Kunstner Marianne Heske:– Folk sier at det å drive med kunst er en hobby. Men kunst er dødsalvorlig!

DER FJORD MØTER FJELL: Konseptkunstneren Marianne Heske ankommer Skjolden hotell, innerst i Lustrafjorden med båt. Selv har hun en investert i en hytte like i nærheten.
DER FJORD MØTER FJELL: Konseptkunstneren Marianne Heske ankommer Skjolden hotell, innerst i Lustrafjorden med båt. Selv har hun en investert i en hytte like i nærheten. Foto: Anna Mageli
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Penger har ikke sjel, sier kunstner Marianne Heske. Hun ler når økonomer snakker om risiko og frykt for å tape penger. Selv har hun aldri gjort en dårlig investering.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Finansavisen) – Nasjonalromantisk? Dette er ikke nasjonalromantisk, dette er sånn det er.

Marianne Heske (73) kommer kjørende inn Lustrafjorden i en liten motorbåt. Med en rød, karakteristisk lue på hodet, massive fjell og nærmest asurblått vann i bakgrunnen er det vanskelig ikke å få assosiasjoner til Tidemand og Gude. Fjorden glitrer bokstavelig talt, og kombinasjonen strålende sol og lett bris gjør at dagen nesten føles uvirkelig vakker. Men hun har jo rett, det er jo faktisk sånn det er.

De som følger med i samfunnsdebatten har kanskje hørt henne. Enten det er at Fredriksen-søstrene ikke har noe på Nasjonalmuseet å gjøre, eller at klassisk figurative kunstnerne fortjener en mer rettferdig fordeling av offentlige midler, er Heskes navn å se i avisspaltene. Også her, i de ellers rolige omgivelsene, hever hun stemmen engasjert.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Og dette med at vi er så hooka på penger at vi setter finansfolk til å være styreformenn i Nasjonalmuseet! De har jo ikke kompetanse til å lede et styre for kultur. Når kunst bringer sosial prestisje er løpet dødt og dyrt.

– Det er det samme som å sette meg som styreformann i DnB eller Bjarne Melgaard som direktør for Oljefondet. Det hadde aldri blitt akseptert. Selv om han er en dyktig forretningsmann.

Hun tar en liten pause.

– Problemet er at folk knytter til seg kunst uten å forstå den. Å knytte seg til kunsten uten fordypelse og forståelse, det er farlig, det er der risikoen ligger. Disse økonomene som snakker så mye om risiko … Det er morsomt at de bruker det ordet så mye. Man dør jo ikke om man taper på en investering.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Kunst er dødsalvorlig

At Heske uttaler seg i debatter som omhandler kunst og kultur er kanskje ikke så rart. Selv har hun nemlig stilt ut kunsten sin på gallerier verden over. Biennalen i Paris i 1980, Biennale i Venezia i 1986, Shanghai, Warszawa, London, Quebec, New York, Berlin og Seoul. Listen er uendelig lang. I sommer har hun imidlertid lite på programmet. På en benk utenfor Skjolden hotell, helt innerst i en av Sognefjordens armer lufter hun tærne, bretter opp t-skjorten og setter ansiktet mot solen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg har ferie nå.

Øynene faller ned på tærne i gresset.

– Folk sier at det å drive med kunst er en hobby, noe man gjør når man er ferdig med alt annet. Men kunst er dødsalvorlig! I Russland tar de kunst på det dypeste alvor, og i resten av Europa også, men i Norge er det liksom litt fritidsbetont.

Hun rister på hodet.

– Det kunne jeg forresten sagt fra talestolen på Stortinget. Jeg tror ikke det hjelper så mye, men jeg kan i alle fall si ifra.

Løe avvist av Nasjonalmuseet

MOUNTAIN OF THE MIND: Heske er særlig kjent for sine fargerike videomalerier.

Heske omtales som en kunstner med stor internasjonal slagkraft. Med installasjoner og skulpturer har hun særlig gjort seg gjeldende innenfor konseptkunsten. Mange osloborgere har passert «Hodet inn», den syv meter høye bronseskulpturen plassert øverst i Torshovdalen. Eller de husker House of Commons, et rødt hus som sto utenfor Stortinget i 2016. Men aller mest kjent er Heske trolig for Prosjekt Gjerdeløa fra 1980, da hun fraktet en liten løe fra middelalderen fra Tafjord på Sunnmøre til Pompidou-senteret i Paris. Dette var, ifølge Heske, et forsøk på å visualisere forflytninger av virkeligheter mellom sitt hjemland og det internasjonale miljøet i Paris. Løa, som nå står i ARoS Kunstmuseum i Århus, er blitt skildret som Norges mest ikoniske konseptkunstverk, og fikk mye oppmerksomhet da det ble fraktet over landegrensene. I fjor sommer fikk verket imidlertid igjen vind i seilene, da av litt andre årsaker. Heskes tilbud om å selge løa til Nasjonalmuseet, ble nemlig avvist av direktør Karin Hindsbo. Senere ble det kjøpt av kunstsamler Nicolai Tangen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg solgte den for to millioner. Han kan sikkert selge den for 20, sier Heske.

Hun er glad for at Tangen, som eier flere av Heskes verk, ønsket å kjøpe den gamle løa. Likevel skapte avslaget stor debatt der mange virket både opprørte og resignerte på konseptkunstneres vegne. En debatt som i seg selv kanskje er kunsthistorisk.

«Det at Nasjonalmuseet ikke ser verdien av og er uvillige til å kjøpe «Gjerdeløa», det er symptom på flere forfallstegn i norsk museumsverden», skrev kunstkritiker i Dagsavisen, Lars Elton. «De ønsker ikke å vise fram det som burde være allmennkunnskap for enhver nordmann.»

Les også: Fredriksen-døtrene og Nasjonalmuseet inngår millionsamarbeid

– Milliarder av kroner hjelper ikke hvis man ikke er i balanse

At kunst burde være allmennkunnskap, er noe Heske snakker mye om. Med et par små solbriller plassert på nesen og ansiktet høyt hevet mot den sterke solen begynner hun rolig på en avslepen vestlandsdialekt:

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Penger har jo ikke sjel.

Med det mener Heske at Norge i større grad bør vektlegge verdier som kan utvikle oss som mennesker, ikke bare finansielle verdier.

– De får jo nervesammenbrudd alle disse ungdommene. De savner seg selv som menneske. Vi har lagret milliarder av kroner som skal redde kommende generasjoner, men det hjelper jo ikke hvis man ikke er i balanse. Da går alt ad undas.

Hun rister på hodet.

– Vi kan ikke bare bygge ut flere psykiatriske klinikker og få flere psykiatere som skal hjelpe oss. Det blir dyrt. Vi må heller investere mer i livskvalitet. Da føler vi verdien av oss selv, de fantastiske verdiene vi har som menneske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Stordalen har kjøpt kunst for 400 millioner

Besnæret av landskapet

STORSATSING: I oktober går Bokmessen i Frankfurt av stabelen. Her skal Norge være hovedland, og satsingen vil trolig gi norsk kultur massiv oppmerksomhet i Europa og i verden. Heskes konspetkunst er en del av programmet. Foto: Anna Mageli
STORSATSING: I oktober går Bokmessen i Frankfurt av stabelen. Her skal Norge være hovedland, og satsingen vil trolig gi norsk kultur massiv oppmerksomhet i Europa og i verden. Heskes konspetkunst er en del av programmet. Foto: Anna Mageli

Selv forteller Heske at hun kun investerer i det som kan gi henne et godt liv. Utsmykning av Mannheller tunnelen ved Sognefjorden og den norske paviljongen på verdensutstillingen Expo 2000 i Hannover er prosjekter hun har tjent på. I dag er det med videomaleriene hun henter inn mest. Disse er til salgs hos blant annet Galleri Fineart, QB Gallery og Blomqvist og er prissatt til mellom 3.500 og 300.000 kroner. Utover dette mottar Heske statsstipend, arbeidsstipendene Stortinget bevilger til fri forskning og kulturelt arbeid. I kjent kunstnerstil er ikke egne penger et tema Heske går dypt inn i. Men én investering har hun i alle fall gjort. I Luster kommune har hun kjøpt en liten hytte på to plan helt nede ved vannkanten. Og kanskje var dette en av de lureste investeringene Heske kunne gjøre. De bratte fjellsidene i Sogn har de siste årene blitt et gjennomgående motiv i de populære videomaleriene hennes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg ble veldig besnæret av landskapet her.

Heske var her første gang for over 30 år siden.

– Da tenkte jeg ikke over at det var hit alle nasjonalromantikerne kom.

– Og nå sitter vi akkurat der Johan Kristian Dahl satt og malte! utbryter hun og ler en klukkende liten latter.

Med falmede neonfarger, enkle motiver og uklare linjer, er det ved første øyekast lite ved Heskes bilder som minner om Dahl, Tidemand og Gude. Men kanskje har de likevel noen fellestrekk. Heske er opptatt av å fange lyset. Til tross for at hun snur opp ned på alt av toner og nyanser, er det likevel noe som stemmer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg bruker et analogt videokamera der jeg fysisk går inn med et lite skrujern og leker med lys og farger.

Deretter tar hun et analogt bilde av skjermen og printer det ut digitalt.

– Folk uttaler seg ofte om lyset i bildet. Jeg bruker lyset til å skape bildet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvis Heske ikke skulle jobbet med videoopptak av fjellskrenter eller skulpturer av et antikvarisk, fransk dukkehode, hadde hun kanskje likevel jobbet med trehytter.

– Jeg var på nippet til å søke arkitektskolen, men heldigvis kom jeg på bedre tanker, for arkitekter må jo avfinne seg med oppdragsgivere.

Heske ler en kort latter. Det ville kanskje ikke vært noe for henne. Fornøyd beskriver hun kunstnertilværelsen, særlig at hun kan jobbe i sitt eget tempo.

– Jeg tegnet masse hus da jeg var barn, men nå flytter jeg bare på dem!

Barndommen i Tafjord, også den geografisk anlagt innerst i en fjordarm, var, etter alt å forstå, bekymringsløs.

– Faren min hadde en jevn, høy inntekt, så økonomi var aldri noe tema.

Sammen med kona flyttet Frithjof Nordstrøm Heske fra Stavanger til den lille bygda for å ta stillingen som direktør på Tafjord Kraft.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Selv om de selv ikke var kunstnere hadde de kunst og kultur inne i seg.

At Marianne Heske skulle drive med det hun driver med i dag, var for dem en selvfølge.

– De var veldig åpne til verden, kan du si.

I konseptkunstneres neste prosjekt, Bokmessen i Frankfurt, verdens største litteraturmesse, er det verken fjell eller trehytter som står i sentrum.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det skal være en kunstinstallasjon bygd på illusjoner, sier hun hemmelighetsfullt.

– Jeg gir ikke svar på noe, og det er ikke noe tydelig budskap, men jeg får folk til å bruke hjernevinningene littegrann. Du får se det når det er ferdig.

Heske røper likevel at også dette er et flytteprosjekt. Hun skal stille ut en gammel trebåt hun reddet fra et olsokbål i Luster. I høst skal hun altså frakte båten hele veien til Hessen.

– Som du kanskje skjønner er jeg glad i båter. Det er symbolsk for reise og bevegelse, en metafor for livet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bokmessen sies å være den største utenrikskulturelle satsingen i moderne tid. Norge skal være gjesteland, noe som trolig vil skape økt internasjonal gjennomslag for norsk kultur.

– Dette kommer til å bli aktuelt etter ferien, sier Heske.

Om den gamle trebåten vil høste like mye oppmerksomhet som løa, kan ikke Heske svare på. Men hun har gjort seg noen tanker om hvorfor kunsten hennes får publisitet, og hvorfor videomaleriene selger.

– Løa blir aldri uaktuell. Det er fordi kvalitet aldri blir uaktuelt. Rembrandt, van Gogh, The Beatles, de går jo aldri av moten. Derfor er de også gode investeringer.

– Men hvordan vet man hva som er kvalitet?

– Det må man ha inne i seg, en usynlig balanse. Rett og slett. Noen har det.

Marianne Heske

Stortingets talerstol blir din. Hvilken sak tar du opp?

Da vil jeg ta opp at Norge er en marionette for NATO. Enda vi har så mye ressurser og forutsetninger for å klare oss selv, lar vi oss likevel manipulere. Det kan virke som om ikke selvtilliten er helt på topp. Det kan være at husmannsånden henger igjen, vi står der med lua i hånden. Vi har ikke vært rike så lenge og derfor lar vi oss influere. Og så ville jeg fokusert på at lærerne i første hånd må få fordype seg i kunst, litteratur, og klassisk musikk. De må forstå at ingen verdi i penger overgår verdien i mennesket.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva bør Norge bruke mindre penger på?

Vi bruker forferdelige mye penger på disse oljeplattformene. Det er akkurat som om vi er hekta på olje. Og det er jo gledelig at vi har blitt rike på det, men den nye generasjonen orker ikke mer oljesøl. Og togene får vi heller ikke til. I Tyskland suser de av gårde i to etasjer. Men hvis jeg skal ta toget fra Oslo til Ski, så går ikke det. Da må jeg ta buss. Er ikke det rart? Vi bruker mye penger altfor kortsiktig, tilfeldig og politisk. Det preger dette landet her altså. Inkompetente politikere som er satt i gang til å bygge ut Oslo uten noen profesjonell byplanlegging. Vi tømmer og bygger museer uten å ha noe å fylle dem med. De ler litt

overbærende av oss i kulturland. Det er som å møblere med dyrt møblement fordi det er dyrt, uten å tenke på funksjon og estetikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva er din dårligste investering?

Jeg investerer bare i visdom for å berike mitt sinn. Der er det ikke noen dårlige investeringer, for det taper man aldri på.

Hvilken bok vil du lese om igjen?

Jeg har allerede lest «Wittgensteins nevø» av Thomas Bernhard to ganger. Bernhard er en kjent, østerriksk forfatter som er helt genial. Boken er så underfundig og har så mange lag av forståelse at jeg kan lese den en tredje gang.

Hva er ditt drømmereisemål?

Jeg har jo vært over hele kloden i forbindelse med utstillinger. Men når vi går inn for landing på Charles de Gaulle føler jeg alltid en enorm lettelse, av en eller annen grunn. Så det må være Paris.

Artikkelen ble først publisert av Finansavisen, 27.07