Jakten på millionene - Så skjer underet

I det jeg frykter at hele min finansielle drøm skal falle i grus, skjer underet, og jeg får igjen troen på at jeg vil lykkes.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Følg jakten på millionene:

Jeg har tidligere skrevet at jeg lurer på hvor denne serien fører meg. Nå lurer jeg imidlertid på hva serien faktisk gjør med meg? Endrer den meg på noen måte? Påfører den meg stress som jeg ikke klarer å takle? Eller gjør den meg til en ny person? Henter på en måte ut noe i meg som bare har ligget latent, men som så langt i livet ikke har kommet til overflaten?

Jeg er usikker. I alle fall krever serien mer og mer av meg for hver uke, og ja. Jeg blir stresset ettersom kravene øker. Kjenner igjen angsten snike seg inn som slags usynlig gift. Jeg svetter, munnen blir tørr og i perioder blir jeg paralysert. Fullstendig handlingslammet. Jeg blir nemlig litt jeg stresset av de mange mailene fra lesere som backer meg og ber meg stå på. Ikke misforstå, jeg setter umåtelig pris på all backingen, men mange påpeker at det er nå det begynner å bli tøft. Og det å påpeke at det er nå jeg kommer til å slite, får meg til å tenke. Unødig mye på hvor tøft det egentlig blir, og så mister jeg fokus. Jeg blir bekymret og glemmer rett og slett, eller kanskje fortrenger jeg.

At jeg må ha tunnelsyn, som Odd Reitan kaller det. Fullt fokus, og det vet jeg ærlig talt ikke om jeg er i stand til. Det foregår liksom for mye inne i huet mitt. Jeg bestemmer meg for å skjerpe meg. Bestemmer meg for å bli langt mer strukturert, og vil begynne i dag. Akkurat no.

Jeg må først definere hva det jeg egentlig driver med. Lage en slags oversikt. Den blir som følger:

1. Jeg må vurdere meg selv. Hvem er jeg, hva er mine kvalifikasjoner for å kunne gjennomføre dette stuntet? Hva er min styrke og mine svakheter? Og, ligger det et forbedringspotensiale noe sted?

2. Så må jeg analysere det jeg driver med. Gjør jeg tingene riktig? Jobber jeg fornuftig eller kan jeg gjøre ting annerledes, mer effektivt?

3. I tillegg må jeg lage en arbeidsplan, en ukeoversikt hva jeg må igjennom hver dag for å nå målet. Så må jeg evaluere hver dags innsats.

På den måten får jeg en fullstendig oversikt og ser klart at dette er eneste mulighet. Jeg skal kun ha fokus på denne uken og glemme framtiden.

For uten denne ukes resultat er det ingen framtid. Så enkelt er det.

Så jeg starter med meg selv. Hvem er jeg? Jo, en kreativ journalist som oftest er noe løssluppen med fingrene på kalkulatoren, men som faktisk er et oppkomme av gode ideer. Jeg er i tillegg i stand til å igangsette ideene, men er usikker på i hvilken grad jeg er i stand til å stå løpet helt ut. I teorien er jeg dyktig med tall og økonomi, men har som oftest så mange baller i luften at tiden ikke strekker til, og så kommer jeg på etterskudd og roter det til. Jeg er nok antagelig det nærmeste man kommer prototypen på en gründer: Urgründeren. Dyktig og kjapp på idéer, men ikke like dyktig som administrator. Og som de fleste gründere burde jeg ha hatt en person til å holde styring på meg og det jeg driver med, så kan jeg fortsette med det jeg er dyktig på, ideene, samt å foredle dem.

Men hva driver jeg så egentlig med? Jo, jeg har kastet meg ut i et stunt som i utgangspunktet er fullstendig vanvittig og jeg undres innimellom om jeg er helt vel bevart og om stuntet i det hele tatt har et snev av realisme i seg? Jo, faktisk mener jeg det (ellers hadde jeg vel ikke brukt så mye tid), men samtidig ser jeg nå helt klart at jeg ikke gjør tingene riktig, at jeg prioriterer feil.

Og for å lykkes må jeg ha en agenda som fungerer fra morgen til kveld, hver eneste dag. Og den må evalueres. Hver bidige dag for å se hvor jeg kan ha et forbedringspotensiale, og ... alt det andre jeg må gjøre. Plutselig kommer et anfall av desperasjon kastet over meg, og jeg trenger min coach, Paal Leveraas. Dessverre er Paal opptatt og lover å ringe meg tilbake. Jeg gremmes. Jeg trenger hjelp. Her og nå og vet ikke min arme råd, trenger en skulder å gråte på. I'm so lonely I could cry. For enkelte dager er dette virkelig ensomt, og jeg savner en partner, en jeg kan spille ball med og som kontinuerlig kan nås når jeg har behov for å diskutere nye ideer. Men som Randy Newman synger: "It's lonely at the top". Ikke det at jeg er på toppen, men heller det at det er ensomt å være ensom når så mye penger står på spill. Jeg må imidlertid bare godta situasjonen og siden jeg selv har forårsaket elendigheten, får jeg selv bære byrdene.

Men hva blir så konklusjonen? Jo. Jeg er god på førstetouchen, på idésiden. Men siden jeg ofte kommer i tidsnød (orker bare ikke ordet tidsklemma) kommer jeg på etterskudd med praktiske ting som utsending, fakturering etc. Derfor bestemmer jeg meg for å overlate den delen til mine to yngste barn. De er rimelig skjerpet og har hjulpet meg med lignende ting tidligere. Så får de da bare komme med lønnskravene sine i etterkant.

Hele familien i arbeid. Dette er jo den sydlandske måten å gjøre det på og det å sette bort den delen til ungene frigjør mye tid til å jobbe med nye idéer som kan være meg til hjelp i serien og så må jeg lage meg den alt omtalte tidsplanen med økonomiske prognoser som KUN dreier seg om denne uken. Alt annet fortrenger jeg. Nå dreier nemlig alt seg om denne ukes resultat og slik må det bare være fram til deadline, fredag ettermiddag. Og i mens analyserer jeg hvorfor jeg sliter og er engstelig og ja, ... litt redd. Prøver å sette ord på problemet. Og etter et par timer funderinger er jeg i mål.

Jeg er redd for ikke å lykkes. Ikke på grunn av pengene, nei,... redd og engstelig for ikke å komme i mål og på den måten skuffe de rundt 10.000 leserne som følger serien fra uke til uke. Men jeg er engstelig for at selve tidsplanen ryker. For jeg innser nå at ting tar tid, og da ofte på grunn av årsaker jeg ganske enkelt ikke er herre over. Og da kan det bli uker hvor jeg ligger langt under budsjett, mens andre uker vil få en dobbeleffekt hvor jeg får inn penger fra den foregående uken og den inneværende uken på en gang og jeg skjønner at økonomien i ukene framover nok vil bli litt berg og dalbane. Vissheten om at slik er det bare, gir meg imidlertid uante krefter og jeg er i igjen i stand til å fungere. Gjøre det som skal til for å nå denne ukes mål og fornuften får igjen råde. Og nå trenger jeg ikke Paal. I alle fall ikke sånn umiddelbart.

Jeg definerer denne ukes jobb som er salg av t-trøyer og bøker og siden mange lesere mener jeg bør skaffe meg sponsorer vil jeg gå for det. Kapitalen min har nå økt til kroner 23.765 og jeg må altså ha inn kroner 78.673 innen fredag ettermiddag og klarer jeg det, da ... da kan jeg endelig gå på børs. Jeg har bevisst ligget unna børsen så langt fordi meglere jeg har snakket med de siste dagene har anbefalt meg å vente til jeg er over kroner 100.000. Da kan jeg nemlig spre risikoen på flere aksjer. En megler anbefalte meg å spre innsatsen på ti ulike aksjer. Og ifølge megleren kan jeg med litt flaks skyte gullfuglen på én av de ti. Noen aksjer vil jeg antagelig tape penger på, andre vil jeg gå i null på og noen vil jeg tjene litt på. Men, gullfuglen, den ene aksjen, det er den,... den aksjen jeg hele tiden skal jakte på.

Men før jeg kan jobbe med sponsormarkedet, trenger jeg mer kunnskap om sponsorer og om hvordan jeg skal selge meg inn og igjen har jeg flaks. En venn tipser meg om MMI Sponsoring, og jeg kontakter konsulent og fagansvarlig Hanne Vaagen som viser seg å være vennligheten selv. Jeg forklarer min situasjon og mine behov og per telefonen geleider hun meg gjennom sponsorverdenes irrganger. Når vi avslutter føler jeg meg langt mer komfortabel med å ta kontakt med mulige sponsorer. Jeg takker for all hjelp og velvilje og går tilbake til PCen. Rådene hennes er antagelig gull verdt, og jeg setter meg ned og lager en oversikt over hvem som kan være aktuelle sponsorer i tillegg til de fem jeg alt jobber med.

Listen blir etter hvert lang, og det er betryggende. For selv med min naivitet, tror jeg ikke samtlige av dem jeg kontakter vil gå inn. Hvis jeg kontakter rundt 30 sponsorer og 30 prosent går inn, da har jeg ni aktuelle sponsorer i tillegg til de mulige fem jeg har fra før. Altså totalt 14 sponsorer.

Så skjer underet. Underet over alle undre. Selveste redaktøren, Herr Berg ringer, fullstendig uoppfordret og forteller at flere radiokanaler er positive til å følge serien og lage ukentlige innslag. Jeg lar jubelen gå ut over kalkulatoren og med skjelvne fingre trykker jeg som en gal og regner raskt ut at med eget radioprogram hver uke i en av de store kanalene i tillegg til den ukentlige artikkelen på ABC Nyheter, så kan jeg faktisk risikere å havne på rundt 30.000 til 50.000 lesere! Hver uke! Og det, det er rett og slett vidunderlig, skjønt og vakkert! Og nå har jeg ikke lenger vegring for å ringe sponsorene som faktisk er svært lydhøre og innen deadline har jeg snakket med nesten 40 mulige sponsorer og ikke én svarer nei. De fleste virker derimot svært interesserte, men trenger noen dager fordi de må konferere med andre i selskapet. Noe som er helt ok for meg. For om jeg ligger under denne uken, og vet at pengene fra sponsorene er på plass i neste uke, da ...da har jeg rettet opp skuta og kan seile lykkelig inn i solnedgangen på vei til børs og ny velstand, med vissheten om at jeg faktisk er i rute. Og som ikke det er nok, ringer en kompis som er vel bevandret i sponsorverdenen og tilbyr sin hjelp ti minutter før deadline, og stort bedre kan det bare ikke bli. For nå nærmer jeg meg den etterlengtede børsen og da, ... da begynner eventyret for alvor.

Hvis du ønsker å bli «Jakten på millionene-supporter», kan du bestille t-skjorte med motivene nedenfor eller bøker ved å sende en mail med bestillingen hvor du skriver antall, størrelse (finnes i alle størrelser), og adresse hvor trøyene eller bøkene skal sendes. Da har du t-skjorte, eventuelt bok innen cirka to uker. Pris, t-trøyer NOK 199,00 inklusive porto, signerte bøker NOK 100,00 pluss porto.'

Personvernpolicy