Frankrikes skandaløse dansestjerne udødeliggjøres i Paris

Josephine Baker åpner sin norgespremiere på Momarkedet i 1958. Det ble en ubetinget suksess. Det sydlandske temperamentet fornektet seg ikke, selv i norsk høstvær.
Foto: Kaare Nymark Aktuell / NTB
Josephine Baker åpner sin norgespremiere på Momarkedet i 1958. Det ble en ubetinget suksess. Det sydlandske temperamentet fornektet seg ikke, selv i norsk høstvær. Foto: Kaare Nymark Aktuell / NTB Foto: NTB

Den amerikanskfranske danseren og sangeren Josephine Baker får snart plass i mausoleet Pantheon, som er reservert for Frankrikes største borgere.

Baker blir den sjette kvinnen som får plass i æresmausoleet, der også 75 menn har sitt hvilested. Hun blir den første svarte kvinnen som blir lagt i mausoleet.

Danseren, som er verdenskjent for sin lekne kritikk av rasismen i sin dans i bananskjørt, får æren 46 år etter at hun døde. Hun omtales som en banebrytende danser, men også en fransk motstandshelt og en pioner for mangfold og menneskerettigheter.

Hun levde som åpen biseksuell og ble et ikon for fri kjærlighet lenge før den seksuelle revolusjonen på 60-tallet.

– Jeg er ikke umoralsk, jeg er bare naturlig, sa Baker.

Baker ble opprinnelig født i St. Louis, USA, med en bakgrunn like mangfoldig som livet hun senere skulle leve. Hun hadde indiansk-afrikanske aner og var det såkalt uekte barnet av en vaskekone og en jødisk trommeslager.

Talte etter Martin Luther King

Hun vokste opp i ekstrem fattigdom og sluttet på skolen da hun var 13. Etter to mislykkede ekteskap, det siste ga henne navnet Baker, kjempet hun seg inn på scenen da hun i 1921 var med i den første musikalen på Broadway med kun svarte kunstnere.

I likhet med flere svarte, amerikanske kunstnere på den tiden, måtte hun imidlertid flytte til Frankrike for å få utøve kunsten til det fulle. Hun fortsatte kampen for menneskerettigheter, også i hjemlandet USA.

I 1963 var hun den eneste kvinnen som talte under marsjen mot Washington. Hun fikk mikrofonen etter at Martin Luther King hadde levert sin historiske «I have a dream»-tale.

Også på det personlige plan kjempet Baker mangfoldets kamp. Hun adopterte tolv barn fra rundt om i verden, som bodde hos henne i hennes franske chateau, som hun senere forsøkte å gjøre om til en global landsby.

– Vi har alle det samme hjertet, det samme blodet og det samme behovet for kjærlighet, sa hun.

Introduserte Paris for jazzen

Baker ble en stor stjerne i Europa og en av dem som introduserte Paris for jazzen. Forfatteren Ernest Hemingway, som selv bodde i Paris, sa at Baker var «den mest sensasjonelle kvinnen noen har sett», mens kunstneren Pablo Picasso sa hun hadde et smil som overgikk alle andre.

Da Bakers forestillinger ble flyttet til den legendariske scenen Folies-Bergere, danset hun i 1927 seg inn i historien med sin snertne charlestondans ikledd kun perler og et skjørt laget av 16 gummibananer.

Hennes fremføringer ble sett på som en parodi ikke bare på rasisme, men også på hvite menns forhold til seksualitet.

– Med rasistiske fantasier på den ene siden og kolonialisme på den andre, er det bare rettferdig å si at hennes påvirkning på Paris hadde like mye å gjøre med hennes farge som hennes talent, skrev den amerikanske litteraturkritikeren Phyllis Rose.

Skandaløs

Ilana Navaro, som laget en dokumentar om Baker, sa at hun tok bananen, det ultimate symbolet på rasismen, og gjorde den til et penistrofé.

I 1931 ble Baker sementert som diva med sin hitlåt «Two Loves», mens hun i 1935 tok filmens verden med storm i «Princesse Tam Tam». Stjernestatusen gjorde også at hun fikk et eget undertøysmerke oppkalt etter seg.

– Hvis jeg vil være en stjerne, må jeg være skandaløs, erklærte Baker.

Blant hennes mange omtalte beundrere var blant annet den svenske kronprinsen Gustaf-Adolf, farfar til landets nåværende kong Carl Gustaf.

Spion under krigen

I 1937 ble hun fransk statsborger, og under andre verdenskrig ble hun spion for den franske eksillederen, general Charles de Gaulle. Da fikk hun blant annet ut informasjon om den italienske fascistlederen Benito Mussolini.

Selv under krigen beholdt hun sitt skandaløse rykte, da hennes forhold til den franske etterretningssjefen i Paris ble behørig omtalt. Hun jobbet også for London og sendte etterretningsrapporter dit skrevet med usynlig blekk i notene til musikk.

– Frankrike gjorde meg til den jeg er. Pariserne ga meg alt, jeg er klar til å gi dem mitt liv, sa hun.

Baker døde 12. april 1975, 68 år gammel.

Personvernpolicy