Fem år etter Myanmar-militærets brutale vold:Én million rohingyaer bor fortsatt i «verdens største venterom»

Over en million mennesker venter fortsatt på rettferdighet – fem år etter at det burmesiske militæret startet det Human Rights Watch (HRW) omtaler som «en omfattende kampanje med massakrer og voldtekter» mot rohingya-minoriteten.

Den ekstreme volden i Rakhine-delstaten nord-øst i Myanmar høsten 2017, gjorde at hundretusener flyktet til fots eller i båter inn i Bangladesh. Og de aller fleste befinner seg fortsatt i de overfylte, midlertidige bosettingene i Myanmars naboland.

– Dette er håpløshetens leir, verdens største venterom, sier Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland til Bistandsaktuelt på telefon fra Cox´s Bazar.

«All of My Body Was Pain»

Siden starten på masseflukten, 25. august 2017, har Human Rights Watch intervjuet hundrevis av rohingyaer i de enorme leirene rundt Cox´s Bazar. Som Bistandsaktuelt tidligere har omtalt (blant annet her og her og her), har flyktningene beskrevet systematiske henrettelser og gruppevoldtekter utført av burmesiske sikkerhetsstyrker.

Menneskerettighetsorganisasjonen mener å ha bevis for at tusenvis av sivile ble drept, at nesten 400 landsbyer ble brent ned – og omtaler militærets brutale framferd som «forbrytelser mot menneskeheten». Allerede i rapporten « All of My Body Was Pain» fra 2017, fortalte Fatima Begum (33) om hvordan hun ble voldtatt dagen før hun flyktet fra en storoffensiv mot landsbyen Chut Pyin, rett utenfor byen Rathedaung i Rakhine.

– Jeg ble holdt nede av seks menn og voldtatt av fem av dem. Først skjøt og drepte de broren min... så rev en mann av meg sarongen, grep tak i munnen min og holdt meg fast. Han stakk en kniv i siden på meg og holdt den der mens mennene voldtok meg. Jeg forsøkte å bevege meg, men såret bare blødde, fortalte 33-åringen den gang.

De etnisk orienterte konfliktene i Rakhine har pågått i mange år, men eskalerte etter at opprørere fra Arakan Rohingya Salvation Army (ARSA) angrep militærposter nord i delstaten i juli 2017. Svaret fra burmesiske sikkerhetsstyrker var voldsomt, og førte til en masseflukt over grensen til Bangladesh. Her er en gruppe rohingyaer på vei mot Palang Khali, nær Cox's Bazar i Bangladesh, i begynnelsen av november 2017. Foto: Hannah Mckay / Reuters/ntb

«Det burmesiske militærets barbariske voldshandlinger har etterlatt utallige kvinner og jenter brutalt skadet og traumatisert», het det i HRW-rapporten, men også vitnesbyrd i rapporten « Horrors I will never forget» tegner et rystende bilde av hva mange har opplevd. En 16 år gammel jente fortalte Redd Barnas ansatte hvordan burmesiske soldater tvang henne og to andre unge jenter inn i et hus hjemme i landsbyen.

– De slo meg i ansiktet, sparket meg i brystet og tråkket på armene og føttene mine. Så ble jeg voldtatt av tre soldater. De holdt på i over to timer, før jeg besvimte.

Les debattinnlegget: Rohingya-ledere ber verden få øyene opp og handle, her kan Norge gjøre en forskjeller, skriver PRIO-forsker Marte Nilsen.

– Trenger penger, og en strategi

De vel 700 000 som rømte hjemlandet gjennom noen dramatiske høst-uker i 2017, sluttet seg til hundretusener som allerede hadde flyktet fra forfølgelse i Myanmar.

– De brente ned husene våre, og de voldtok våre mødre og søstre. Vi søkte ly i Bangladesh for å unnslippe brutaliteten. Nå har jeg bodd i Kutupalong-leiren i fem år, sier Abdul Halim (30) oppgitt i en pressemelding HRW har sendt ut fem år etter at 30-åringen bar sin syke mor på skuldrene over grensa til Bangladesh.

Ifølge flere FN-rapporter satte burmesiske sikkerhetstyrker fyr på hundrevis av rohingya-hjem i Rakhine-delstaten. Bildet, som skal være tatt i september 2017, viser det som er igjen av en rohingya-landsby nær byen Maungdaw, helt nord i Rakhine. Foto: Soe Zeya Tun / Reuters/NTB

Tross massiv internasjonal fordømmelse gjennom fem lange år, har FNs J oint response plan for rohingya-krisen så langt bare klart å samle inn en fjerdedel av den etterspurte finansieringen på nær 900 millioner dollar for 2022. Samtidig er det nå en voksende bekymring for at penger som allerede er lovet skal omplasseres til andre kriser som får større oppmerksomhet.

– Giverne bør markere femårsdagen med en koordinert internasjonal strategi. De bør støtte flyktningene slik at de igjen kan bli selvhjulpne, sier Elaine Pearson, fungerende Asia-direktør i Human Rights Watch.

Egeland: Point of no return

Rohingya-krisen har nådd et farlig vippepunkt, mener Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland, som denne uka besøker leirene rundt Cox´s Bazar.

– Dette er dessverre fortsatt en av de store, fastlåste fluktkrisene i verden. De jeg har møtt her har overlevd det verste et menneske kan gjennomgå, sier Egeland til Bistandsaktuelt på telefon fra Cox´s Bazar.

Nesten halvparten av beboerne i leirene er barn og unge. En fersk undersøkelse utført av Flyktninghjelpen viser at 96 prosent av 317 spurte unge voksne i leirene er arbeidsledige. De oppgir at de sliter med angst som følge av livssituasjonen.

Jan Egeland møtte denne uka ungdom som deltar i et hurtiglæringsprogram som skal hjelpe dem å ta igjen tapt utdanning. Etter et intensiv-kurs skal ungdommene gjenoppta burmesisk grunnskolepensum, slik at de en dag forhåpentligvis kan returnere til hjemlandet. Foto: Jessica Wanless / NRC

– I dag snakket jeg med flyktninger som har opparbeidet seg stor gjeld og står igjen uten noen mulighet for å klare seg. De er lei av å vente på at verdenssamfunnet skal hjelpe dem. De er lei av brutte løfter og et liv i håpløshet, forteller Egeland.

Overfor Bistandsaktuelt påpeker generalsekretæren at hans besøk er et forsøk på å rette søkelyset mot en neglisjert gruppe statsløse mennesker.

– De må umiddelbart få vende tilbake til Myanmar, for vi nærmer oss point of no return, og det ville være en katastrofe, sier Egeland.

– Hva betyr point of no return i denne sammenheng?

– Det betyr at det ikke vil finnes et sted å vende tilbake til, at rohingyaenes eiendommer, deres hus og hjem, vil være borte, og at presset fra omverdenen gradvis vil avta. Jeg, som mange andre, har vært i de uendelige triste leirene i Libanon, hvor fjerde generasjon palestinere fortsatt bor, med lite håp om å vende hjem. Vi kan ikke tillate at rohingyaenes skjebne blir slik. Dette er et rop om diplomatiske løsninger.

Rohingyaenes opprinnelse er omstridt. Minoriteten mener selv de nedstammer fra muslimske handelsfolk som slo seg ned i Myanmar for 1000 år siden. Burmesiske myndigheter har på sin side argumentert for at de er ulovlige innvandrere. I dag bor mer enn én million rohingyaer i midlertidige leire i Bangladesh. Brorparten er barn og kvinner som er helt avhengig av humanitær hjelp. Foto: Mohammad Ponir Hossain / Reuters/ntb

– Men gitt at militæret har kuppet makten i Myanmar, har de egentlig noe å vende hjem til?

– Svaret er ja, og at det haster. Da jeg besøkte Rakhine for to år siden, så jeg hvordan sporene etter rohingya-bosettinger er fjernet. Det var bygget militærleire der rohingya-landsbyer tidligere lå. Andre steder var bosettinger overtatt av andre lokale. Problemet er at myndighetene i Myanmar mener rohingyane hører hjemme i Bangladesh.

– Ingen framtid her

Under besøket i Bangladesh møtte Egeland både landets utenriksminister og ministeren for beredskap- og krisehåndtering. Generalsekretæren forteller at det pågår forhandlinger om et pilotprosjekt der 1500 rohingya-flyktninger kan få vende hjem i år.

– Utenriksministeren var optimistisk om returordninger. Men dette vil jo ikke skje uten internasjonalt press, hovedsakelig fra Kina og Asean-landene. Og ikke minst uten at det kommer mer bistand, både til de som vender hjem og til de som nå bor i Rakhine.

NRC-sjefen sier han er imponert over alt man har fått til i leirene, med knappe midler.

– Folk bor bedre her nå enn de første årene. I dag har jeg møtt ungdommer som får intensiv-undervisning, som fullfører grunnskolen og er optimistiske for framtida.

– Samtidig er det et mer unisont ønske om å få vende hjem. Alle jeg har snakket med ser at det ikke er en framtid her. Dette er verdens største flyktningleir, et avgrenset område som beboerne ikke får forlate uten å ha søkt om tillatelse. Så det er helt klart at disse ungdommene ikke har en framtid her. De sitter jo bare og venter på at det internasjonale samfunnet skal presse Myanmars myndigheter til fornuft. Hvor er alle verdenslederne som for fem år siden sa at de ikke skulle hvile før rohingya-krisen ble løst. Dette er håpløshetens leir, kanskje verdens største venterom, sier Egeland.

Noen av de hundretusener av rohingyaflyktningene som har søkt tilflukt i Bangladesh har fått tillatelse til å søke arbeid i fiskeindustrien. Men de enorme leirene rundt Cox´s Bazar er ikke et blivende sted for en hardt prøvet, statsløs, befolkning. Foto: Clodagh Kilcoyne / Reuters/NTB

(Denne saken ble først publisert på Bistandsaktuelt).