- Ville trolig endt med katastrofe

Sjeføkonom Steinar Juel i Nordea Markets (foto: Scanpix)
Sjeføkonom Steinar Juel i Nordea Markets (foto: Scanpix)
Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjedrem nådde ikke inflasjonsmålet. - Takk og pris for det, sier økonom Steinar Juel.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
- Bør gå for to prosent

- Jeg mener at det er gode argumenter for at det nå er klokt å gjøre noe med inflasjonsmålet, sier Steinar Juel.

Han hevder det ikke lenger er behov for å ta høyde for at effekten fra innfasingen av oljepenger vil gi høyere inflasjon her til lands enn hos våre handelspartnere. I tlllegg peker han på at arbeidsmarkedet har endret seg.

- Siden 2001 er det skjedd betydelige, strukturelle endringer i arbeidsmarkedet som gjør at resonnementet om at opptrappingen i bruken av oljepenger må lede til svekket konkurranseevne, og redusert konkurranseutsatt sektor, delvis svikter, mener Juel.

Han peker på at den arbeidskraften som skjermede sektorer ble antatt å måtte hente fra konkurranseutsatte bedrifter kan og blir i stor utstrekning hentet fra utlandet.

- Og konkurranseutsatte bedrifter som mister arbeidskraft til skjermede sektorerkan erstatte den gjennom arbeidsinnvandring. En slik endring i tilgang på arbeidskraft fra utlandet var det ingen som så for seg i 2001, påpeker Juel.

Han mener at det første skrittet på veien mot å bremse kostnadsøkningen i norsk næringsliv vil være å redusere inflasjonsmålet til samme nivå som Norges handelspartnere har.

- Det er riktignok ingen garanti mot ytterligere forverring av konkurranseevnen, men det vil hindre at Norges Bank må streve med å presse lønnsveksten i Norge særegent opp når inflasjonsimpulsene fra utlandet er to prosent og lavere, hevder Juel.

Politikere som er opptatt av det høye kostnadsnivået i norsk næringsliv, bør først ta en kikk på det høye inflasjonsmålet her til lands, mener sjeføkonom Steinar Juel.

Sjeføkonom Steinar Juel i Nordea Markets mener den særnorske ordningen med et inflasjonsmål på 2,5 prosent har vært mislykket.

- Takk og pris! Man har strevd. Resultatet er at man har fått to prosent inflasjon, men betydelig høyere lønnsvekst enn i andre land, sier Juel til DN.no.

De åtte siste årene har prisveksten i gjennomsnitt vært på litt i underkant av to prosent årlig her til lands. Skulle inflasjonsmålet vært nådd, måtte enten kronen blitt svekket kontinuerlig mot andre valutaer eller lønnsveksten blitt drevet enda mer opp, mener Nordea-økonomen.

- Begge deler ville krevd enda lavere rente enda lenger, noe som trolig ville endt med katastrofe i form av gjeldsvekst og boligprisboble, mener Juel.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Henger ikke i hop

Han mener politikere som er ønsker å gjøre noe med det høye kostnadsnivået i norsk næringsliv, først bør se på det høye inlfasjonsmålet.

- Man kan ikke på den ene siden være bekymret for at konkurranseevnen har forverret seg mye, samtidig som man på den andre siden ikke er bekymret for et inflasjonsmål som forutsetter at man skal fortsette med å kjøre lønnsveksten oppover. Det henger ikke i hop, sier Juel.

Han mener inflasjonsmålet bør reduseres til nivået som våre handelspartnere har for sin rentepolitikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Med et mål på to prosent ville vi nok også fått konkurranseforverringer, men man ville siktet noe lavere og trolig ikke fått en så ille utvikling som nå, sier Juel.

Oljepenger svekker konkurranseevnen

Da det norske inflasjonsmålet på 2,5 prosent ble innført tilbake i 2001, var tanken at innfasingen av oljeinntekter over tid ville føre til et høyere pris- og kostnadspress i Norge enn i andre land. Norge måtte derfor akseptere at konkurranseevnen ble forverret - enten i form av høyere lønnsvekst eller i form av en sterkere krone.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Vurderingen var at dersom en gjennom pengepolitikken fullt ut skulle forsøke å motvirke det ekstra pris- og kostnadspresset, ville rentenivået i Norge måtte bli betydelig høyere enn i mange andre land. Forverringen av konkurranseevnen ville likevel kommet, men da helt og holdent gjennom en sterkere krone. Ved å sette et høyere inflasjonsmål enn i andre land, la regjeringen bevisst opp til at det meste av konkurranseevneforverringen skulle komme gjennom høyere lønnsvekst, skriver Juel i et ferskt analysenotat.

Den norske inflasjonsmålet ble derfor satt høyere enn hos våre handelspartnere i eurosonen, Sverige og Storbritannia, som alle opererer med inflasjonsmål på to prosent.

Prisvekst under målet

De siste åtte årene har imidlertid den gjennomsnittlige inflasjonen her til lands ligget rett under to prosent - med andre ord godt under målet på 2,5 prosent. Samtidig har inflasjonen i eurosonen og i Storbritannia vært i overkant av to prosent - med andre ord litt over målene på to prosent.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig har den forventede forverringen i den norske konkurranseevnen inntruffet. Norsk arbeidskraft har aldri vært så kostbar som nå, målt ved relative lønnskostnader. Den norske lønnsveksten har altså vært høyere enn hos handelspartnerne i eurosonen og Storbritannia, samtidig som inflasjonen har vært lavere - stikk i strid med argumentet om at Norge må ha et høyere inflasjonsmål enn handelspartnerne.

En forklaring kunne vært at kronen var blitt sterkere, slik at den importerte inflasjonen ble lavere. Men det har ikke skjedd. Den importveide kronekursen har riktignok svingt mye i løpet av perioden, men er ikke spesielt mye sterkere i dag enn i 2002.

- Forklaringen synes heller å være at lønnsveksten betyr relativt mindre for inflasjonen i små åpne økonomier som Norge og Sverige, enn tilfellet er i større økonomier som Storbritannia og euroområdet, mener Juel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Høyere importandel

Han peker på at importandelen i forbruket normalt er større i små land enn i store. Større endringer i prisene på importerte konsumvarer slår derfor raskere og sterkere gjennom i konsumprisindeksen i små land enn i store.

- Når prisene på importerte konsumvarer faller, som tilfellet har vært de siste årene, må lønnsveksten i en liten økonomi med stor importandel være høyere enn i en stor økonomi med liten importandel for at inflasjonen i de to økonomiene skal bli like høy, påpeker Juel.

Dette kan altså være forklaringen at at lønnsveksten har vært høyere her til lands, samtidig som inflasjonen har vært lavere enn hos handelspartnerne i eurosonen og i Storbritannia. Juel mener dette beviser at det hadde vært rom for at den antatte forverringen av konkurranseevnen også ville kunne funnet sted med et inflasjonsmål på 2,0 prosent.

- I Norge ble lønnsveksten søkt presset enda mer opp fordi Norges Bank sikter mot en inflasjon på 2,5 prosent, skriver Juel i analysen.

Les også:

Sjefen for de gode tidene

- Dyktig. Handlekraftig. Åpen. Sen

Kampen mot neste krise