Aktuell rapport

Artikkelen fortsetter under annonsen

Riksrevisor Per-Kristian Foss viser gjerne fram det andre helst vil skjule.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fem favoritter

Musikk: Bruce Springsteen. Aretha Franklin. Kammermusikk og kirkekonserter.

Film: Britisk krim, enten historisk eller fra nåtid. Og «Kongens tale» med Colin Firth er en film som rører.

Bok: Vigdis Hjort «Arv og miljø». Anbefaler den, en klassisk familiekonflikt.

Mat: Rensdyr-indrefilet med portvinssaus og russiske erter.

Sted: Frogner, ved et bord på B A 53.

Per-Kristian Foss (66)

Riksrevisor

La nylig fram en rapport

Født 19. juli 1950. Oppvokst i Oslo

1973–77: Formann i Unge Høyre

Stortingsrepresentant for Oslo fra 1981.

2000–04: Leder av Oslo Høyre

Fra 2002: 1. nestleder i Høyre fra 2002.

1993–2001: Nestleder i Høyres stortingsgruppe.

1989–93: Leder av finanskomiteen.

2001–05: Finansminister

Som vikarierende statsminister for Bondevik i 2002 var han verdens første åpent homofile regjeringssjef.

Fra 2014 har han vært riksrevisor, utpekt av Stortinget.

Gift med Jan Erik Knarbakk, adm.dir. i Schibsted Forlag.

«Father of the house» står det på riksrevisorens kaffekopp. Per-Kristian Foss synes det er en hyggeligere tittel enn riksrefser. Pussig av en mann som ikke bare er kjent, men beryktet for sine talegaver, og evnen til å få debattmotstandere til å løpe gråtende hjem.

– Du får henge jakka på skapdøra. Stumtjener er visst ute, de er ikke betalt. Det æ’kke tariff, humrer Foss, setter fram kjeks og kaffe på sitt ringe kontor med utsikt over takene i Storgata.

– Den forrige regjeringen satt klare frister

30. mai la han fram Riksrevisjonens undersøkelse av arkivering og åpenhet i statlig forvaltning. 14 av 17 departementer og statlige virksomheter fikk så hatten passet, for slumsing med arkivering av dokumenter og unndragelse av offentlig innsyn i stort omfang. Mest bekymringsverdig er de store samarbeidsproblemene mellom Forsvaret og politiet som blir forsøkt holdt skjult. Foss nøler ikke med å kalle forsvar og justis to verstinger, og tror det skyldes at de er forsinket i arbeidet etter 22. juli.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Den forrige regjeringen satt klare frister for når alt skulle være på plass, men så har ting tatt mer tid enn først antatt. Og samarbeidet mellom politi og forsvar har ikke fungert på mange områder. Selv om mitt inntrykk er at det er blitt bedre, er man for seint ute – et klassisk problem i norsk forvaltning når to departementer skal samarbeide. Da går det dårlig, altså.

FOTO: Mimsy Møller
FOTO: Mimsy Møller

– Hvorfor det?

– Det er mye prestisje når to mannsdominerte departementer som politi og forsvar skal samarbeide. Man handler etter restaurantprinsippet, betjener kun det de oppfatter som «sitt bord». Jeg ble også engang forklart at folk i Forsvaret har en særlig utfordring. Når man ikke forstår en problemstilling, eller man er uenig om mandatet, går man ikke til sjefene og spør: hvordan er mandatet å forstå? Fordi den i Forsvaret som ikke takler et problem blir ikke utnevnt til nye jobber. Man er altså litt flau for å gå oppover og spørre, og lar heller sakene være uløst. Det er en kultur man må til livs.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Er det så ille at det er fare for rikets sikkerhet?

– Nei, jeg mener det ikke er det. Jeg tror vi har veldig kvalifiserte folk i både politi og forsvar, men det som var hovedkonklusjonen i Gjørv-kommisjonen var at virksomhetene ikke fant hverandre i en krisesituasjon. Helse fikk gode skussmål, men hos politi og forsvar er trening og samarbeid løsningen. Nylig leste jeg en rapport etter terrorangrepet mot Statoil i Amenia i Algerie, som er blitt underlagt en doktorgradsavhandling. Det som hjalp for Statoil var at de hadde trent på at noe slikt kunne skje. Det er god erfaring. Samme er det med det offentlige. Hvis det skjer et terrorangrep eller en bombeaksjon – hva gjør man? Jo, det finnes mye fornuftig tankegang, men om man ikke finner hverandre hjelper det lite. Har man derimot trent i å handle på automatikk kan det gå bra. Men der har det sviktet i Norge. Man begynte ikke å trene på et nytt terrorangrep rett etter den ulykksalige hendelsen 22. juli i 2007.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Ble du litt overrasket da du hørte Erna Solberg komme ut av skapet?

– Ikke grunn til å føle frykt

Ironisk nok, dagen etter denne samtalen rystes London av et nytt terrorangrep. Og byens politi og helsepersonell roses for raskt og godt krisesamarbeid.

– Har norske borgere grunn til å bekymre seg når vi er så dårlig trent?

– Jeg tror ikke borgerne har grunn til å føle frykt.

Orden i papirmølla er bra. Men det er som høyrepolitiker at Per-Kristian Foss er best kjent. «Den beste partilederen Høyre aldri fikk», sa Dagsavisens Arne Strand da undertegnede søkte råd i forkant av dette intervjuet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg husker godt han skrev det, sier Foss med smil i stemmen. I boka «Innenfra» som kom ut i 2010 skriver han blant annet om det evig tilbakevendende spørsmålet han fikk i politikken, nemlig hvorfor han ikke var partileder, og ikke var statsministerkandidat. Og om forholdet til Erna Solberg, som han oppfattet som litt lukket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Vi skal ikke vise at noen blir skutt på Utøya. Dette er ikke en actionserie

– Ikke for mye vennskap

– Følte du deg utestengt av Erna?

– Nei. Men jeg hadde et mye mer åpent forhold til hennes forgjenger Jan Petersen, som hans nestleder, som varte over lengre tid. Jan hadde ikke så stor interesse av det jeg holdt på med, altså finanspolitikk, og han var veldig åpen for å lytte. Men jeg var også nestleder under Erna i 4 år og det fungerte.

– Men du har beskrevet henne som litt lukket?

– Ja, og det er riktig. I stortingsgruppen hadde ikke Erna noe hoff rundt seg som ga «likes» og «dislikes», så da hun skulle velge regjering spekulerte man veldig i gruppen over hvem som fikk bli med på laget. Og det var ingen som kunne spå noe som helst fordi ingenting var opplagt. Så hun har nok lagt vekt på å ha et lite avstandsforhold, ikke for mye vennskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bak hans elegante framtoning og dannede vesen bor det en verbal slugger som har fått flere politiske motstandere til å løpe gråtende fra debatter. Særlig har det gått utover unge kvinnelige ferskinger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Noen fortalte meg at du en gang fikk Siv Jensen til å gråte på et møte i finanskomiteen da hun var helt ny, er det sant?

– Ja, folk har grått, det er riktig. Husker ikke Siv, men Anne Enger har grått. Jeg husker hun var så sint at hun begynte å gråte etter en direkteoverført debatt på NRK en gang. Johan J. Jacobsen sto utenfor, og etter debatten gråt hun en skvett på skulderen hans, sier Foss.

Les også: Det er lenge siden skillet gikk ved Akerselva

Mistet taleevnen en stund

Han legger til at man av og til må få fram ubehaget i debatter, men at han nå er blitt rundere i kantene og foretrekker en klem. Og – kanskje er det også skjebnens ironi at en retoriker som han skulle miste taleevnen for en lang stund. Det var i 2012. Foss våknet opp en morgen og ektemannen sa til han: «nå snakker du slarvete. Snakk ordentlig». Det viste seg at han hadde hatt et lett hjerneslag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Du som er så glad i å snakke, hvordan opplevde du det var å miste taleevnen?

– Helt jævlig. Rett og slett. Og det verste var at jeg selv ikke hørte hvor dårlig jeg snakket. Jeg ringte legen og sa: «Jeg tror jeg har noe trøbbel», Og han sa: «Det hører jeg. Dra rett opp på Diakonhjemmet, du trenger ikke komme innom meg en gang.» Og det gjorde jeg. Det viste seg at jeg hadde hatt et lite slag, eller drypp. Og måtte finne meg i å begynne hos logoped og trene meg opp til å snakke igjen, som om jeg var språkløs. Dette holdt jeg på med et halvt år og det var nyttig. Og samtidig litt flaut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hørtes du ut som du var litt full?

– Ja. Det var noen som lurte på om jeg hadde begynt på stoff. Også jeg! Som da jeg var i den alderen da jeg kunne prøvd stoff, aldri gjorde det, ler han.

– Har du som barn av syttitallet aldri røykt hasj?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Nei. Jeg har knapt sett det – det nærmeste jeg har kommet var i USA en gang, da jeg var utvekslingsstudent. Jeg var 24 og kom bort i en familie der sønnen var «on probation for using drugs». Han ville ta meg med på biltur i en diger van oppover i Michigan. Vi kjørte langt oppover i skauen i vill fart, han hadde ginflaske imellom setene og røyka hele veien. Jeg var ung og livredd, og tror det kurerte meg for den typen fristelser.

Les også: – Stortinget har slått fast at til og med en bonde fortjener ferie

Sønn av Arne Foss

Den elegante brunfargen er blitt hans varemerke. Den er av det slaget velbeslåtte nordmenn veksler mellom å pådra seg i Provence og den norske fjellheimen, og Per-Kristian Foss elsker begge stedene. Men dette er jåleri han har pådratt seg i voksen alder. Den som tror at han er en bortskjemt pappagutt fra Oslo vest og kom til verden en solskinnsdag på Montebello med vannkjemmet hår, iført sjømanns-blazer tar skammelig feil. Per-Kristian Foss vokste opp på tjukkeste Oslo øst, og som guttunge løp han og bestevennen Tippen rundt i gatene i Gamlebyen og gjorde guttestreker, når ikke Tippen måtte være inne og øve på å spille piano. Og fra vinduet hjemme kunne han se rett bort på Botsen, fengselet til Egon Olsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Åkerbergveien 26, på hjørnet ved Magnusgate, ja. Vi bodde der til jeg var 10 år. Da fikk faren min, som var lærer, jobb på Tåsen skole og med jobben fulgte det en lærerbolig. Å flytte fra en bygate i Gamlebyen til et landlig sted med marka rett bak, ski- og turterreng og slikt som ikke vi var vant til, var en stor overgang. Men jeg kan ikke huske at det var problematisk. Det eneste som var problematisk var å være sønn av lærer Foss. Om jeg fikk gode karakterer var det alltid noen som sa at jeg sikkert hadde fått fasiten hjemme. Men det var vennskapelig erting, ikke til å sammenligne med det vi klassifiserer som mobbing i dag.

Faren var en populær lærer og en sosial kar, som drev med mange aktiviteter for ungene også utenom undervisningen, som skolehage, bibliotek og skolepatruljen.

– Han har vært død i over 20 år så det er gått en del vann i ælva siden den tid, men jeg møter fortsatt folk som sier: «å du er jo sønn av Arne Foss, ja. Jeg hadde han som lærer også».

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Skremmende for en ung urban sjel

I 1973 ble han leder av Unge Høyre. En av datidens mest populære radikale sanger handlet om å fylle sine badekar med Unge Høyres blod, men det var bare barnematen for en som hadde sett griser få testiklene skåret av, høner bli halshugget og vært med å tømme dritten fra utedassen lenge før han kunne gangetabellen. Som hadde løpt gjennom skogen i meterhøye brennesler iført kortbukser og hoppet i høyet som liten gutt. Faren var nemlig odelssønn til en gård på Reinsvoll på Vestre Toten. Mange ferier ble tilbrakt på landet, når de ikke dro på spennende utenlandsturer til Danmark og Tyskland i foreldrenes bil – en liten folkevognboble, og senere en Ford Anglia. Gårdslivet ble i overkant rustikt for unge Foss.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Ja, det var nok mye skremmende for en ung urban sjel.

– Du vurderte aldri å bli bonde?

– På et tidspunkt ble far spurt om å overta gården og om jeg hadde lyst til å overta en gård på odel på Vestre Toten mellom Raufoss og Reinsvold, og jeg nølte litt. Jeg var 21. men jeg syns det ble litt langt unna kameratene i byen, ja.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Men kan du snakke totendialekt?

– Det kunne jeg, i alle fall. Jeg har til og med spilt totning på NRK som gutt. Det var da skolekringkastingen laget hørespill av typen «Livet på landet – vår sommer, høst og vinter.» Jeg fikk spille sønnen på gården, med faren min som instruktør.

Klippet er tapt for alltid

Den som nå strømmer til YouTube eller NRKs arkiv for å finne det gamle klippet vil bli skuffet. Det finnes ikke mer – Dan Børge har prøvd.

– Det var da jeg deltok i «Den store klassefesten» på TV sammen med Carl I. Hagen. Klippet er nok tapt for alltid, smiler Foss.

– Men altså, du vokste opp på Oslo øst, var bonde i sommerferiene og endte hos overklassen i Unge Høyre, hva kom det av?

– Jeg syntes det var for stor radikal dominans i ungdomsmiljøet. Radikal den gang betydde ikke AUF, men SU og AKP-ml. AUF var svake på den tida, så venstresiden ble preget av marxistene og det ga meg et puff som gjorde at jeg begynte å interessere meg for det motsatte. Da ble Unge Høyre naturlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hvordan vil du karakterisere deg selv som ungdomspolitiker, var du PR-kåt?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg visste at det var en kamp om oppmerksomhet og at Unge Høyre vokste som et resultat av profilerte personers innsats. Jeg overtok etter Jan Petersen, før han hadde det vært Hans Svelland, som senere ble bypolitiker. Og så overlot jeg klubben til Kaci Kullmann Five i 1977.

– Hadde du tanker om hvor langt du ville?

– Nei. Jeg tenkte ikke engang om å komme inn på Stortinget. Det var et stykke fram. Men som ungdomsleder i Unge Høyre blir du også trukket med i partiets ledelse, og jeg møtte folk som Lars Platou, Erling Norvik, Kåre Willoch og Bertil Rognerud som ganske ung. Inspirerende, imponerende figurer som inspirerte meg til å fortsette.

– Du var ikke skuggeredd, du gikk rett inn til Willoch og lurte på om han ikke snart skulle gi seg?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Til gjengjeld var hans svar meget befriende. «Ja dette har jeg tenkt på, dette er noe for meg!» var ikke svaret jeg hadde ventet meg.

Pappagutter - en myte

– I Høyre møtte du vel en hær av velstående pappagutter?

– Nei, det er en myte. Datidens Høyre ble båret fram av folk som Kåre Willoch og Erling Norvik. Særlig Norvik. Han var folkelig, ikke spissborgerlig vestkant med utdanning og så videre, men med en helt annen bakgrunn. Det er ikke mange partiledere som sitter i fiskerikomiteen i Stortinget og avanserer til partileder slik han gjorde. Hans karriere var annerledes enn alle andre.

«En pen mann» sier alle, selv mannlige kollegaer og hardbarkede pressefolk. Lenge lurte man på hvorfor han ikke fikk seg dame, men etter hvert skjønte vel folk tegninga.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Når skjønte du selv at du var homofil?

– Jeg kom ikke til erkjennelse av min legning før jeg var i slutten av tjueårene. I Unge Høyre-perioden var det overhodet ikke i mine tanker. Jeg har prøvd å tenke tilbake når jeg skjønte at jeg nok var homofil, og det var nok rundt 27-årsalderen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til tross for noen få jentekjærester følte han dragning mot menn, og usikkerheten gjorde at han knapt våget vanlig kameratskap av frykt for egne følelser.

– Var du hemmelig forelska i noen?

– Jeg kan nok erindre at det var noen jeg likte bedre enn andre, og kanskje lå det et snev av forelskelse der, men det var ikke bevisst.

Under en middag i Rederforbundet i 1979 traff han mannen i sitt liv, journalist og redaktør Jan Erik Knarbakk.

– Gradvis ble jeg mer åpen, men mer åpen med kolleger på Stortinget og i partiet enn jeg var utad og sto ikke fram offentlig før i 2000.

– Jeg ventet bevisst lenge fordi jeg var politiker og ville bli kjent for det jeg drev med. Men når jeg fikk spørsmål mål som: «Er du flau for det?» skjønte jeg at det var på tide å stå offentlig fram.

– Mange synes kanskje det var rart at du liksom så ut som en vanlig mann, ikke en sånn utagerende dronning?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Sånn rokokkohomo, ja, ler han.

– Nei det har aldri vært helt meg.

– Var det vanskelig å stå fram overfor foreldrene dine?

– Nei. Overhodet ikke.

Hadde ikke lyst til å bli «homopolitikeren»

Å komme ut er kanskje ikke like kontroversielt som det var, men Foss minner oss på at han som homofil ble født som kriminell. Og at mange fortsatt har det sånn andre deler i verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Du har sagt du aldri har opplevd det som en hindring i din politiske karriere heller. Har du opplevd at det noen ganger har vært en fordel, da?

– Nei. Det tror jeg trygt jeg kan si nei til. Men, at jeg nølte med å stå fram offentlig var at jeg ikke hadde lyst til å bli «homopolitikeren». Jeg hadde andre interesser i politikken som jeg heller ville bli assosiert med. Og så hadde jeg fulgt andre som var åpne i det politiske miljøet, så hva slags fokus de fikk. Som da Anders Hornslien skulle inngå partnerskap og ble fotfulgt av TV 2. Så da Jan Erik og jeg skulle inngå partnerskap noen år seinere sa jeg: dette orker jeg ikke. At det skal være en mediegreie. Så vi dro til Stockholm en januardag helt alene og gjorde det på ambassaden i Stockholm. Charge d’affæren sa at det kom litt overraskende på. «Men vi har hatt Anne Holt her», sa hun. Så vi var par nummer to.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om han overhodet har hatt noe å skjule, må det ha vært sauseoppskriftene han kunne ta seg i å sitte og studere under lange, kjedelige komitemøter.

– Ikke bare sauseoppskrifter, men hele treretters menyer, innrømmer han.

Med på notene har han aldri vært. Per-Kristian Foss klarte nemlig ikke notekurset i førsteklasse, og fikk ikke muligheten til å bli en del av Gamlebyen Guttekorps, slik han drømte om. Men kjærligheten til musikk har vedvart, og spillelista på telefonen inneholder både Springsteen og Aretha Franklin.

– Jeg elsker musikk, men er helt tonedøv. Derimot er jeg god til å lytte. Når jeg ligger på stranda om sommeren skal det helst være soul. «The Best Of Aretha Franklin» for eksempel. Da koser jeg meg, sier han.

Det er ektemannen som har innført et mer klassisk regime i hjemmet. Det er ikke sånn at han har sesongkort i Operaen, men det blir gjerne en kammerkonsert på Sentralen i ny og ne. Heller det enn stadionrock.

– Ja. Jan Erik har lært meg å lytte til klassisk musikk, og det er en berikelse. Dessuten, i min alder vil man helst sitte på konsert.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no