Kraftkommuner ruster til kamp for å beholde milliardinntekter

Energi Norge mener skattesystemet hindrer investeringer som kunne økt kraftproduksjonen. Regjeringen har satt ned et utvalg som har fått et bredt mandat til å se på hele skattesystemet. Utvalget legger fram sin innstilling 1. oktober. Bildet viser anlegget Nore I i Rødberg i Buskerud.
Energi Norge mener skattesystemet hindrer investeringer som kunne økt kraftproduksjonen. Regjeringen har satt ned et utvalg som har fått et bredt mandat til å se på hele skattesystemet. Utvalget legger fram sin innstilling 1. oktober. Bildet viser anlegget Nore I i Rødberg i Buskerud. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vannkraft pumper milliarder inn i budsjettene til 175 norske distriktskommuner. Nå frykter kraftkommunene at gunstige skatteordninger står for fall.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Årsaken er at regjeringen har bedt et utvalg se på hele skattesystemet for norsk vannkraft.

Kraftkommunene frykter de vil tape når innstillingen kommer 1. oktober og reformivrige politikere går løs på skattesystemet. Til sammen tjener de 175 kommunene mellom 4 og 6 milliarder kroner i året på vannkraftanleggene, ifølge Landssammenslutningen for vasskraftkommuner (LVK).

Pengene brukes til å gjøre det attraktivt å bo i distriktene, sier Hanne Alstrup Velure, Høyre-politiker fra Lesja og leder av arbeidsutvalget i LVK.

– Jeg er redd for hvordan landet ellers hadde sett ut, hvis vi ikke hadde hatt dette skatteregimet. Det har vært genialt, sier hun.

Svensk skrekkeksempel

Velure viser til Sverige, der store områder er fraflyttet. Hun mener kraftinntektene har hindret at det samme skjer i Norge.

– Vi vil ikke røre ved ordningene for vannkraft. Ideene herfra bør heller overføres til for eksempel vindkraft, sier Velure, som også sitter i Høyres sentralstyre.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

En av hennes hjertesaker er at kommuner må ha rett til å tjene på at de stiller områder og naturressurser til rådighet, enten det er vann, vind eller fjorder til lakseoppdrett.

At lokalsamfunn ser fordeler av inngrepene, er helt avgjørende for å få aksept for dem, argumenterer Velure, som mener mye av motstanden mot vindkraftutbygging i Norge skyldes at kommunene ikke ser hva de tjener på det.

Hun peker på at også regjeringen i Granavolden-plattformen sier at utnyttelse av naturressurser må gi positive ringvirkninger for lokalsamfunnene, en idé det er lang historisk tradisjon for i Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Ikke urettferdig

De som ikke er så heldige å bo i en kraftkommune, kan mene at det er urettferdig at noen skal sitte igjen med så store inntekter. Andre kommuner sliter for å holde grendeskolene åpne og gi gamle omsorgen de trenger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lille Bykle i Aust-Agder trekkes ofte fram. Kommunen med under tusen innbyggere hadde inntekter fra vannkraft på totalt 163 millioner kroner i fjor. Med kraftpengene har innbyggerne fått svømmehall, to kulturhus og gratis treningsrom på skigymnaset.

Norsk vannkraft

* Det første kommunale elektrisitetsverket basert på vannkraft ble satt i drift i Hammerfest i 1891.

* I 1909 slo Stortinget fast at Staten skal eie vannkraftressursene. Selskaper får konsesjon for å produsere strøm, men når konsesjonsperioden er over, får staten ressursene tilbake (hjemfallsrett).

* Det offentlige eier om lag 90 prosent av produksjonskapasiteten for elektrisk kraft gjennom stat, kommuner og fylkeskommuner. Statkraft eier om lag 35 prosent av produksjonskapasiteten.

* Det produseres rundt 141 terawattimer (TWh) vannkraft i løpet av et år. Det norske kraftforbruket var til sammenligning på 135,4 TWh i fjor.

* Norge har over 1.000 vannmagasiner, som har en samlet kapasitet på over 86,5 TWh. Magasinene gjør det mulig å tilpasse kraftproduksjonen til forbruket i Norge og Europa. Blåsjø, på grensen mellom Aust-Agder og Rogaland, er det største.

* I tillegg kommer elvekraftverk og småkraftverk som private grunneiere står bak.

* Skatt på vannkraft består av grunnrenteskatt og selskapsskatt til staten, naturressursskatt og konsesjonsavgift til kommune og fylke og eiendomsskatt til kommunen.

* Kraftverk må også levere inntil 10 prosent av kraften til vertskommunen til kostpris. Denne konsesjonskraften kan kommunen tjene penger på ved å selge videre til markedspris.

Kilder: EnergifaktaNorge.no (Olje- og energidepartementet), regjeringen.no og NVE

Det er ikke urettferdig, mener advokat Stein Erik Stinessen, som er juridisk rådgiver for vannkraftkommunene i LVK. Han har sittet i flere offentlige utvalg som tidligere har gått gjennom rammene for norsk vannkraft.

At noen kommuner har en foss, er ikke mer urettferdig enn at Bærum kommune tjener på at folk ønsker å bo landlig nært Oslo, mener Stinessen.

– Økonomene kaller det beliggenhetsrente, forklarer han og nevner skatteinntekter fra havnedrift som et annet eksempel.

Frykter reformiver

Hovedoppdraget til kraftskatteutvalget er å vurdere om systemet hindrer lønnsomme investeringer som gjør at Norge kan produsere enda mer fornybar vannkraft. Bransjeorganisasjonen Energi Norge har bedt om at skattefradrag for lånekostnader økes for å senke terskelen for å investere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kraftbransjen selv har bare pekt på én av skatteordningene, nemlig høy grunnrenteskatt, som årsak til at investeringer ikke lønner seg. Denne går rett til staten, sammen med selskapsskatten.

Kommunene får på sin side eiendomsskatt, og deler naturressursskatt, konsesjonsavgift og inntekter fra en liten del av kraftsalget (konsesjonskraft) med fylket.

Kraftskatteutvalget, ledet av Per Sanderud, skal ifølge mandatet ikke se på fordelingen av skatteinntektene mellom stat, kommune og fylke. Det Stinessen og Velure bekymrer seg for, er hva rikspolitikerne gjør i Finansdepartementet og Stortinget.

– Vi forventer at man tar på alvor det som er sagt i regjeringserklæringen om å styrke verdiskapingen lokalt og det lokale selvstyret. Da må man ikke begynne å gjøre det motsatte, sier Velure.