Bisonflokker gjenoppstår i USA og Canada

På dette bildet fra 1892, gjort tilgjengelig av Detroit Public Library, står to menn ved en enorm haug av bisonhodeskaller. Europeiske nybyggere klarte nesten å utrydde bisonen. (Burton Historical Collection, Detroit Public Library via AP / NTB
På dette bildet fra 1892, gjort tilgjengelig av Detroit Public Library, står to menn ved en enorm haug av bisonhodeskaller. Europeiske nybyggere klarte nesten å utrydde bisonen. (Burton Historical Collection, Detroit Public Library via AP / NTB Foto: NTB

Over et århundre etter at europeiske nybyggere nærmest utslettet bison, jobber nå urfolk i USA og Canada med å skape nye levevilkår for det legendariske dyret

Fra Sør-Dakota og Oklahoma til Alaska og Alberta leder urfolksgrupper arbeidet med å opprette bærekraftige bisonflokker.

Troy Heinert speider utover rundt 100 ville bisoner i Badlands nasjonalpark. Dyrene venter på å bli overført til Rosebud urfolksreservat.

Disse oksene er etterkommere av bison som sin tid utgjorde titalls millioner dyr som streifet rundt på Nord-Amerikas store sletter. Europeiske nybyggere klarte nesten å utrydde bison på slutten av 1800-tallet med sin intensive jakt før det omkring år 1900 ble innført fredningsbestemmelser som reddet arten.

Nå jobber urfolksstammer sammen for å bygge opp bestanden av bison.

Heinert ser fornøyd utover dyrene, som tramper med hovene og sparker opp støv i den kalde vinden. Han er med på å organisere frakten av dyrene fra Badlands til ulike reserverater, deriblant til Rosebud-reservatet, der han selv bor.

– Bison kan karakteriseres på to måter – som en kommersiell verdi og som en verdi som dyreliv. Fra vårt stammeperspektiv er de dyreliv, om vi ikke skal ta det enda lengre og definere dem som vår slektning, sier 50 år gamle Heinert.

Vil gjenvinne forvaltningen

82 urfolksstammer over hele USA har i dag klart å samle over 20 000 bisoner i 65 flokker. Det er et sterkt ønske blant urfolk om å gjenvinne forvaltningen av et dyr deres forfedre var avhengige av i årtusener.

Noen urfolk har en drøm om på sikt å gjenskape de store bisonflokkene som streifet rundt på kontinentet i et antall som formet selve landskapet. Heinert, som er delstatssenator i South Daktota og direktør for InterTribal Buffalo Council, har en mer nøktern målsetting: Nemlig å få bison til urfolksstammer som ønsker å ha dyrene, enten det er to eller 200 dyr.

Noen stammer ønsker en så bærekraftig bisonstamme at de kan drive jakt på dyrene og bruke dem som en matkilde.

– Alle disse stammene stolte i sin tid på bison. Nå vil de gjenopprette den viktige forbindelsene som fantes med dyrene, sier Heinert.

Bison var i århundrer en livsnerve for samfunnene i Lakota og andre nomadiske stammer. Bisonen var kjernen i deres liv: kjøtt var deres hovednæring, skinnet ble brukt til wigwams, til sengetøy, klær og som salgsvare, sener ble til buestrenger, lim ble laget ved å koke hovene.

Da europeiske nybyggere trådte inn på scenen tok de bisonjakten til et ganske annet nivå. Jakten økte dramatisk. I 1889 var det bare rundt 1000 dyr igjen.

Ville utrydde bison

– Europeerne ønsket å befolke den vestlige halvdelen av USA fordi det var så mange mennesker i øst, forklarer USAs innenriksminister Deb Haaland, som i fjor ble den første fra landets urbefolkning til å inneha denne ministerposten. Hennes mor var av urfolket laguna-pueblofolket, mens hennes far var norskamerikaner.

– Europeerne ville at alle indianerne skulle dø slik at de kunne overta landet deres.

– Tanken den gang var at hvis man drepte bisonen, ville indianerne dø. De ville ikke ha noe å spise lenger, legger hun til.

Den amerikanske general Philip Sheridan, som selv hadde ført en brutal krigføring mot cheyennene, arapahoene, kiowaene og comanchene i årene 1868–1869, skal ha skrytt av de europeiske nybyggerne. Han mente at de hadde gjort mer på et par år for å løse problemet med urbefolkningen enn hele den regulære hæren har gjort på 30 år – nemlig ved å ødelegge selve livsnerven deres – drepe bisonen.

Ingen vei tilbake

Mens noen drømmer om å gjenskape de enorme bisonflokkene, mener Haaland at det ikke er noen vei tilbake til de helt store flokkene. Til det er det for mange gjerder og hus. Men de siste 20 årene har man altså klart å bygge opp flere levedyktige, mindre flokker.

Overføringene av bison blir enkelte steder sett på med bekymring og er blitt kritisert. Storfebønder er blant annet redd for at bison bærer med seg sykdom og at konkurransen om beitemarker blir for stor.

Men Haaland sier at overføringen av dyr vil fortsette. Etterspørselen hos urbefolkningen er stor etter disse historisk og kulturelt så viktige dyrene.