Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
– Da jeg våknet så jeg fluene som fløy rundt meg. Jeg fant ut at de var bedre enn meg. For ingen kan torturere dem og ingen kan voldta dem , fortalte han nylig til amerikanske CNN.
Overgrepene skjedde etter at han ble pågrepet 20. august 2013. Han satt til sammen over ett år i forskjellige kinesisk fengsler før han slapp ut 20. november 2014 etter å måtte tilstå en ulovlig pengeinnsamling.
Han skjønte kort tid etter frifinnelsen at han var langt fra trygg selv om han var utenfor murene. Han tok med seg kona og deres to døtre og rømte landet i 2015. Først til Tyrkia, deretter Paris. I dag bor han i Bergen.
– Det er helt perfekt. Jeg elsker byen og at det er fred og ro. Jeg har bodd i mange store byer, som Beijing, Istanbul og Ankara, men her føler jeg meg trygg, forteller han til ABC Nyheter.
Lingvisten og forfatteren snakker både uighursk, kinesisk, tyrkisk og engelsk. Han har mastergrad i lingvistikk og har studert ved både et universitet i Beijing og i Kansas, USA.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
– Føler du deg trygg nå?
– Fysisk føler jeg meg trygg, men mentalt er det fortsatt vanskelig. Jeg skvetter til hver gang jeg ser en uniform eller politibil, selv her i Norge der jeg vet at politiet ikke er etter meg og aldri har stoppet meg på gaten, sier han. Som papirløs flyktning i Tyrkia havnet han ofte i kinkige situasjoner med tyrkisk politi da han skulle forklare hvorfor han ikke hadde id-papirer, samt hvorfor han ble nervøs rundt uniformert politi. Det kunne ta timer å forklare situasjonen. Den kinesiske ambassaden i Tyrkia kansellerte passet hans kort tid etter at han ankom Tyrkia.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMed seg i bagasjen har han en fryktelig historie av hvordan han og hans familiemedlemmer og venner ble regelrett trakassert, torturert og ydmyket.
Ayup har i alle år sittet igjen med ett spørsmål, hvorfor?
Artikkelen fortsetter under annonsenI CNN-artikkelen der han selv medvirket, falt flere av bitene på plass. For på en skjult adresse et sted i Europa, møtte den amerikanske nyhetskanalen en av politimennene som deltok i raidene mot uighurbefolkningen i Xinjiang-provinsen.
Av hensyn til familien som fortsatt er hjemme i Kina ønsker han kun å bli omtalt som Jiang. Han forteller om natteraidene han var med på i den autonome regionen. De jaktet ikke kriminelle, de jaktet muslimske uigurer.
De sentrale maktene i Beijing har helt siden 1950-tallet ønsket å utvikle og modernisere Xinjiang-regionen for å få bedre kontroll over denne delen av Sentral-Asia, og har brukt en rekke insentiver for å få han-kinesere til å bosette seg i området. De muslimske og tyrkisk-ættede uigurene har egen kultur, språk og skikker som er sett på som separatistiske og en trussel mot kinesisk enhet av myndighetene. Uighurene kaller Xinjiang-provinsen for Øst-Turkestan.
Artikkelen fortsetter under annonsenDe kinesiske politimennene kom fra hele resten av landet. De ble lovet bedre lønn og bedre stillinger i politiet. De fikk beskjed om at de skulle jakte terrorister for å beskytte fedrelandet.
– Vi tok de alle med makt gjennom natta. Om det var hundrevis av mennesker i et område, så måtte man arrestere disse hundretalls personene, sier Jiang til CNN.
Artikkelen fortsetter under annonsenKina har kategorisk avvist at det foregår internering og strenge restriksjoner over uigurene. USA har gått så langt som å kalle det et folkemord. Uighurene selv kaller de kinesiske interneringsleirene for konsentrasjonsleire.
Jiang beskriver i intervjuet det han omtaler som systematiske kampanjer med tortur mot etniske uigurer i regionens interneringsleire. Kina nekter for at disse leirene eksisterer.
– Spark dem, slå dem til de er gule og blå, forteller han om forhørsmetodene.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Til de kneler gråtende på gulvet, fortsetter han.
Disse avhørene ble gjort på både kvinner, menn og barn ned i 14-årsalderen. Alle ble slått.
I intervjuet omtaler han at det ble brukt torturmetoder som «tigerstolen», vanntortur, personer ble hengt opp fra taket, det ble brukt elektriske støt mot kjønnsorganer og, som i Ayups tilfelle seksualisert vold. Han måtte også sitte i tigerstolen i flere timer mens avhørene pågikk. Tigerstolen er en stol av jern der håndledd og ankler festes så man ikke kan bevege seg.
Jiang kommer egentlig fra en annen del av Kina og første gang han fikk i oppdrag om å reise til Xinjiang for å bekjempe terror gjorde han det med friskt mot. Han hadde da jobbet i politiet i over 10 år og ønsket nye utfordringer. Sjefene fortalte at separatistbevegelse ønsket å splitte moderlandet og at "Vi må drepe dem alle".
Artikkelen fortsetter under annonsenDe innsatte ble ofte anklaget for terrorhandlinger, men ham selv tror ingen av dem han var involvert i å arrestere hadde brutt noen lover.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det er vanlige folk, sier Jiang til CNN.
– Jeg spurte dem hvorfor? Hvorfor gjør dere dette mot meg? Hva har jeg gjort? Jeg har aldri sett deg før, så hvorfor tar dere meg? Nå henger det bedre sammen. Det handlet aldri om hva jeg hadde gjort, sier Ayup til ABC Nyheter.
– Hva tenker du om det?
Telefonlinjen fra Bergen blir stille. Etter noen sekunder kommer det ett sukk.
– Jeg er skuffet. Jeg har alltid forsøkt å forstå hvorfor de agerte slik de gjorde. Men avgjørelsen kom aldri fra lokale, eller regionale myndigheter. Dette var strategisk utført sentralt fra kommunistpartiet. De hadde planlagt det hele flere måneder i forveien.
Kinas harde linje mot uigurene ble startet for alvor i 2014 da store folkemengder ble internert eller i verste fall fengsel om de gikk med slør, lot det vokse et stort skjegg eller fikk for mange barn.
Artikkelen fortsetter under annonsenPolitimannen Jiang ble raskt kjent med virkeligheten i fengslene, der alle midler ble brukt for å få en tilståelse.
– Noen ser på dette som en jobb. Andre er bare psykopater, sier han til CNN om noen av sine tidligere kollegaer. Han fortalte også at han følte seg tvunget til å følge rutinene, hvis ikke risikerte man å ende opp som innsatt selv.
– Det er riktig. Noen av dem var psykopater, sier Ayup til ABC Nyheter.
Han forteller at han er sikker på at flere av vaktene tok dop før de utførte avhørene. Han kunne se det på øynene deres. Han forteller også om en av fengselsbetjentene ved det senteret han ble værende i i nesten et helt år. Han kaller ham Wang.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Han smilte aldri. For ham virket det som han kun hadde det moro når han kunne torturere de innsatt, sier Ayup.
Han forteller at vaktene ofte gikk runder i korridorene og hadde luker de kunne se inn til de innsatte gjennom. Han kunne plutselig finne på å stirre på de innsatte gjennom luka i timesvis. Om vakten tok kontakt, måtte den innsatte umiddelbart stå retrett og si ut noen propagandafraser som så oftest gikk på å hylle kommunistpartiet og kinesisk kulturs overlegenhet over uighur-kulturen.
Artikkelen fortsetter under annonsen– En dag mens jeg tilfeldigvis satt på toalettet i cellen, så tok han bevisst kontakt. Jeg klarte ikke å reise meg raskt nok, så da kom han inn på rommet og ba meg sette meg ned igjen. Da satte han seg på hodet og sa; – Dette får du for å ikke reise deg raskt nok. Dette er hva du fortjener.
– En normal person ville ikke gjort dette. Der satt han og lo. Noen av dem er virkelig psykopater, sier Ayup, som gjennom nesten halvannet år i fengsel fikk kjenne på vold fra både ansatte og innsatte.
Fengselshierarkiet var brutalt og uighurene var nederst på rangstigen, spesielt de politiske fangene. Hverdagen i fengsel har han også brodert ut om i en biografi som er publisert av Uyghur Human Righs Project (UHRP).
Hvordan ser du på fremtiden til uighur-folket i Kina?
– Kina har erklært krig mot oss uten å fortelle oss om det. Det har jeg vel ikke helt skjønt før nå. Det er kommunistpartiets 90 millioner medlemmer mot drøye 12 millioner ubevæpnede uighurer. Vi er sjanseløse i den kampen, for ingen nasjon i verden tør å stå opp mot Kina.
Artikkelen fortsetter under annonsenHer er han heller ikke spesielt imponert over Norges reaksjoner på behandlingen av uighurene i Kina. Daværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide har unnlatt å omtale behandlingen av uigurer som folkemord, slik amerikanske myndigheter har gjort. Det lengste norske myndigheter har strukket seg til, er å meddele til kinesiske myndigheter at vi er bekymret over menneskerettighetssituasjonen i landet.
– Vi oppfordrer kinesiske myndigheter til å respektere menneskerettighetene, stoppe vilkårlig frihetsberøvelse av uigurer og andre minoriteter og tillate uhindret adgang til regionen for FNs høykommissær for menneskerettigheter. Norge har også tatt opp situasjonen i Xinjiang i FN, alene og sammen med andre land, både i Menneskerettighetsrådet i Genève (sist 15. mars 2021) og i FNs generalforsamling, skrev Søreide i sitt svar til Per Espen Stoknes (MDG) på Stortinget i april i år.
Artikkelen fortsetter under annonsenDa intervjuet blir gjort med Ayup er det like før Nobels fredspris deles ut. Etter utdelingen til journalistene Dmitrij Muratov og Maria Ressa er han ikke overrasket over at også i år ble Kina-kritiske kandidater forbigått.
– Norge prøvde det en gang med Liu Ziaobo. De tør nok ikke trosse Kina igjen, sukker han.
Abduweli Ayup husker godt scenene som utspant seg på Den himmelske freds plass i 1989. Han gikk på ungdomsskole og det var siste gang Ayup følte seg trygg i hjemlandet. Studentprotestene og påfølgende brutale nedkjempingen fra kinesiske myndigheter på Den himmelske freds plass endret myndighetenes holdning til opposisjon. Hendelsene er godt kjent for resten av verden, men få kinesere vet om den.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det endret mye i hjemlandet mitt. Folket endret seg mot oss som hadde en litt annen kultur. Historiebøker ble brent og de begynte å arrestere intellektuelle og forfattere. Da ble jeg redd og har i større og mindre grad levd med den frykten siden, sier Ayup og tegner et bilde kjent fra demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Beijing.
Artikkelen fortsetter under annonsen
– Nå er det vi som står forsvarsløse foran tanksen, som er de kinesiske myndighetene. Vi har ingenting å stoppe den med. Den tanksen får dure frem med resten av verdens stilltiende aksept. Kina er så mektige og har investert i så mange land at den tanksen ikke bare får dure fritt, den får reservedeler fra Vesten, sier Ayup til ABC Nyheter. Det kommer en ny stillhet.
– Jeg er først og fremst skuffet.
Å fortelle om lidelsene, torturen og ydmykelsene han ble utsatt for gjennom 16 måneder i kinesisk fengsel tar mye av ham. Han håper hver gang at det skal bli den siste han må ripe opp i såret, men vet også hvorfor det er viktig å fortelle om det. Ayup vet også at han må sperre sine sosiale kontoer hver gang han uttaler seg, for det kommer alltid sjikane i kjølvannet. Enten i form av meldinger eller oppringinger, noe andre uighurer som uttaler seg i media også har merket.
Artikkelen fortsetter under annonsenAyup fortsetter å lære barn om uighursk kultur og språk fra sitt nye tilhold i Bergen. Han har skrevet barnebøker på uighursk og har søndagsskole for uighurske barn i Bergen, der de kan lære morsmålet og kulturen hjemmefra. Ifølge Den norske uighurkomiteen bor det om lag 2500 uighurer i Norge.
– Det å se nye generasjoner lære seg språket og høre dem smile mens de prater morsmålet. Det hjelper meg enormt psykologisk. De er med på å holde kulturen levende, selv utenfor Kina. Det er barna som gjør at jeg holder ut.
