Midt i hjertet av EU lever migranter på gata på ubestemt tid

Mange av migrantene og asylsøkerne som har slått seg til i strøket i nærheten av det offentlige mottakssenteret Palace Street Brussel, har tilbrakt mange måneder – og mange kalde netter her.

Det okkuperte området, som lukter både av urin og av sykdommen skjørbuk, ligger bare fire kilometer unna EU-bygningen der EUs ledere torsdag denne uka i to dager skal debattere nettopp migrasjon – et spørsmål som har skapt mange diskusjoner mellom de 27 medlemslandene opp gjennom årene.

Shinwari, en afghansk eksmilitær som i sin tid hjalp vestlige makter med å bekjempe Taliban, er en av dem som nå bor i en provisorisk teltleir rett ved kanalen overfor Petit Chateau.

– Det er veldig kaldt. Mange har ulike sykdommer, og mange av oss lider av depresjon fordi vi ikke aner hva som vil skje i morgen, forteller 31-åringen, som etterlot seg kone og fire barn i Afghanistan. Selv var han overbevist om at de nye Taliban-makthaverne ville drepe soldater som hadde jobbet sammen med Nato-land.

– De lette etter folk. Ingen var trygge. De har fortalt familien min at jeg har søkt tilflukt i et vantro land.

Selv i dag – og langt hjemmefra, vil han ikke stå fram med etternavn eller bilde i frykt for å bli identifisert og at Taliban skal gå etter familien hans.

– Ingen hører på oss

Han forteller at han i det velstående EU blir møtt av likegyldighet og av og til også med fiendtlighet.

– Dessverre er det ingen som hører på oss, sier han fra teltplassen sin, der også fem-seks andre afghanske menn fra de tidligere afghanske styrkene har søkt tilhold.

Det han hører fra EU-lederne, er at de ønsker å «styrke ytre grenser, grensegjerder og returprosedyrer». Ikke at de ønsker å hjelpe Shinwari eller andre i hans situasjon.

Minst 330.000 mennesker krysset i fjor EUs yttergrense på ulovlig vis. Det er en økning på over 60 prosent fra året før og det høyeste nivået siden 2016. Flere EU-land har derfor tatt til orde for en kraftig innstramming i EUs grensepolitikk. Spesielt har Østerrike og Nederland ivret etter innstramminger.

Mange av migrantene ser med vantro og misunnelse på de raske avgjørelsene og tiltakene EU har tatt for ukrainske krigsflyktninger etter at Russland invaderte Ukraina i fjor. Ukrainere fikk raskt midlertidige beskyttelsestiltak som oppholdsrett, arbeidsmarkedsadgang, medisinsk hjelp og sosialhjelp.

– Situasjonen for mange afghanere er den samme som for ukrainere, men vi blir ikke behandlet på samme måte, fastslår Shinwari.

– Når ukrainerne kommer, møtes de med alle fasiliteter fra første dag, mens vi afghanere som har reist fra landet vårt på grunn av trusler, vi får ingenting.

– Det er overraskende fordi menneskerettighetene ikke er like for alle, og det opprører oss. Vi er svært skuffet og føler oss forbigått, understreker han.

EU har lovet reformer i asyl- og innvandringspolitikken, men disse vil trolig først være på plass foran EU-valget i 2024.

Farefull reise

Shinwari forteller at han reiste i åtte måneder gjennom Pakistan, Iran, Tyrkia, Bulgaria og Serbia før han endelig kom fram til Belgia. Underveis ble han flere ganger banket opp og arrestert. I Iran klarte han å rømme fra fangenskap. Flukten var preget av mye sult og frykt.

– Jeg klarte å komme til Europa i live, men her er jeg hjemløs. Jeg lever i et spinkelt telt som bare gir en viss beskyttelse fra regn og kulde, sier han.

Rundt ham befinner andre afghanske, tidligere soldater seg. Mange lider av traumer og depresjoner, mange tyr til narkotika og vold.

– Situasjonen er ikke god. Vi har bare mat hvis Røde Kors kommer med forsyninger, forteller Roz Amin Khan som flyktet fra Afghanistan for to måneder siden.

Shinwari forteller at han for fire måneder siden var til et intervju for å søke om asyl, men at han ikke har hørt noe siden.

En fortvilet situasjon

Mangelen på hjelp for de fleste av disse flyktninger har drevet frivillige organisasjoner og frivillige til fortvilelse.

– Det er enorm forskjell mellom det juridiske rammeverket og situasjonen på bakken, forteller Clement Valentin, juridisk talsmann ved flyktningstiftelsen CIRE.

– Dette gapet er vanskelig å forstå for meg og frivillige organisasjoner. Jeg kan ikke engang forestille meg hvor tøft det må være for afghanere her i Belgia og i andre europeiske land å oppleve det, understreker Valentin.

EUs asylbyrå skrev i sin siste rapport fra november 2022 at «gapet mellom søknader og avgjørelser ikke har vært større enn siden 2015, og at dette gapet stadig øker». Mer enn 920.000 saker var fortsatt under behandling i november i fjor, det betyr en årlig økning på 14 prosent.

Det byråkratiske etterslepet førte til at Shinwari og mange andre asylsøkere måtte vente i dagevis i regn og kulde bare for å komme inn inngangsdøra på Petit Chateau. Situasjonen var på et tidspunkt så ille at innbyggere i nærheten tok med seg mat og satte opp små ildsteder for å hjelpe migrantene. Styresmaktene gjorde nemlig ingenting.

– Selv om situasjonen nå har blitt bedre, er de fysiske og mentale arrene lette å se, sier Michel Genet, direktør for Doctors of the World i Belgia.

– Folk har vært gjennom store traumer og befinner seg i en veldig vanskelig situasjon. De forventet å bli tatt vare på, men det blir de ikke, sier Genet.

De mange søvnløse, kalde nettene med den konstante støyen av forbipasserende biler, gjør Shinwari svært motløs. Han tenker på Afghanistan og på familien sin.

– Jeg lurer på hvor lenge jeg må leve på gata. Jeg tenker på sikkerheten til familien min – og på framtida mi. Tankene mine kretser bare rundt problemer, forteller han.