Coronaen avløser bombenes herjinger i Syria

Når en pasient dør av corona, kommer det straks inn en ny.

Tempoet er svimlende på det største sykehuset for isolatpasienter i Syrias nordvestlige by Idlib. Men det faller ingen bomber ute, og korridorene er ikke fulle av blødende pasienter. En skjør våpenhvile i den snart ti år lange borgerkrigen synes å holde.

Men de som jobber på intensivavdelingen, er utkjørt, underbemannet og uten forhåpninger. Sengene er fylt opp av eldre som gisper etter luft. Covid-19 suger ut den siste rest av motstandskraft etter år med blodig borgerkrig.

Idlib-regionen i det nordvestlige Syria opplever nå at pandemien sprer seg ukontrollert. Inntil juli var det ikke noe corona å snakke om i dette området, nå er det 300–500 smittetilfeller daglig. Og tallet er raskt stigende.

Telt og skur

Dette er opposisjonens siste fotfeste og hjem for fire millioner mennesker. En endeløs serie med offensiver fra regimet til president Bashar al-Assad har drevet de fleste på flukt hjemmefra. Folk lever i teltleirer og provisoriske skur og hytter.

Mellom september og oktober ble smittetallet 20-doblet, opplyser FN. Siden da har det økt med 300 prosent. 16. november var det registrert nesten 11.900 tilfeller, opp fra 8.100 uken før. Eksperter snakker om store mørketall. Byene er hardest rammet, men helsearbeiderne frykter mest av alt at smitten skal få fotfeste i de overbefolkede leirene.

– Det er mange pasienter, de fleste i svært dårlig forfatning. Vi har rett og slett ikke tid til å gi dem den hjelp de trenger, sier Aref Shabib.

Shabib er en av 95 sykepleiere og helseteknikere i en isolasjonspost med 70 senger på et av de to sykehusene i sitt slag i Idlib. Sykehuset er en arnested for smitte.

Utarmet

Pandemien som er en prøvelse også for utviklede land, er den desidert største utfordring for et helsevesen som er utarmet etter år med borgerkrig. Lokale myndigheter gjør det de kan, og fordeler sårt etterlengtet utstyr og forsyninger i krigsherjede områder.

Ambulansesjåfør Remi Khalaf kjørte en pasient og en pleier i tre timer fra Idlib til en by lenger sør på jakt etter en pustemaskin. Da de kom fram, var det ikke oksygen tilgjengelig. En ny tretimers tur til et en tredje by fulgte.

Pleieren tok etter beste evne hånd om den bevisstløse pasienten og håndterte samtidig en walkietalkie for å lokalisere den nærmeste pustemaskinen. De tilbakela over 200 kilometer.

Khalaf svettet bak rattet i sju timer i sin heldekkende beskyttelsesdrakt med maske mens han manøvrerte bilen på grusveier med kraterhull etter flyangrep.

– Vi gjennomlever nok en vanskelig periode, sier han nøkternt.

I løpet av de siste ti dagene har Khalaf transportert nesten 50 pasienter, mens det i oktober var ingen. Han holder seg unna sine egne barn i to-tre dager av gangen av frykt for å være smittebærer.

Info fra minareter

Det er blant annet på sosiale medier innbyggerne i Idlib blir oppdatert om dødstallene. Men nyhetene blir også spredd via moskeenes høyttalere. Plakater i byen hedrer de døde, 95 ved siste oppdatering.

Det kommende vinterregnet bærer bud om nye krigshandlinger, og frykten vokser blant leger og sykepleiere for at hele helsevesenet vil knele og kollapse. Hele 17 prosent av de smittede er helsearbeidere. De var de første som fikk covid-19. Minst tre leger og en administrator mistet livet.

Helsearbeidere som har overlevd slagmarken, slåss nå mot en usynlig fiende som setter deres utholdenhet på nye prøver. Til forskjell fra behandlingen av krigsskadde, kan et helt døgnskift være opptatt med en enkelt covid-pasient, sier Shabib.

– Vi kan holde på i seks til åtte timer i strekk. Det er hardt arbeid, sier han.

Doktor Salah Eddin al-Saleh er leder for intensivavdelingen ved et sykehus som er drevet av det syrisk-amerikanske medisinske selskap. Han sier at pasienter er blitt bortvist.

– Vi arbeider det remmer og tøy holder, og alle våre intensivsenger er opptatt. I det øyeblikk en seng er ledig, blir en ny pasient rullet inn.