Russiske kommunister er blitt opposisjonelle igjen

Gennadij Ziuganov (i midten, med hatt) ved en markering for oktoberrevolusjonen 7. november. Foto: Pavel Golovkin / AP / NTB
Gennadij Ziuganov (i midten, med hatt) ved en markering for oktoberrevolusjonen 7. november. Foto: Pavel Golovkin / AP / NTB Foto: NTB

Etter to tiår som «opposisjon innenfor systemet» blir Kommunistpartiet i Russland plutselig behandlet som reelle motstandere av Kreml.

Det kan virke pussig at russiske opposisjonspolitikere ber folk om å stemme på Kommunistpartiet (KPRF) for å redde demokratiet. Det var imidlertid akkurat det Aleksej Navalnyj gjorde før parlamentsvalget i september.

Den fengslede opposisjonslederen ba russerne stemme på de kandidatene som hadde størst sjanse til å slå regjeringspartiet Forent Russland, uansett partifarge. Dette var det kommunistene som tjente mest på, og det setter partiet i en helt ny posisjon.

– Det er ikke bra for kommunistene å få for mange stemmer, for da må de forklare seg til regjeringen, sier analytikeren Andrei Kolesnikov til Nastojasjtsjneje Vremja, en søsterkanal til Radio Free Europe.

– Har fått drahjelp fra Kreml og opposisjonen

Helge Blakkisrud er seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi) med russisk politikk som spesialitet. Han forklarer at Kreml også har bidratt til å fremme kommunistenes posisjon som reell opposisjon. I høst fryktet man nemlig at misnøye med pandemihåndtering og den økonomiske situasjonen ville føre til velgerflukt fra Forent Russland.

– De har endret litt på synet på KPRF som lojal opposisjon og har i større grad slått ned på partiets kandidater. Det fremste eksemplet på dette er Pavel Grudinin, sier han.

Grudinin var Kommunistpartiets presidentkandidat i 2018, men ble i år nektet å stille som kandidat i parlamentsvalget. Det ble ansett som et klart signal om at Kreml ville stramme grepet rundt partiet.

– Partiet har fått drahjelp både fra Kreml og fra opposisjonen til å redefinere sin posisjon. Samtidig står ledelsen i partiet på stedet hvil. Det er de menige folkevalgte på ulike nivåer som fronter det mer regimekritiske Kommunistpartiet, sier Blakkisrud til NTB.

Slo nesten Jeltsin

Da Gennadij Ziuganov grunnla KPRF i 1993, håpet han å tjene på nostalgien og frustrasjonen som preget Russland i årene etter Sovjetunionens fall. Det viste seg å være svært god butikk.

I presidentvalget i 1996 endte Ziuganov opp med å bli Boris Jeltsins største utfordrer, og det måtte en voldsom mobilisering til fra den russiske eliten for å sikre at Jeltsin ble gjenvalgt.

Siden da har Kommunistpartiet i hovedsak fungert for å la Kreml under Jeltsin og senere Vladimir Putin kunne framstille russisk politikk som et valg mellom deres demokrati og sovjetisk kommunisme, skriver The Economist.

Kommunistpartiet har derfor vært en del av den aksepterte «systemiske opposisjonen» i Russland.

– Tiltrekker seg proteststemmer

– Gjennom de siste to tiårene har KPRF vært en sentral del av liksompolitikken som Kreml har brukt for å skape en form for hybridregime, som er autoritært men ikke helt udemokratisk, skriver Moscow Times.

De beskriver partiets rolle som «å tiltrekke seg proteststemmene fra venstresidevelgere og sovjetnostalgikere, skrike og klage, vifte med røde bannere og marsjere bak Stalin-portretter, men aldri utfordre regjeringen når det gjaldt som mest.»

Denne rollen har partiet hatt sammen med de ultranasjonalistiske Liberaldemokratene. Kommunistene har heller aldri vært i posisjon til å vinne – 24 prosent av stemmene er toppnoteringen i et parlamentsvalg.

Broket forsamling

Slik har Ziuganov og hans parti i stor grad fått være i fred, mens Kreml fokuserer på den såkalte «ikke-systemiske opposisjonen,» som har hatt Navalnyj som sin fremste representant de siste årene. «Smart stemmegivning»-programmet har imidlertid bidratt til å løfte fram en ny generasjon kommunistiske folkevalgte – og de har fått makt.

– For Navalnyj har dette vært pragmatisme. Han ser at han ikke får registrert sitt eget parti, og de liberale partiene er dels mer opptatt av å bekjempe hverandre enn Kreml. Smart stemmegivning har vist seg å være en effektiv mekanisme, sier Blakkisrud.

De nye kandidatene er, i likhet med selve KPRF, en broket forsamling. De er ikke nødvendigvis overbeviste gammelkommunister, men folk som ser på Kommunistpartiet som den beste kanalen for å vinne fram politisk.

– Stiller man som kandidat for et av de liberale partiene, eller andre partier i den ikke-systemiske opposisjonen, har man få muligheter for å bli valgt, forklarer Blakkisrud.

Unge og urbane

I mange år har stereotypien av kommunistenes velgere vært gamle, sinte bestemødre, og partiet ble sett på som døende, uten grunnlag for å kunne rekruttere nye velgere. Nå er de nye velgerne og partiaktivistene gjerne unge, urbane mennesker som er misfornøyd med tingenes tilstand og den politiske og sosiale utviklingen i landet.

– Det er en ny generasjon i 30- og 40-årene som nå bygger seg opp i partiet. De har ulik bakgrunn og agenda, men de skiller seg i det vesentlige fra gammelkommunisten Ziuganov. Ved hjelp av internett og sosiale medier omgår de mediekontrollen og handlingsrommet som Kreml legger opp til, sier Nupi-forskeren.

Ulovlig elgjakt

Imidlertid tror han ikke Kreml ser på disse nye kommunistene som en trussel ennå. Makthaverne har et bredt arsenal av virkemidler de kan bruke mot opposisjonskandidater som utfordrer Kreml. En av partiets topper i Moskva, Valerij Rasjkin, som ledet an i protester mot valgfusk i september, blir nå gransket for ulovlig elgjakt. Torsdag mistet han sin parlamentariske immunitet, så han kan bli straffedømt.

– Hvis man ser litt kynisk på det, kan man si at Kreml også har nytte av at Kommunistpartiet framstår som mer opposisjonelt. Det kan være en måte å kanalisere opposisjon og frustrasjon inn i kontrollerte former, sier Blakkisrud.

Personvernpolicy