En idé med uante dimensjoner

Kaare Skevik juniors konstante jakt på kapital til diverse prosjekter fortsetter på ABC Nyheter.

Uke 7:

Denne uken har jeg faktisk solgt 27 nye t-trøyer pluss én bok og kan fakturere kroner 3.024 kroner og er snart «way beyond». En butikk i Namsos kjøper 23 trøyer til rabattert pris, og da går totalen min nå opp til kroner 8.474,50. Det er 2.074,50 kroner foran skjema. Faktisk mangler jeg bare 4.325,50 så har jeg doblet også i neste uke. Og det trenger jeg. For nå nærmer det seg påske, noe jeg simpelthen har glemt å regne med. Ser ikke at det er så mange intelligente forslag å finne på i påskeuken som kan doble kapitalen og velger derfor å satse på salg av flere t-trøyer. Jeg har nemlig ikke tenkt å bruke høytiden til å hoppe rundt som en påskekanin på kjøpesentre eller bli gatemusikant for å få inn pengene.

Skal jeg også i neste uke – selveste påskeuken – klare å doble innsatsen, trenger jeg å selge 28 trøyer til, så er jeg i havn. Men, uken deretter skal innsatsen dobles til 25.600, den ser jeg blir knalltøff, siden fem av dagene spises opp av påsken, og jeg får kun to virkedager å jobbe på. Men, etter noen rolige og avslappende feriedager kommer jeg kanskje på noe som gjør at jeg berger den uken også.

Nå er jeg inne i uke 8 og har faktisk klarte å ligge foran skjema i samtlige uker så langt. Bare dét er en aldri så liten bragd. Jeg har imidlertid oppdaget mange av fellene jeg som gründer og investor kan gå i, og merker at jeg blir stresset. Å bli investor er i ferd med å bli en heldagsjobb for meg, noe jeg overhodet ikke tenkte på da jeg startet opp. Ikke bare skal den ukentlige artikkelen skrives, men bøker skal pakkes, frankeres og sendes, fakturaer skal vedlegges, t-trøyene skal ha egen logo som må lages, så skal de trykkes, pakkes, frankeres og sendes, og så skal også de faktureres.

Videre må jeg holde regnskapet à jour samt holde koken hele tiden og være skjerpet. Jeg kjenner frykten puster meg i nakken. Og det er slett ingen myk fønvind. Den minner mer om en isende vind som feier over Hardangervidda. Jeg kjenner små skjelvinger, nakken sitrer og jeg begriper ikke hvordan de rike klarer presset. Jeg er stresset for det som egentlig er for småpenger å regne. Hva når jeg kommer opp i de store summene? Hvordan i all verden skal jeg takle det?

Jeg går igjen i tenkeboksen og grubler, til jeg kommer fram til at jeg trenger en coach. Jeg ringer min gode venn og kollega Paal Leveraas, som er vel etablert i yrket. Han har satt seg godt inn i det jeg driver med.
- Hei Paal. Kaare jr. her.
- Hei Kaare. Hva kan jeg hjelpe med.
- Jeg trenger en coach! Nå. Med en gang.
- Går greit det.
- Men, Paal. Hva gjør en coach? Hvorfor trenger jeg en coach?
- Hehe... En coach, Kaare, en coach er en slags trener, eller veileder om du vil.
- En slags motivator?
- Det kan du godt si. En som skal hjelpe deg å holde fokus når det butter og som gir deg råd. Og tro meg Kaare, det kommer du til å trenge.
- Åh?
- Ja, du vil helt sikkert få noen nedturer i prosessen, og da er det viktig at du klarer å holde fokus på det som er ditt hovedmål. Sluttsummen på 209 millioner. Ser du den?
Jo da, jeg ser den. Vi diskuterer videre, og jeg kjenner at stresset langsomt slipper taket og at roen siger inn over meg. Jeg lener meg tilbake og summerer opp.

Jeg skal ha to fokus. Fokus på uken jeg er inne i akkurat nå, og fokus på sluttsummen. På de 209 millionene. Ifølge Paal heter det ikke hvis jeg når målet, men når jeg når målet. Jeg takker ham for hjelpen og avtaler å ringe ham ved behov og merker at jeg nå nyter tilværelsen på en helt annen måte. 209 millioner. 209 fuc… millioner.

Men Paal stilte et vesentlig spørsmål. Hva skal jeg gjøre med pengene? Jeg er svar skyldig. Så langt har jeg bare ikke tenkt og kanskje er det på tide? Men før jeg får startet den prosessen, ringer min regnskapsfører Stig og i løpet av samtalen forteller han at det jeg holder på med er kapitalinntekt, og at det ganske enkelt betyr at jeg kun betaler 28 prosent skatt av pengene. Og fokuset er igjen på de 209 millionene. For det vil si at jeg etter skatt sitter igjen med 150 millioner, hvis jeg da ikke velger å fortsette å investere. Dette er jo en motivasjon av en annen verden. Stig gjør underverker med meg på samme måte som Paal gjorde. Det er både godt og betryggende å ha slike støttespillere på lag.

Igjen er fokuset der det skal være. Nå tenker jeg seriøst over hva jeg skal investere i. Jeg grubler hardt og lenge, og tankene vandrer tilbake i tid. Under de mange oppholdene på Kanariøyene, har jeg med interesse fulgt med på utviklingen av avsaltningsanleggene hvor man renser sjøvann til ferskvann, som igjen blir drikkevann og vann som bøndene kan bruke til å vanne jorda. Og med de lange tørkeperiodene som ofte rammer øyene, er jo dette en genial løsning.

Jeg vet at vann vil bli en av de store verdensutfordringene etter hvert som den globale oppvarmingen fortsetter, og det å investere i vann og miljøet er noe jeg får mer og mer tro på ettersom tankene vandrer.

En vill idé slår ned som det berømte lynet fra den like berømte klare himmelen, og jeg ringer Havforskningsinstituttet i Bergen hvor jeg til slutt havner hos en svært behjelpelig forsker. Jeg forklarer ham idéen, og han er faktisk med og hjelper meg med én gang.

Jeg ber ham regne ut fra følgende: Verdenshavene vil det neste hundre året øke med én meter. Det er altså én centimeter per år. Det jeg vil vite, er hvor mange kubikkmeter vann tilsvarer denne ene centimeteren i året? Og per døgn?

Han gir meg tallene og sammen regner vi ut følgende, basert på avsaltningsanlegg som produserer 100.000 kubikkmeter vann i døgnet. For bygger man 91.000 avsaltningsanlegg over hele verden, vil man årlig kunne tømme havet for 3.333 milliarder kubikkmeter vann, noe som altså tilsvarer den årlige økningen, og man unngår dermed at havet stiger.

Det er jo bare sensasjonelt. En helt van(n)vittig tanke, og jeg kaster meg på ny over telefonen og ringer Lynggruppen i Vanvikan i Nord-Trøndelag. De har en egen avdeling som heter Aqualyng som driver i stor skala med avsaltningsanlegg, blant annet på Kanariøyene. Jeg snakker med sjefen sjøl og han lytter og er faktisk helt med på beregningene mine og sier:

- Men Kaare, man har jo i dag avsaltningsanlegg som filtrerer én million kubikkmeter sjøvann i døgnet og med den størrelsen trenger man jo bare rundt 9.000 anlegg på verdensbasis. Og disse kan da igjen være drevet med fornybare energikilder som vindmøller, bølgekraft eller solceller. Svært miljøvennlig.
- Jøss, så det er mulig?
- Ja, i prinsippet. Teknologien er jo der og er tilgjengelig, og forutsatt at tallene og beregningene fra Havforskningsinstituttet stemmer, burde jo det være fullt mulig.
- Wow!
- Ja, og så vil jo ferskvannet kunne brukes til dyrkning av planter og skog i ørkener som igjen vil medføre at CO2-balansen bedres.
- Fantastisk. Jeg bukker og takker og får lov til å komme tilbake til ham om jeg lurer på noe. Dette er jo bare helt vilt. Men før jeg tar av fullstendig, ønsker jeg å sjekke teorien min i forskermiljøene og ringer Universitetet på Ås (tidligere Landbrukshøyskolen, red. anm.), Universitetet i Stavanger og Meteorologisk Institutt og snakker med til sammen syv forskere som faktisk backer meg. Noen kaller tanken revolusjonerende, nyskapende og svært radikal, og jeg får nærmest applaus fra et par av de jeg snakker med.

Men nå er jeg helt gira og knapt til å ha i hus der jeg vandrer hvileløst rundt, uten helt å vite hva jeg skal gjøre videre. Til slutt ender jeg opp med å ringe redaksjonen. Dette kan jo bli en sabla svær nyhetssak, noe også redaktør Berg straks er enig i. Og du kan snart lese den på ABC Nyheter.

Men nå er jeg blitt helt ør og tappet og har bare lyst til å ta påskeferie sånn med én gang. Det er ikke mer å hente, og jeg velger en grei walkover. Skal kun selge 28 t-trøyer samt få ekspedert varene, så kan jeg puste. Men idéen slipper bare ikke taket og jeg drodler videre og kommer opp med følgende:

Ved å bygge 9.000 avsaltningsanlegg vil man få følgende gevinster:

* Havnivået holder seg som nå eller stiger langt langsommere enn det man har forventet.
* Produksjonen av drikkevann vil øke.
* Man får dyrket utrolig mye brakk land.
* Man kan dyrke mais som er topp for produksjon av biodiesel, som omtrent er fri for forurensning.
* All dyrkingen vil være med på å stanse erosjonen (ørkenspredningen). Kan til og med reversere den.
* Skaper nye arbeidsplasser i land med stor ledighet og spesielt stor ledighet blant kvinner.
* Mange steder får man grunnvannet tilbake.
* Flere folk får mat og inntekter.
* All den nye dyrkingen gir en bedre CO2-balanse.

Jeg blir andpusten av dimensjonene, åpner en øl og synker hen i en eller annen sfære. Og undres på hvor denne serien til slutt vil føre meg. For dette er jo bare helt vilt.

Hvis du ønsker å bli «Jakten på millionene-supporter», kan du bestille t-skjorte ved å sende en mail med bestillingen hvor du skriver antall, størrelse (finnes i alle størrelser), motiv og adresse hvor den skal sendes, så har du t-skjorten innen to uker. Pris, 199,00 inklusive porto.