Slik lever mange av Ukrainas fire millioner internflyktninger

Da krigen kom til byen Zolochiv, tett på den russiske grensa, måtte familien Volkova flykte. Nå bor soldat-enken Anna (29) og barna Yehor (9) og Viola (6) i Kharkiv – kun 35 kilometer fra hjemstedet. Når barna til Annas mor – Oleksii (12), Bohdan (14) og Sofiia (16) – kommer på besøk, blir det trangt i hybelen.
Da krigen kom til byen Zolochiv, tett på den russiske grensa, måtte familien Volkova flykte. Nå bor soldat-enken Anna (29) og barna Yehor (9) og Viola (6) i Kharkiv – kun 35 kilometer fra hjemstedet. Når barna til Annas mor – Oleksii (12), Bohdan (14) og Sofiia (16) – kommer på besøk, blir det trangt i hybelen. Foto: Espen Røst / Panorama nyheter
Artikkelen fortsetter under annonsen

De har flyktet fra hjemstedet nær fronten, men kun til nærmeste storby. Der forstyrrer Putins angrepsvåpen fortsatt nattesøvnen. – Bombedrønnene og frykten sliter oss ut, forteller internflyktninger i Kharkiv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne artikkelen ble først publisert hos Panorama nyheter.

Anna Volkova og Liudmyla Haber er begge mødre. Begge er enker. Og begge har flyktet fra krigsutsatte steder som ligger bare noen kilometer fra storbyen de nå bor i.

– Vi er alle slitne av krigen, fastslår Anna (29).

– Det er ille. Sønnen min vet altfor mye om krig. Han kan skjelne lydene fra hverandre, og fortelle meg hvilket våpen som ble brukt etter et nedslag, sier Liudmyla (48).

Mens russiske styrker fortsetter å teppebombe ukrainske byer, landsbyer og energisystemer, kommer det et jevnt sig av nye internflyktninger fra slike steder som det de to kvinnene kommer fra – de frontnære områdene helt øst i Ukraina.

Slik har det vært helt siden Russlands bakkeinvasjon for snart tre år siden. Og i høst har titusener av nye ukrainere blitt tvunget på flukt, i takt med russisk militær framrykning.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Fire millioner er flyktninger i eget land

Til sammen har Ukraina rundt fire millioner mennesker som er i samme situasjon som Liudmyla og Anna. De er flyktninger i sitt eget land.

Sønnen min vet altfor mye om krig. Han kan skjelne lydene fra hverandre, og fortelle meg hvilket våpen som ble brukt.

Overfylte tidligere student-internater er blant alternativene for de som ikke har penger nok til å skaffe seg en privat bolig.

Vi møter Liudmyla Haber og sønnen Viktor (13) på et slikt senter i Kharkiv, Ukrainas nest største by. Mange av innbyggerne som bodde der ved starten av 2022 har flyktet til utlandet eller vestover, men befolkningstallet har ikke gått ned.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kharkiv, som ligger bare 30 kilometer fra den russiske grensen, har fortsatt 1,4 millioner innbyggere, ifølge FN.

Årsaken er internflyktningene som har måttet flykte fra småsteder øst for byen.

Det tidligere studentinternatet er omgjort til hybler for internflyktninger fra krigsherjede småbyer og tettsteder ved fronten i øst. Men stadige flyalarmer gjør at barna holder seg mest innendørs. Foto: Espen Røst / Panorama nyheter
Det tidligere studentinternatet er omgjort til hybler for internflyktninger fra krigsherjede småbyer og tettsteder ved fronten i øst. Men stadige flyalarmer gjør at barna holder seg mest innendørs. Foto: Espen Røst / Panorama nyheter

– Det var helt uutholdelig

– Dette var hybler for universitetsstudenter tidligere. Nå har vi 175 mennesker her. I øyeblikket er kun fem senger ledige, sier senterleder Olena Pohrebniak ved ett av de store mottakssentrene for internt fordrevne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De aller fleste av beboerne på senteret kommer fra byer og landsbyer svært nær fronten eller steder som allerede er okkupert av russiske styrker.

Liudmyla og sønnen Viktor ble evakuert fra byen Kupyansk på et tidspunkt da det raste harde kamper mellom russiske og ukrainske styrker. Viktor var den gang ti år.

– Det var helt uutholdelig. Særlig det å ha ansvar for et barn. Vi levde i konstant frykt, sier Liudmyla.

De dagene i uka Liudmyla jobber i en dagligvarebutikk, sitter Viktor (13) mest alene på hybelen med online-skole og dataspill. Liudmyla har vært tilbake i hjembyen Kupyansk en gang siden evakueringen i september 2022. – Jeg har bare en venn igjen i byen, sier hun. Foto: Espen Røst / Panorama nyheter
De dagene i uka Liudmyla jobber i en dagligvarebutikk, sitter Viktor (13) mest alene på hybelen med online-skole og dataspill. Liudmyla har vært tilbake i hjembyen Kupyansk en gang siden evakueringen i september 2022. – Jeg har bare en venn igjen i byen, sier hun. Foto: Espen Røst / Panorama nyheter

Hun forteller at Viktor ikke kunne gå på skolen.

– Det var for farlig.

Et halvt år under okkupasjon

Mor og sønn ble evakuert av frivillige hjelpere i september 2022. Da hadde de levd et halvt år under russisk okkupasjon.

En bygning ødelagt av et russisk missil i Kupyansk 20. februar 2023. Foto: Vadim Ghirda / AP / NTB
En bygning ødelagt av et russisk missil i Kupyansk 20. februar 2023. Foto: Vadim Ghirda / AP / NTB

Byen, som ligger nær grensen til Russland, hadde vært utsatt for store ødeleggelser – og mange familier hadde opplevd splittelser, vold og tap av menneskeliv.

– Jeg vet at mange ble drept av russerne i den perioden, sier Liudmyla.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da den lille familien reiste var mye endret, mange hadde flyttet og mye var ødelagt. Livet var blant annet gjort vanskeligere ved at boligen var uten strøm og oppvarming. Dessuten var ektemannen, Viktors far, død noen år i forveien – av sykdom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå har enken Liudmyla og hennes sønn et nytt «hjem», en hybel på rundt 12 kvadratmeter med to senger, et skrivebord og skap til klær og kjøkkenutstyr. Gulvplass er nesten ikke-eksisterende.

Fireåring ble igjen hos bestemor

Vi møter også storfamilien Volkova. Bestemor Yuliana, mor Anna, og deres fem barn fra landsbyen Zolochiv nordvest for Kharkiv, under ti kilometer fra grensen – og bare 35 kilometer fra Kharkiv, hvor de nå bor.

Den 47-årige bestemoren og hennes tre barn kom til senteret i april 2022.

Sammen med dem var også Annas yngste datter, Viola. Den fire år gamle jenta (nå seks) var på besøk hos bestemoren dagen før den russiske bakkeinvasjonen i februar 2022.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da russerne rullet inn over grensen og inn i nærområdene deres var det for farlig for henne å bli gjenforent med moren og broren Yehor. Hun måtte vente hos bestemor.

Sammen med bestemor Yuliana og hennes tre barn ble hun evakuert fra landsbyen og til storbyen Kharkiv. Det var i april. Imens hadde moren og bror Yehor (dengang sju år) havnet under russisk okkupasjon, og var ute av stand til å bli evakuert.

– Vi hadde telefonkontakt. Avtalen oss imellom var at jeg skulle ta meg av Viola midlertidig og etterhvert sørge for at hun kunne begynne på skolen, sier Yuliana.

Først i september 2022 ble Viola gjenforent med moren og storebroren. Da hadde det gått over seks måneder siden sist hun så dem.

I kaoset som oppstod under den russiske invasjonen av hjemstedet kom Viola (dengang fire år) bort fra moren og storebroren. I seks måneder levde hun hos bestemoren. Med krig og russiske soldater i området var det for farlig å dra tilbake til moren. Nå er hele storfamilien gjenforent i storbyen Kharkiv. Foto: Espen Røst / Panorama nyheter
I kaoset som oppstod under den russiske invasjonen av hjemstedet kom Viola (dengang fire år) bort fra moren og storebroren. I seks måneder levde hun hos bestemoren. Med krig og russiske soldater i området var det for farlig å dra tilbake til moren. Nå er hele storfamilien gjenforent i storbyen Kharkiv. Foto: Espen Røst / Panorama nyheter

Må bevise at avdød soldat var barnefaren

Gjenforeningen i Kharkiv var et lykkelig øyeblikk. Samtidig forlot de et hjem og en landsby som de ikke ante om de noen gang ville kunne vende tilbake til.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Senere rammet også en ny tragedie familien. Annas mann, som hadde vært soldat i den ukrainske hæren helt siden 2016, ble drept i kamp.

– Vi fikk beskjeden for et halvt år siden, sier Anna trist.

Vi ser på henne at det er et vanskelig tema å snakke om.

Samtidig har dødsfallet ført til nye utfordringer – kampen for å få utbetalt mannens krigserstatning. Den unge enken må hver uke innom offentlige kontorer for å levere nye papirer og presse på for at pengene skal bli utbetalt.

– Jeg blir så trett av dette. Det holder ikke at vi har en dødsattest og at vi har vært gift. Jeg må også bevise overfor byråkratene at han var far til barna, sier Anna.

Håpet hennes er at familien – den dagen erstatningen og enkepensjonen kommer på plass – skal kunne kjøpe seg en egen leilighet i byen.

I en alder av 29 år er Anna allerede blitt enke. Ektemannen, som hadde vært soldat i den ukrainske hæren siden 2016, ble drept i strid for få måneder siden. Anna viser bilder fra lykkeligere dager. Foto: Espen Røst / Panorama nyheter
I en alder av 29 år er Anna allerede blitt enke. Ektemannen, som hadde vært soldat i den ukrainske hæren siden 2016, ble drept i strid for få måneder siden. Anna viser bilder fra lykkeligere dager. Foto: Espen Røst / Panorama nyheter

Skole via dataskjerm

Mens Anna vandrer rundt til offentlige kontorer, leverer papirer og venter på erstatningen, er det basisstøtten til internflyktninger og bestemor Yulianas jobb som gir familien inntekter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Internflyktninger

  • Internflyktninger, ofte kalt «internt fordrevne» eller «IDPs», er en fellesbetegnelse for mennesker som av ulike grunner er flyktninger i sitt eget land.
  • I Ukraina finnes det (per november 2024) nærmere fire millioner internt fordrevne. Samtidig har 6,8 millioner ukrainere flyktet til utlandet, ifølge UNHCR (november 2024).
  • En rekke internasjonale organisasjoner arbeider med ulike prosjekter for å hjelpe internflyktningene med nødhjelp og psykososiale støttetiltak.
  • Blant de norske organisasjonene er Kirkens Nødhjelp, Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp, Redd Barna, Røde Kors, SOS-barnebyer og Caritas.
  • Støtten er en del av det norske Nansen-programmet.
UNHCR / Norad / regjeringen.no

For barna og ungdommene i familien har hverdagen i noen grad normalisert seg. Alle går på skole, men for de fleste av dem foregår undervisningen via internett.

Det gjelder også for Viktor (13). Tre dager i uka er han alene hjemme på den lille hybelen, mens moren Liudmyla jobber lange dager i en butikk et godt stykke unna.

Da er hun borte fra tidlig morgen til sen kveld. Imens ordner Viktor seg selv og følger skoleundervisningen via en ipad. Mange timer hver dag sitter han i sengen med undervisning, lekser eller dataspill.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– I helgene har vi litt fri. Da går vi ut sammen og finner på noe. Men frykten slipper aldri helt taket i meg. Du vet aldri hva som kan være Russlands mål neste gang, sier Liudmyla.

Bygger skoler under bakken

I Kharkiv er utfordringen for barnefamiliene at de fleste skoler mangler tilfluktsrom, og med tilstrømningen av internflyktninger østfra er kapasiteten i det ordinære skolesystemet sprengt. Det er også opprettet «trygge» skoler under bakken og inne på metroen, men foreløpig er tilbudet begrenset til 5800 skoleelever.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Antallet barn i skolealder i byen ble i 2023 anslått til 110.000, hvorav 52.000 fortsatt bor i byen. Innen 2026 er planen å bygge ytterligere seks skoler under bakken.

I en by som ligger innenfor artillerirekkevidde av Putins hær, er behovet for skoler med tilfluktsrom tydelig. Storbyen Kharkiv og landsbyene rundt utsettes nesten hver eneste natt for raketter, glidebomber, droner og artillerigranater. Dagslyset er heller ingen garanti mot angrep.

Dette er også grunnen til at Liudmylas sønn har lært seg å høre forskjell på de ulike eksplosivene – om det er russiske raketter, glidebomber eller droner – eller om det er Kharkivs eget luftvern, et amerikansk og europeisk luftvernsystem som omsider kom på plass sommeren 2024.

Tross et forbedret luftvern, kommer fortsatt mange russiske raketter gjennom luftvernet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg er mye på sovesalen i kjelleren, der det er noen formingsaktiviteter. Det er for farlig å gå ut å leke, sier Viktor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han klager ikke der han sitter i sengen sin på hybelen med den bærbare pc-en åpen, men han synes det er dumt at nesten alle de andre barna på senteret er yngre enn ham.

De dagene i uka moren jobber i en dagligvarebutikk, sitter Viktor (14) mest alene på hybelen med online-skole og dataspill. 14-åringen får all skolegang via pc-en, og savner å kunne gå på en ordentlig skole og ikke minst å kunne leke med jevnaldrende venner. Foto: Espen Røst / Panorama nyheter
De dagene i uka moren jobber i en dagligvarebutikk, sitter Viktor (14) mest alene på hybelen med online-skole og dataspill. 14-åringen får all skolegang via pc-en, og savner å kunne gå på en ordentlig skole og ikke minst å kunne leke med jevnaldrende venner. Foto: Espen Røst / Panorama nyheter

Kirkens Nødhjelp-partner gir støtte

De stadige rakettangrepsalarmene, som gir stress og ødelegger Kharkiv-beboernes nattesøvn, får Panoramas team også oppleve. Alarmen går to ganger denne formiddagen, uten at de lokale innbyggerne ute i gatene ser ut til å reagere det minste.

Tidligere samme dag har vi også besøkt en familie som har fått hjemmet sitt smadret av en russisk krysserrakett to uker i forveien.

VI er på snarvisitt i millionbyen og er ledsaget av hjelpeorganisasjonen HEKS/EPER, også kjent som Swiss Church Aid, en søsterorganisasjon av Kirkens Nødhjelp. Det er også denne organisasjonen som organiserer mange av de sosiale og psykososiale aktivitetene på senteret vi besøker, og bistår deltakerne med informasjon og rådgivning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På det romslige og hyggelige aktivitetsrommet får både voksne og barn en kjærkommen mulighet til avkobling fra det stusselige livet på små, trange og triste «studenthybler».

Mange rapporterer om at de er slitne, etter snart tre år med krig.

– Bombedrønnene og frykten sliter oss ut. Det går på nervene løs, forklarer kvinnene.

Alle håper på fred og å kunne vende tilbake til det trygge og frie livet de en gang levde.

Gjennom det Kirkens Nødhjelp-utviklede programmet «Line of life» deltar Yuliana Volkova (47) i sosiale aktiviteter som skal bidra til gode og trygge samtaler internflyktningene imellom. Den ukrainske hjelpearbeideren Alla Koroliava bistår henne. Foto: Espen Røst / Panorama nyheter
Gjennom det Kirkens Nødhjelp-utviklede programmet «Line of life» deltar Yuliana Volkova (47) i sosiale aktiviteter som skal bidra til gode og trygge samtaler internflyktningene imellom. Den ukrainske hjelpearbeideren Alla Koroliava bistår henne. Foto: Espen Røst / Panorama nyheter

94 kvinner, 55 eldre menn

«Line of life»

  • «Line of life» er et program for psykososial støtte utviklet av norske Kirkens Nødhjelp.
  • Målet er å hjelpe ofre for vold, men har vist seg anvendelig også for mennesker som har vært igjennom ekstreme situasjoner under krig og konflikt.
  • Et element i programmet er å bruke verktøy som hjelper personer til å snakke om følelsesmessige erfaringer.
  • Hensikten er å gi innsikt i egne utfordringer og å utforske veier til styrket motstandskraft.
KN / HEKS-EPER

Kvinnene er i klart flertall på senteret for internflyktninger.

Til sammen huser senteret 94 kvinner og 55 menn. De fleste er eldre og mange er enslige. Blant mennene er alle eldre og ikke-stridsdyktige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Anna, mor til Viola og Yehor, har snakket med mange av dem. Hun ramser opp de vanligste helseproblemene for internflyktningene. De fleste har reist fra ekstreme krigssituasjoner nær fronten, men bor fortsatt i en svært bombeutsatt storby.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det vanligste er søvnmangel, spiseforstyrrelser, svekket hukommelse, barn med konsentrasjonsproblemer og mer generelt – en svekket helse, forteller hun.

Hennes versjon bekreftes av andre kvinner vi treffer.

På et fellesrom er en stor gruppe av eldre kvinner er i gang med å lage fargerike bilder av perler, tråder og lim når Panorama stikker hodet inn. To lokalt ansatte i Swiss Churrch Aid (HEKS-EPER) forklarer teknikker og tilrettelegger for samtaler. Protection manager Oleksandra Marakhovska og landdirektør Håvard Hovdhaugen forklarer at det psykososiale programmet «Line of Life» er utviklet av norske Kirkens Nødhjelp.

De færreste kjente hverandre før de ankom Kharkiv, men gjennom sosiale og psykosiale aktiviteter iverksatt av bistandsarbeiderne har kvinnene kommet nærmere hverandre.

– Dagene kan bli lange i en slik situasjon og alle sliter med søvnmangel på grunn av alle flyalarmene. Da er dette et lyspunkt og en avveksling, forteller en av kvinnene til bekreftende nikk fra de andre rundt seg.

Storfamilien Volkova bor trangt, men hamsteren «Yusia», som barna har fått i gave fra andre internflyktninger, er blitt en god venn for Sofiia (16). Foto: Espen Røst / Panorama nyheter
Storfamilien Volkova bor trangt, men hamsteren «Yusia», som barna har fått i gave fra andre internflyktninger, er blitt en god venn for Sofiia (16). Foto: Espen Røst / Panorama nyheter