Personell ved det provisoriske NHS Nightingale-sykehuset i London. Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix/Reuters.
Som intensivlege ser jeg krisen ramme på nært hold. Slik ser det ut
Mitt sykehus’ midlertidige corona-sone er en surrealistisk verden der pasientene ligger stille, og altfor få ansatte utfører et heltearbeid.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Delta i debatten
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Artikkelen fortsetter under annonsen
I løpet av den siste måneden har den første bølgen covid-19-innleggelser rammet London og sykehuset der jeg jobber som lege under spesialisering. For 21 dager siden ble jeg flyttet fra kirurgisk avdeling til intensivavdelingen, som stadig blir utvidet, og opplært i å hjelpe pasientene der.
Vi snakker om coronavirus hele tiden, men det er oftest fokus på det store bildet. Fra frontlinjen er det vanskelig å få dette overblikket.
Jeg ønsker å fortelle om det jeg har sett, fortellingen om en pandemi som rammer et menneske av gangen.
Den utvidede intensivavdelingen er en surrealistisk verden. Jeg tar på meg lag på lag med personlig verneutstyr for å tre inn i «covidsonen», plasttelt med glidelås i omgjorte sykehusavdelinger. Det er ingen prat, bare pipende monitorer over den rytmiske hvesingen fra luft under trykk. Jeg tilbringer hvert 12-timersskift med ansvar for to til tre pasienter. Det er ydmykt, ofte manuelt arbeid.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenJeg justerer deres anestetika og sjekker urinen deres hver time for å sørge for væskebalanse. Jeg plasserer puter under trykkpunkter så de ikke vil ende opp med varige skader etter perioden i narkose. Jeg suger ut sekreter fra luftveiene deres.
Les også: Fem måneder senere: Dette vet forskerne om coronaviruset
Hvem var du?
Jeg jobber så hardt jeg kan, utsetter toalettbesøk, for å hjelpe en pasient jeg aldri har sett åpne øynene, eller puste på egenhånd. Det er et vanskelig miljø å arbeide i.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Plakat med takksigelse til det britiske helsevesenet. Foto: NTB Scanpix/AFP.
Jeg tråler gjennom medisinske notater for å forstå pasientene på et tidspunkt før de ble lagt i narkose og satt til respirator, for å få et glimt av hva slags mennesker de er. Jeg forsøker å bli kjent med dem gjennom smykkene de brukte, som nå ligger trygt i skåler ved siden av dem. Jeg maner dem frem fra skissene i deres tidligere medisinske journal.
Artikkelen fortsetter under annonsenSosial historikk: bor med kone og tre barn. Går jevnlige turer, liker å løpe. Har aldri røyket. Observasjoner: respirasjonsrate 42 – 48 – 55 – 61 – 61 …
Disse økende tallene, nedtegnet på en oversikt farget som trafikklys, betyr at pasienten hev etter pusten. Det er en fortelling som ender med dem bevisstløse og paralysert med maskiner som erstatter de sviktende organene, under mitt oppsyn.
Som en maur ved en elefant
Det er utfordrende å håndtere pasienter som er så syke. Jeg skulle ønske at dette ikke hadde skjedd dem. Når du pleier én etter én, tenker du nærmest ikke over at det er hundrevis av andre i samme situasjon. Vi snakker om kurver og topper, men det har ingenting med den faktiske erfaringen å gjøre. Politikere og journalister snakker nå med perspektivet til guder. De har et overblikk over situasjonen som jeg ikke kan ha. Som lege føler jeg meg som en maur ved siden av en elefant: jeg har vansker for å forstå hva jeg ser, og det er vanskelig å bruke min minimale vekt mot den.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Og der jeg er er ikke respiratorene den mest begrensede ressursen, det er antall ansatte. Opptil 50 prosent av våre vanlige ansatte er hjemme på grunn av sykdom, selvisolering og frykt. Jeg ser meg omkring og ser den heltemodige innsatsen til mine kolleger, og det beveger meg.
Artikkelen fortsetter under annonsenVi gjør alt for dem
Det er som om noen ga mine superhelter kryptonitt og de likevel forsøker å løfte bilen, for hva kan de ellers gjøre? Jeg ser at smittekonsulenten som leder vår innsats i all stillhet har tatt av seg turbanen sin, og for første gang i livet klippet skjegget han har beholdt på grunn av sin tro, fjernet av hensyn til smittevernet. Han ser kanskje mindre ut, men han er på ingen måte redusert. Jeg ser en juniorlege dekket i urin som er lysorange av rifampicin. Hun forsøkte å bytte sitt første kateter siden det ikke var noen andre som kunne gjøre det. Åtte års utdanning har ikke lært henne at det er lett å åpne en pose, men betydelig vanskeligere å lukke den. Alle på sykehuset gjør det vi kan for å bedre tilstanden til disse pasientene. Jeg ser kirurger jobbe på intensivavdelingen, mens tannleger og fysioterapeuter hjelper til med å «rulle» pasienter, å skifte liggestillingen deres så de ikke får trykkskader. Mine pasienter vet ikke om alt vi gjør for dem, familiene deres kan ikke komme på besøk, ingen ser det, men vi holder ikke igjen.
Artikkelen fortsetter under annonsenDu betyr noe
Å gi omsorg til en alvorlig syk covid-pasient er ikke som du tror. Jeg er så nært på dem, og drypper øyendråper under øyelokkene deres om natten, så øynene ikke skal tørke ut. Jeg kommer kanskje aldri til å møte dem, men våker over pusten deres på jakt etter tegn til at de trenger hjelp. Jeg bytter lankene under dem.
Alle er langt utenfor sine komfortsoner. Vi er så tynt bemannet, forsøker så hardt og er her hele tiden. Landet har beveget seg fra å vente på «flokkimmunitet» - og akseptere de menneskelige kostnadene det vil innebære - til å ta i bruk alle tilgjengelige midler for å minimere tap av liv. Og dette er den ene biten med mening jeg kan ta med meg fra alt dette. Jeg fikk ikke møte mine pasienter, men det jeg vil si til dem, med all kraft jeg kan er: Alt dette er for dere, alt hva vi har. Ditt liv betyr noe.
