Halshogd steinaldermann har fått nytt ansikt

En arkeolog og skulptør har forsøkt å gi et nytt ansikt til steinaldermannen som ble halshogd for 8000 år siden. (Foto: Oscar Nilsson)
En arkeolog og skulptør har forsøkt å gi et nytt ansikt til steinaldermannen som ble halshogd for 8000 år siden. (Foto: Oscar Nilsson)

Hodet hans ble satt på en påle, mens kroppen ble senket ned i et vann sammen med ni andre mennesker. 8000 år senere har en svensk arkeolog rekonstruert ansiktet hans.

I 2011 gravde arkeologer fram noe forbausende fra den fuktige svenske bakken.

Ved det som i dag er tettstedet Motala, på østbredden av Sveriges nest største innsjø Vättern, fant forskerne noe oppsiktsvekkende.

Her avdekket de ti skjeletter – ni voksne og ett barn – hvorav mesteparten bar preg av å ha gjennomlevd fryktelig vold. Noe som særlig vekket oppsikt, var at to hodeskaller tilsynelatende makabert var tredd ned på påler.

Enda mer underlig, var det at sårene på hodeskallene hadde grodd og helet, og forskerne kunne ikke finne tegn på henrettelse. Rundt om de døde steinaldermenneskene lå det strødd ben fra bjørn, hjort og villsvin.

For 8000 år siden hadde altså ti mennesker av ukjent grunn blitt senket ned i et tjern, og igjen stod hodeskaller på påler, speidende over vannskorpen. Hvem var disse menneskene?

I jakten på å korte ned avstanden som åtte millennier skaper, har nå en svensk arkeolog og skulptør forsøkt å gi de triste skjebnene nytt ansikt.

Les også: Er dette ansiktet til en vikingkriger?

Neandertalere og Vasa-skipet

Svenske Oscar Nilsson har rekonstruert ansikter og høyrealistiske skulpturer for museer siden 1996. Etter å ha studert arkeologi og kunst, gikk han i lære hos den engelske eksperten på ansiktsrekonstruksjon Richard Neave.

Nilsson har jobbet mye med å hente tapte skjebner og ansikter fra historiens mørke. Hans arbeid strekker seg fra en neandertalkvinne, til seks uheldige svensker fra Vasa-skipet, svenskekongens forfengelighetsprosjekt som gikk til bunns i Stockholms havn i 1628.

20 år og over 100 ansikter senere, har han nå kastet seg over Motala-funnene, og han beskriver prosjektet som «fantastisk».

– Både med tanke på funnomstendighetene, de unike innblikkene i deres verden, og det bevarte DNA-et som kunne gi meg informasjon om hud, hår og øyenfarge, forteller Nilsson til forskning.no.

Les også: Få endringer i behandlingen av covid-19 gjennom pandemien

Mystiske Motala

Forskning.no har tidligere skrevet om funnene i Motala.

Den gang fortalte prosjektleder for utgravingene Fredrik Hallgren om det underlige arkeologene hadde oppdaget.

Blant annet fant forskerne en stor gravhaug av stein i det gamle tjernet. Slike gravhauger blir vanlig først fra 500-tallet til vikingtiden – 6500 år etter Motala-haugen.

En av påleskallene funnet ved Motala. Foto: Fredrik Hallgren
En av påleskallene funnet ved Motala. Foto: Fredrik Hallgren

Noe annet besynderlig er plasseringen.

– Steinhaugen er ganske stor, rundt 14 meter i diameter. Det må ha vært et stort arbeid å legge den her, sa Hallgren den gang.

– I jernalderen ble slike hauger plassert på godt synlige steder, som monumenter. Denne steinhaugen er derimot lagt på bunnen av et vann, der ingen kunne se den. Hva var da hensikten?

Funnstedet har fra avdekkelsen vekket spørsmål om steinalderens ritualer og verdenssyn.

Les også: Vet du om historiske malerier med frukt og grønnsaker på? Da vil disse forskerne høre fra deg

Tapt kjeve

Å rekonstruere et ansikt er ikke lett. Og særlig når steinaldermannen du vil vekke til live har en kjeve i manko.

Denne delen av mannens utseende var absolutt vanskeligst, forteller Nilsson. Svensken måtte fram med måleverktøyene, og granske avstander og vinkler på den delen av hodeskallen som forskerne fant.

– Nå har han jo skjegg, så det syns ikke så mye av kjeven, så feilkilden der ble nok ikke så stor.

Påle-mannen med og uten hake og skjegg. Foto: Oscar Nilsson
Påle-mannen med og uten hake og skjegg. Foto: Oscar Nilsson

Nilsson forklarer ellers at det ikke er stor forskjell på å rekonstruere ansikter fra steinalderen, sammenlignet med ansikter fra senmiddelalderen.

– For å si noe om veldig gamle skaller sammenlignet med dagens, er det slående hvor mye mer utviklede muskelfester de hadde. Våre kranier ser nærmest slanke ut til sammenligning, om man skal generalisere.

Ifølge hans oppfatning er det også et interessant tilbakevendende drag i ansiktene fra jeger- og sankertiden i Skandinavia.

– Kinnbena er veldig lubne, kraftige og brede. Ansiktsformen blir derigjennom ofte litt på den rundere siden.

Les også: Sjøgress tar livet av korallrev utenfor Hawaii

Frisørtime fra steinalderen

Nilsson trekker fram enda et problem i å gjøre den eldgamle mannen levende for oss igjen. For selv om DNA nå kan gi oss pekepinner på hva slags farge mannen hadde på manken, kan vi ikke vite hvordan han stelte det.

Hadde han lange lokker? Skallet hode? Hanekam eller kanskje hockeysveis?

Denne delen av rekonstruksjonen ga utløp for Nilssons fantasi.

Villsvin var en inspirasjon for rekonstruksjonens hårete utseende. Foto: Oscar Nilsson
Villsvin var en inspirasjon for rekonstruksjonens hårete utseende. Foto: Oscar Nilsson

– Det måtte se både fremmed og bekjent ut, og jeg ville også få inn en ide om at hele hans «look» går ut fra villsvin.

Nilsson falt ned på dette dyret, siden dette var en av artene arkeologene fant ved funnstedet.

– Helt klart betydde akkurat disse dyrene noe helt spesielt for disse menneskene. Han har pelsen fra et villsvin over skuldrene, og det kortklipte håret vil jeg skal minne om villsvinpelsens karakter, forklarer Nilsson.

– Så har han spart lengre hår i en dusk i nakken, den skal minne om villsvinets hale.

Nøyaktighetsspørsmålet

Ansiktsrekonstruksjon er innen vitenskapen en til dels kontroversiell framgangsmåte. Siden ansiktsvev er lengst forsvunnet på eldgamle funn, må skulptørene til en viss grad gjette eller estimere størrelse på trekk som lepper.

Slik kan mannen forskerne fant på trepålen ha sett ut, her med kroppsmaling. Foto: Oscar Nilsson
Slik kan mannen forskerne fant på trepålen ha sett ut, her med kroppsmaling. Foto: Oscar Nilsson

Tidligere forsøk har vist seg å være nesten spot on, eller noen ganger helt på trynet.

Hvor sikker kan vi derfor være på at mannen på pålen ville kjent seg igjen i speilet?

– Jeg er ganske sikker på at han er seg selv lik, så å si.

– Det største spekulative momentet med farger er løst takket være DNA. Ansiktsformen er karakteristisk, rund og gir ett muskulært inntrykk.

Blant annet har Nilsson inkorporert i gjenskapelsen at mannens venstre øyehule skiller seg i form og størrelse fra den høyre.

– Alle asymmetrier er interessante og må observeres for å skape et individuelt ansikt, bemerker han.

Nilsson trekker uansett fram at det finnes feilkilder, som at metodene hans baserer seg på målinger gjort de siste 100 årene.

– Så man må være litt ydmyk.

Les også: Utgravninger i England avdekket drapsoffer fra jernalderen

Nytt fjes til neste år

Nilsson sier at prosjektet for ham er veldig minneverdig, blant annet siden han er veldig fascinert av mesolitikum – steinalderperioden da våre forgjengeres jeger- og sankerliv nærmet seg slutten.

– Iblant er det faktisk litt vanskelig å skilles fra de ansiktene jeg gjenskaper, og det gjelder virkelig for denne mannen.

– Neste sommer kommer rekonstruksjonen av den 20-årige kvinnen til å presenteres. Vi håper å kunne gjøre den presentasjonen litt større om coronasituasjonen er bedre da, sier Nilsson.

Saken ble først publisert på Forskning.no

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden