Lege og flyktning Tewodros Tefera gjør så godt han kan med enkle midler på et mottak ved grensen til Sudan for flyktninger fra krigens Tigray. Foto: AP / NTB
Nye skrekkhistorier fra Tigray-provinsen
I det lille forblåste og uttørkede grensemottaket Hamdayet i Sudan kommer det stadig flyktninger med rystende historier fra den krigsherjede provinsen Tigray.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Krigshandlingene i Tigray, rett på den andre av grensen, har pågått i over 50 dager, men uavhengige beskrivelser av hvordan det går på slagmarken, er umulige å oppdrive.
Regjeringshæren i Etiopia har med støtte fra regionale militsgrupper utkjempet en regelrett krig mot ledelsen i Tigray-provinsen, en folkegruppe som tidligere har dominert landets styre og stell i tre tiår, og som fra første stund har motarbeidet statsminister Abiy Ahmed.
Sudan er målet for mange av innbyggerne fra Tigray som har flyktet hjemmefra. Det kommer fortsatt nye flyktninger, og de bærer med seg tydelige merker etter krigen.
Krigens sår
På en enkel klinikk i grenseområdet undersøker en lege krigens sår: eksplosjonsskader, kuttskader fra kniver og økser, ribbeinsbrudd etter oppbanking. Fotsåler som er som rått kjøtt etter dager med lange marsjer i ulendt terreng.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenEn dag undersøkte Tewodros Tefera, som selv er flyktning, de kvestede beina til den 54 år gamle tømreren Guesh Tesla.
Tømreren brakte nyheten om at 250 unge menn er bortført fra en enkelt landsby, Adi Aser, av eritreiske soldater. De skal ha blitt tatt med inn på eritreisk område. Regjeringen i Addis Abeba benekter alle rykter om at Eritrea skal være innblandet i krigen mot Tigray.
22 år gamle Abrahaley Minasbo har dype arr i ansiktet etter å ha blitt banket opp og stukket av Amhara-militsen. Foto: AP/NTB
Senere i november sier Guesh han så at hunder gikk løs på lik i hans egen landsby Rawyan. Her skal han ha blitt banket opp av etiopiske soldater og blitt brakt til grensebyen Humera. Han ble ført til den lokale rettsbygningen som han betegner som det rene slakterhuset. Han skal ha hørt skrikene fra menn som ble drept, men klarte selv å rømme i nattemørket.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Stengt
Slike historier er umulig å få bekreftet, det understreker alle nyhetsmedier som dekker krigen mellom regjeringen i Etiopia og opprørerne i Tigray-provinsen. Landet er i praksis stengt for utenlandsk presse.
Artikkelen fortsetter under annonsenIngen vet hvor mange som er drept siden regjeringen startet offensiven 4. november, men FN har registrert bruk av artilleri mot tett befolkede områder og omfattende plyndring. Det som er skjer, er hjerteskjærende og frastøtende, sa FNs menneskerettighetssjef Michelle Bachelet i forrige uke.
Nye flyktningstrømmer fra det indre av Tigray når grensen til Sudan etter lange vandringer. Mange har åpne skuddsår, de fleste lider av sult og uttørring, sier legen Tewodros .
– Alle som stikker seg ut, og ikke tilhører gruppen som styrer der du bor, står i fare for mishandling og det som verre er, sier han.
Selv har han røtter fra både Tigray og Amhara og er utsatt for represalier fra begge hold. I flyktningleirene ved den sudanske grensen fortelles mange historier om makabre overgrep mot personer som tilhører «feil» folkegruppe.
Artikkelen fortsetter under annonsenFeil stamme
Den 22 år gamle danseren Abrahaley Minasbo ble dratt ut på gaten av Amhara-militsen i hjembyen Mai-Kadra 9. november. Han ble banket med hammer, slått med øks og påført dype stikksår med machete. Overgriperne forlot ham i gaten for å dø.
Seks dager senere ble han mirakuløst nok ført over grensen til Hamdayet, der han ble behandlet av Tewodros. I dag lever han, men har dype sår og arr over høyre del av ansiktet og halsen.
Tewodros aner ikke hva som vil skje med ham. Han har kone og to små barn, også av blandet herkomst, og det er utrygge tider for slike som ham.
Det er over 80 etniske grupper i Etiopia, og statsministerens utsagn om nasjonal enhet og forsoning synes langt unna det som skjer på bakken.