Nadija (70) vil ha sønnens lik: – Jeg føler meg så fortapt

Nadija Trubtsjaninova er en av mange ukrainere som har overlevd krigens handlinger så langt, men mistet en av sine nære. Nå kjemper de for å få gitt sine kjære en begravelse, noe som viser seg å være vanskelig.

– Jeg føler meg så fortapt, sier Trubtsjaninova.

Den ukrainske kvinnen er klar over at det er sønnens lik hun leter etter. Håpet om at han fortsatt var i live brast da hun fikk beskjed om at han var funnet død. Nå er Vadym en av mange ukrainere som ligger i svarte kroppsposer på et kjølelager. Hvor liket oppbevares, har ikke Trubtsjaninova funnet ut av.

Men hun klarer ikke gi opp håpet om å finne sønnen og gi ham en ordentlig grav i landsbyen hun er fra. Den siste uken har hun haiket fram og tilbake mellom landsbyen og Butsja og lett.

EU-landene strides om sanksjoner mot russisk olje og gass

LES SAKEN

De mange spørsmålene

Hun sitter med mange spørsmål. Hvorfor dro Vadym til Butsja, der russiske styrker har opptrådt langt mer hensynsløst enn i landsbyen de var fra? Hvem skjøt ham da han kjørte langs Yablunska-gaten, der det er funnet mange døde? Og hvorfor måtte hun miste sønnen bare én dag før russiske styrker trakk seg ut av byen?

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Nadija Trubtsjaninova viser fram et bilde av seg og sønnen Vadym, som er drept, tilsynelatende av russiske styrker, i Butsja. Foto: Rodrigo Abd / AP / NTB

Trubtsjaninova sier hun sist så sønnen 30. mars. Hun trodde han skulle gå seg en kort tur. Han hadde nylig hatt et slag og var i gjenopptrening. Satte han seg i bilen i håp om å finne mobildekning så han kunne ringe sin egen sønn og gratulere ham med dagen, undrer Trubtsjaninova.

Kanskje trodde han de russiske styrkene i Butsja ville oppføre seg slik de hadde gjort i landsbyen han var fra. Der fikk landsbyboerne beskjed om at de ikke ville bli såret så sant de ikke gjorde motstand.

En ukes tid senere fikk hun beskjed om at sønnen var død. Hun klarte å finne liket hans på en kirkegård i Butsja. Hun knøt et skjerf rundt foten som stakk ut av posen, så hun skulle kunne finne det igjen.

Zelenskyj har diskutert Mariupols skjebne

LES SAKEN

Bekymret

Trubtsjaninova tror sønnens lik nå er i en kjølebil utenfor likhuset. Hun sier hun er desperat etter å få dokumentene hun trenger for å bringe med seg liket tilbake til landsbyen.

– Jeg blir bekymret. Hvor skal de frakte ham? Kan jeg finne ham igjen? spør hun.

Selv om hun skulle klare å finne sønnens lik igjen, er det mye som må på plass før hun kan få gitt ham en begravelse. En kiste koster det samme som hun får i pensjon i løpet av en måned. Siden krigen startet har pensjonsutbetalingene latt vente på seg.

Nadija Trubtsjaninova ved siden av likposen sønnen nå ligger i. Denne likposen håper hun å finne igjen. Foto: Rodrigo Abd / AP / NTB

Nå selger hun grønnsaker hun har dyrket selv. Men da hun måtte gå i dekning i starten av mars, forvitret potetåkeren.

– Jeg skulle gjerne ha forlatt dette stedet. Det føles så vanskelig å være her, sier hun sittende i sitt eget hjem under et bilde av seg selv som 32-åring. Det er fra en helt annen tid enn i dag.

Et liv i ruiner

Da krigen startet, satt hun i den samme stua og så på TV. Hun husker at hun hadde stor medfølelse med dem som måtte legge ut på flukt.

– Og nå er jeg selv i den situasjonen. Jeg kan ikke engang beskrive hvor fortapt jeg er. Jeg er ikke engang sikker på om jeg kan legge hodet på puta i kveld og våkne opp i morgen, sier hun.

Livet har hun brukt på å jobbe møysommelig for å gi barna et bedre liv enn hun selv hadde fra barndommen av.

– Det var planene mine. Hva slags planer mener du jeg skal ha nå? Hvordan kan jeg gå videre når en av sønnene mine ligger der i Butsja? spør hun.

Torsdag sto hun igjen i forsamlingen av fortapte sjeler utenfor likhuset i Butsja. Nok en gang måtte hun dra hjem uten sønnens lik.

– Jeg kommer tilbake i morgen, sa hun.