Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Nye diplomatiske initiativ signaliserer en økende erkjennelse over hele regionen om at tiden er inne for forhandlinger – noe som var utenkelig for et år siden. En av årsakene til de nye regionale initiativene er åpenbart at USAs interesser har flyttet seg til andre steder.
De amerikanske tilbaketrekningene fra Irak og deretter Afghanistan har fått mange ulike konsekvenser.
Arabiske nasjoner så uten tvil med stor undring og forskrekkelse på at desperate afghanere klamret seg til understellet til amerikanske militære fraktfly under USAs kaotiske tilbaketrekning fra Afghanistan. En tilbaketrekking som skjedde etter 20 år med krig, og som altså førte til Talibans maktovertakelse i landet.
Beslutninger fra både Trump- og Biden-administrasjonen førte til den kaotiske situasjonen. Det ble et brudd med den strategisk tenkning som hadde ligget fast etter den kalde krigen og konfliktene som fulgte 11. september-terroren.
Amerikanske analytikere snakker nå om «konkurransen mellom stormaktene» og peker på at Russlands oppbygging av styrker ved Ukrainas grenser og Kinas holdning til Taiwan tar det meste av oppmerksomheten, skriver nyhetsbyrået AP.
USA mener åpenbart at mye av det amerikanske personellet og utstyret som har vært utplassert i Midtøsten, nå trengs andre streder.
Professor i Midtøsten-studier ved Universitetet i Oslo, Bjørn Olav Utvik, er enig i analysen om at stormaktenes innflytelse i regionen er blitt mindre den senere tid.
– Midtøsten har nærmest siden kolonitiden levd mer eller mindre under innflytelse fra stormaktene. Når konfliktene i regionen har blitt store, har stormaktene, som USA og tidligere Sovjetunionen, grepet inn. Da Sovjetunionen falt sammen, ble USA nærmest enerådende og gikk som kjent inn i Irak og senere Afghanistan, sier Utvik.
Utvik understreker at denne stormaktsdynamikken gjorde at landene i regionen selv ikke tok særlig initiativ til å løse egne konflikter seg imellom.
– Men nå – når USA flytter mye av sin oppmerksomhet til andre konflikter utenfor regionen, ser vi en ny bevegelse i Midtøsten der regionale ledere søker å fylle maktvakuumet som har oppstått, sier han til NTB.
Nyhetsbyrået AP skriver at De forente arabiske emirater i fjor sendte sin nasjonale sikkerhetsrådgiver på en sjelden tur til Iran for å snakke med landets president. Sannsynligvis var håpet å avverge nye maritime angrep utenfor landets kyst. I fjor sommer ble Iran mistenkt for å stå bak et angrep på et tankskip i Omanbukta.
Sunnimuslimske Saudi-Arabia og sjiamuslimske Iran har lenge kjempet om regional dominans, og de brøt alle bånd til hverandre etter at demonstranter angrep den saudiarabiske ambassaden i Teheran i 2016. Det skjedde etter at Saudi-Arabia hadde henrettet en sjiamuslimsk leder.
Men det siste året har det skjedd en oppmykning, og utsendinger fra de to landene hadde i fjor samtaler i Iraks hovedstad Bagdad.
Den diplomatiske opptiningen skjer også andre steder. Nå normaliseres forholdet igjen etter at Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater (FAE), Bahrain og Egypt kuttet alle forbindelser med Qatar i 2017.
Utvik forklarer at bruddet med Qatar skyldtes landets støtte til islamistiske grupper som Det muslimske brorskapet, som utfordret de gamle, autoritære lederne under den arabiske våren.
– Spesielt var Saudi-Arabia og Emiratene misfornøyd med at Qatar støttet Det muslimske brorskap. De innførte knallharde økonomiske sanksjoner og forsøkte å blokkere all ferdsel til landet. De lyktes dårlig med strategien, og for et år siden opphevet de boikotten. Det siste året er det blitt gjort flere fremstøt for å gjenopprette normale forhold, sier Utvik.
AP skriver at Gulfrådet (GCC), som er en politisk og økonomisk union mellom Bahrain, Emiratene, Kuwait, Oman, Qatar og Saudi-Arabia, holdt en samling før jul, som var det første møtet etter boikotten av Qatar. Et samlet Gulfråd kan vise seg å bli verdifullt hvis konflikten med Iran øker ytterligere.
Men om det er positivt at ledere i regionen nå tar initiativ til å redusere spenningen seg imellom, understreker Utvik at kontakten altså foregår mellom høyst autoritære ledere.
For etter at det meste av uroen fra den arabiske våren har lagt seg, der målet var å styrte regionens eneveldige herskere, har realpolitikken utvilsomt vendt tilbake.
Syrias diktator Bashar al-Assad har klort seg tilbake til makten. Selv om den nordvestlige syriske provinsen Idlib fortsatt er under kontroll av opposisjonsstyrker, og kurderne står sterkt i nordøst, kontrollerer nå Assad resten av landet.
Assad er også sakte, men sikkert tatt tilbake i varmen av de samme arabiske landene som en gang ville ha ham fjernet. Det skjer selv om USA både opprettholder motstanden mot hans styre, og fortsatt har en liten styrke stående i landet, nær grensen til Irak.
En annen figur som er tilbake på scenen, er Seif al-Islam Gaddafi, sønnen til Libyas drepte diktator.
Selv om han fortsatt er ettersøkt av Den internasjonale krigsforbryterdomstolen, mistenkt for forbrytelser mot menneskeheten, dukket Seif al-Islam opp igjen som kandidat i presidentvalget. Valget skulle holdes før jul, men er utsatt på ubestemt tid.
I Tunisia holder president Kais Said et hardt grep om makten. I fjor sommer sparket han regjeringen, innstilte arbeidet i nasjonalforsamlingen og utvidet sine egne fullmakter. En handling kritikere så som et rent kupp.
– Selv om det er mye bra i at det nå skjer en tilnærming mellom ledere i regionen for å unngå nye konflikter eller krig, og at man får en mer avklart sikkerhetsbalanse, er det også knyttet stor usikkerhet til de nye initiativene, sier Utvik.
– Det er autoritære ledere som nå snakker sammen og finner løsninger. Disse løsningene er dårlig forankret i befolkningen, sier Utvik.
Han trekker fram et eksempel fra Egypt. President Abdel Fattah al-Sisi, som kom til makten etter at demokratibevegelsen i den arabiske våren var brutalt slått ned, inngikk i 2017 en høyst omstridt avtale om å overføre to øyer i Rødehavet fra Egypt til Saudi-Arabia.
Beslutningen om å gi bort øyene Sanafir og Tiran ble møtt med kraftige protester. Overføringen ble også forsøkt stanset gjennom flere runder i rettsapparatet.
Motstanderne anklaget presidenten for å ha forhandlet bort øyene som motytelse for saudiarabisk støtte. Egypts regjering hevdet at øyene var saudiarabiske fra starten av, og at de ble leid ut til Egypt på 1950-tallet.
De to strategisk viktige øyene ligger mellom sørspissen av Sinai-halvøya og det saudiarabiske fastlandet, midt i det smale stredet som skip må gjennom for å nå fram til havnebyene Eilat i Israel og Aqaba i Jordan.
– Dette er eksempel på en beslutning som er dårlig forankret demokratisk. Det kan tenkes at slike løsninger kan stå seg i det lange løp, men når løsningene ikke er folkelig forankret, skaper det usikkerhet, mener Utvik.
Han understreker at stabilitet best sikres ved at demokratiske stater sammen finner løsninger. Og først og fremst gjelder det de mange uløste konfliktene og problemstillingene som fortsatt råder i regionen.
Lederne i Midtøsten har ikke forhastet seg med å omfavne Taliban-styret i Afghanistan, og anerkjennelse ligger trolig fortsatt langt unna.
Den brutale borgerkrigen fortsetter i Jemen, der den saudiledede koalisjonen kjemper mot iranskstøttede opprørere.
Det finnes ingen raske løsninger på Libanons historisk voldsomme økonomiske kollaps.
Det er heller ingen enkle grep for å løse konfliktene rundt Irans atomprogram. Iran anriker uran på nivåer som ikke har vært sett før, noe som har ført til at truslene om en militæraksjon fra Israels side også har økt. Det er dermed stigende frykt for at den pågående skyggekrigen mellom de to statene skal utvikle seg til en åpen konflikt.
De nye avtalene mellom Israel og arabiske land, inngått under tidligere president Donald Trump, bærer bud om endringer i regionen. Men samtidig ses disse avtalene som et svik mot palestinerne.
USA har fortsatt en sterk militær tilstedeværelse i Midtøsten. Titusenvis av amerikanske styrker opererer stadig stridsvogner i Kuwait, seiler gjennom Hormuzstredet og flyr oppdrag over den arabiske halvøy.
Men dersom det ikke oppstår en ny større krise som trekker USA sterkere tilbake igjen, vil trolig initiativene til å finne løsninger og inngå avtaler ligge hos de regionale lederne, skriver AP.
– Full forsoning i regionen er vanskelig å se for seg, men dersom man klarer å redusere spenningen internt i regionen og hindre store konflikter, er det selvsagt positivt, slutter Utvik.
