Holodomor: Da Stalin sultet Ukraina til underkastelse

Forskerne er fortsatt uenige i hvorvidt hungersnøden i Ukraina var en bevisst handling fra Josef Stalin (innfelt) til å sulte ut mostanden mot kommunismen i Ukraina, eller om det kun ble en utilsiktet konsekvens av hans feilslåtte kollektiviseringsplan.
Forskerne er fortsatt uenige i hvorvidt hungersnøden i Ukraina var en bevisst handling fra Josef Stalin (innfelt) til å sulte ut mostanden mot kommunismen i Ukraina, eller om det kun ble en utilsiktet konsekvens av hans feilslåtte kollektiviseringsplan. Foto: Alexander Wienerberger/AP
Artikkelen fortsetter under annonsen

Grusomhetene fra krigen i Ukraina vekker sterke minner om da Kreml på starten av 1930-tallet tvang «Sovjets brødkurv» til randen av kannibalisme.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Mor ga oss streng beskjed om å ikke gå for langt fra huset, for det hadde vært tilfeller der barn ble stjålet og kjøttet deres kokt. Hungersnøden var grusom, berettet tidsvitnet Nadia Tkatsjenko i 2008 til det kanadiske Holodomor-senteret.

I Ukraina er navnet godt kjent, men det har ikke helt fått fotfeste utenfor landets grenser. Holodomor er en sammentrekning av frasen «moryty holodom», som betyr «Død ved utsulting» og årene 1932-34 var enda et mørkt kapittel i historien mellom ukrainere og den store naboen i øst.

– Barn ble stjålet

– En gang jeg gikk ut på gaten ble foreldrene mine sinte på meg. Det var fordi barn ble kidnappet. Senere fant vi ut at barn ble stjålet og most til schnitzel og pai, mintes Nina Kohut. Hun var 8-10 år under den verste hungersnøden og bodde i Odesa under hungersnøden. Hun husket spesielt godt en episode da hun skulle gå ned til tanta som bodde få hus lengre nede i gata.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg måtte gå raskt og da jeg var nesten fremme var det en mann som forsøkte å prate til meg og tok tak i armen min. Jeg klarte på et vis å komme meg unna og da jeg så ham i ansiktet var øynene helt glassaktige. Jeg har hørt at folk som spiser menneskekjøtt blir som dyr. De får et annet blikk. Mannen sa at om jeg fortalte noe til noen, så ville han drepe meg og hele familien min. Jeg var veldig redd, erindrer hun.

«Rettskafne mennesker døde først. De som ikke ville stjele eller prostituere seg døde. De som ga mat til andre døde. De som vegret seg mot å spise lik døde. De som ikke drepte sine medborgere døde. Foreldre som verget seg mot kannibalisme døde før sine barn», slik oppsummerer Timothy Snyder forholdene i boken Bloodlands.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det verserte historier om at folk hadde oppdaget en finger og negl i en kjøttpai solgt på basarer. Døde utsultede folk lå strødd på gaten. Hungersnøden rammet også andre deler av Sovjetunionen, men det var Den sovjetiske republikken Ukraina som opplevde de hardeste restriksjonene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Artikkelen fortsetter under bildet).

Ukrainere flokket seg til en lokal «torgsyn» der de kunne veksle inn verdisaker i matvarer. Foto: Alexander Wienerberger
Ukrainere flokket seg til en lokal «torgsyn» der de kunne veksle inn verdisaker i matvarer. Foto: Alexander Wienerberger

«Sovjetunionens brødkurv»

Ukraina var «Sovjetunionens brødkurv» med enorme jordbruksområder godt egnet til spesielt korn. Josef Stalins femårsplan fra 1928-1932 skulle industrialisere og statsdirigere næringslivet. Det betydde at jordbruket skulle kollektiviseres og at bøndene gikk fra å eie egen jord, til å måtte overføre jorda og senere tamdyrene til digre statseide gårder og så måtte arbeide på den samme jorda som dagarbeidere.

Dette førte til stadige bondeopprør og flere forskere mener hungersnøden som kom i kjølvannet av økte krav til produksjonskvoter, var en bevisst politisk handling for å sulte ut og utrydde den ukrainske uavhengighetsbevegelsen.

Desperate ukrainere fikk ikke mat, kunne ikke rømme landet, og heller ikke landsbyene etter hvert som de sovjetiske myndighetene forsøkte å hindre at informasjon om grusomhetene skulle komme ut i resten av unionen og verden forøvrig. Foto: Alexander Wienerberger
Desperate ukrainere fikk ikke mat, kunne ikke rømme landet, og heller ikke landsbyene etter hvert som de sovjetiske myndighetene forsøkte å hindre at informasjon om grusomhetene skulle komme ut i resten av unionen og verden forøvrig. Foto: Alexander Wienerberger

De store statlige gårdene måtte levere enda større kvoter korn, noe de ikke maktet. I stedet for å gå til å fø folket, ble kornet eksportert til utlandet for å finansiere den storstilte industrialiseringen i unionen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Befolkningen i Ukraina og resten av Sovjetunionen ble fortalt at det var fordi avlingene feilet, men det var nok korn. Kornet gikk bare ikke tilbake til befolkningen. Mye korn gikk også tapt som følge av dårlig administrasjon og betydelige mengder ble aldri høstet fra de gigantiske og uoversiktlige statlige gårdene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg så lik av døde menn liggende på gaten. En lastebil kom nedover veien og de kastet likene på lastebilen som om det var vedkubber. Det ble sagt at de tok likene til utkanten av byen der de ble brent i en stor grop. Folk hadde ingenting å spise og sultet seg til døde, mintes da 94 år gamle Oleksandsa Jamniuk i 2008. Hun var tenåring i Kharkiv under Holodomor. Det var først da hun kom til den da polske byen Lviv fire år senere at hun fikk vite at det ikke var snakk om at innhøstingen hadde feilet, men at det hele hadde vært bevisst utført fra Kreml.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stalin strammer grepet

Fra 1932 ble tyveri av mat straffet med døden eller ti års fengsel. Stalin gikk til propagandakrig mot «kulakkene», de selveiende bøndene. Etter hvert ble også småbøndene inkludert. De som gjorde motstand, ble deportert til Sibir eller sendt i arbeidsleir.

– Folk gjemte mat. De gravde det ned, men om det ble funnet, så endte de opp i Sibir. Da naboen bygde huset sitt, lagde han en dobbeltvegg med et hulrom som han fylte med mais, hvete og hva enn de fant. Da myndighetene kom og målte opp huset spurte de om hvorfor den ene veggen var tykkere enn den andre. Han sa at det var bare sånn han hadde bygget det. Da de boret i veggen rant hveten ut. Hele familien ble sendt til Sibir. Han, kona og deres to barn døde i Sibir, minnes Raisa Macevko.

– Jeg husker naboene våre i hjembyen Dzjankoj. Ektemannen var medlem av kommunistpartiet og hadde jobb og mat. For kommunistene var det ikke noe hungersnød. Deres foreldre hadde gode jobber og mat. De visste ikke hva hungersnød var for noe. Men landsbybeboerne, de visste. Landsbybeboerne visste, gjentar Pavlo Morenec. Han bodde i Dzjankoj, en by på Krimhalvøya under hungersnøden.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

(Artikkelen fortsetter under bildet).

Et skilt satt opp fra myndighetene som på russisk forteller at det her ikke er lov å grave ned lik. Etter hvert som dødstallene steg, ble det stadig vanligere å se døde kropper ligge strødd på gatene. Foto: Alexander Wienerberger
Et skilt satt opp fra myndighetene som på russisk forteller at det her ikke er lov å grave ned lik. Etter hvert som dødstallene steg, ble det stadig vanligere å se døde kropper ligge strødd på gatene. Foto: Alexander Wienerberger

Ukrainas Holocaust

Senere ble også de ukrainske grensene stengt slik at utsultede ukrainere ikke kunne forlate landet, og selv ikke sultrammede områdene innad i landet. Sovjetunionen nektet hele tiden for at det foregikk en hungersnød, både overfor egne innbyggere og internasjonalt.

I Ukraina er sammenlignes Holodomor ofte med Holocaust, som skjedde kun et tiår senere. Noen ukrainere opplevde både utsultingen og konsentrasjonsleirene til nazistene. For Wasyl Wasko opplevdes Holodomor verre enn tiden han tilbrakte i konsentrasjonsleiren i Dachau.

– Mye verre. I Dachau fikk vi ikke mye, men vi fikk litt hver dag. Og de fleste overlevde Dachau. Det var mye verre i Ukraina i 1933. Dette var planlagt av myndighetene. Grensene til Ukraina ble stengt og man fikk ikke lov å forlate landet. I selve Russland var det ikke noe hungersnød. Det var i hungersnød i Kuban og Kazakhstan. Dette var landområdene til kosakkene og ukrainerne. All mat ble tatt fra folket. Hos oss var det en diger mølle. Det kom tog som fraktet hvete og rug til mølla og videre til Moskva og Leningrad. Jeg fikk kompensasjon fra Tyskland for fengslingen i Dachau. Samtidig har aldri de som ble sendt til eksil i Sibir og andre steder, fått, eller vil noen gang få, en eneste kopek (tilsvarende øre, journ.anm).

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Artikkelen fortsetter under bildet).

Massegraver utenfor Kharkiv i Ukraina. Anslagene på hvor mange som mistet livet i hungersnøden varierer mellom 2,6 millioner og opp mot 4 millioner døde. Foto: Alexander Wienerberger
Massegraver utenfor Kharkiv i Ukraina. Anslagene på hvor mange som mistet livet i hungersnøden varierer mellom 2,6 millioner og opp mot 4 millioner døde. Foto: Alexander Wienerberger

Sovjetunionen innrømmet ikke at det hadde vært en hungersnød før i Glasnost-dagene på slutten av 1980-tallet. Ukrainske myndigheter har siden løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1991 vært opptatt av å anerkjenne Holodomor som et folkemord.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Blant annet USA og EU har derimot ment at det ikke oppfyller de folkerettslige kravene for å kalles et folkemord, men likevel må anses som et angrep på det ukrainske folk og en forbrytelse mot menneskeheten.

Se arkivvideo: Stalin spionerte på Mao fra doskålen

Sprikende dødstall

Tallene på antall døde som følge av Holodomor varierer veldig, men estimatet de fleste ekspertene er enige i er mellom i underkant av tre millioner og fire millioner mennesker døde. Den rurale ukrainske bondebefolkningen var overrepresentert i dødstallene. Etter krisen var over ble over 110.000 bønder fra andre deler av Sovjetunionen tvangsflyttet til området for å ta over arbeidet på de øde gårdene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I en samtale mellom Winston Churchill og Josef Stalin i 1942, skal Stalin ha gjort et overslag om at om lag 10 millioner «kulakker» ble undertrykt for å gjøre motstand mot kollektiviseringen i hele Sovjetunionen. I tallgrunnlaget skal Stalin også ha tatt med alle de som ble tvangsdeportert til Sibir, fangeleire og andre deler av unionen.

25 land har anerkjent Holodomor som et folkemord. Norge er ikke ett av disse. Da spørsmålet ble tatt opp i Stortinget i 2008 sa daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre at Sovjetunionens ledelse bærer ansvaret for det han omtalte som «umenneskelige handlinger», men at det ikke er grunnlag for å kalle det et folkemord.

Kilder: Holodorsurvivors.ca, Store norske leksikon, Wikipedia, Timothy Snyder; «Bloodlands: Europe between Stalin and Hitler» (2010), Britannica.