Strime av håp ved Tyrkias forseglede grense mot Armenia

Skinnegangen er overlatt til fugler og løshunder ved siste tyrkiske togstopp før den armenske grensen, stengt i tre tiår etter lang historie av blodige feider.

Men nå øynes det en sjelden strime av håp over de snødekte fjellene som ruver over Tyrkias nordøstlige kant.

Den første direkte kontakten på flere år mellom utsendinger fra de rivaliserende naboene finner sted i Moskva fredag. For den økonomisk hardt pressede lokalbefolkningen i den tyrkiske grensebyen Akyaka kan ikke disse samtalene komme raskt nok.

– Siden grensen ble stengt i 1993 har regionen vår blitt landets blindsone Låst på alle kanter, sier Engin Yildirim, direktør i Akyaka handelsforening.

– Grensen er vårt eneste vindu mot verden.

Sovjetunionens kaotiske oppløsning i 1991 startet en bølge av regionale konflikter, og det utløste krig mellom kristne armenere og muslimske aserbajdsjanere om den omstridte regionen Nagorno-Karabakh.

Armenias seier fikk Tyrkia til å stenge grensen i 1993, til støtte for sine muslimske allierte i Baku. Forholdet til Armenia var allerede forgiftet av at Ankara har nektet å erkjenne folkemordet på armenere av ottomanerne under første verdenskrig.

Lokalbefolkningen omtaler nå Akyaka-togstoppet som «nostalgistasjonen». Et minne om dagene da tog krysset i begge retninger og brakte turisme og handel til den naturskjønne regionen.

– Intet hinder

– I 1991 strømmet folk til begge sider av grensen for å møtes, minnes lokalhistoriker Vedat Akcayoz om dagene da Sovjetunionen falt.

– I to år var det kjempepopulært.

Siden den gang har en ny krig om Nagorno-Karabakh i 2020 fått Aserbajdsjan til å reversere de fleste tapene sine. Armenia gikk med på en russisk fram-meglet våpenhvile.

Stemningen har tatt seg opp siden den gang.

Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan sa i oktober i fjor at han ikke så noen hindring i å normalisere båndene til Armenia dersom ledelsen i hovedstaden Jerevan også opprettholder godvilje med Baku.

Tyrkia og Armenia utnevnte deretter spesialutsendinger for samtalene. Forrige måned bestemte Jerevan seg for å oppheve en embargo på tyrkiske varer som var innført under den andre Karabakh-krigen.

Lokalbefolkningen følger nøye med på de diplomatiske grepene, ifølge handelsdirektør Yildirim.

– Vår regjering går inn for å gjenåpne grensen, og det tror jeg også armenerne gjør, sier han.

– Vi har ingen problemer med armenerne, og de har ingen problemer med oss, legger han til.

Tid for å leve i fred

Butikkeierne i den avsidesliggende regionen husker en tid da armenere kom over grensen, ivrige etter å kjøpe varene deres.

– Det var alltid rask handel med armenerne, sier butikkeier Hussein Kanik som spesialiserer seg på ulike typer ost i den nærliggende provinsen Kars.

– I sovjettiden ville de kommet med pels og samovarer og reist tilbake med produktene våre… Vi skal snart tilbake til den tiden, sier han håpefullt.

Foran 1800-tallshotellet som en gang huset Tsar-Russlands elite, satser Gaffar Demir også på fred. Den nåværende situasjonen gir ikke mening for ham.

– Vi har en vei, en jernbane, men ingen relasjoner til armenerne, sukker han.

Det lokale hotellet er en påminnelse om fiendtligheter som har satt varig fred i fare, men lokalhistorikeren Akcayoz foretrekker å peke på regionens multikult