert i Finansavisen