Papegøyer beregner sannsynlighet som mennesker

Hvilken hånd bør jeg velge for å ha størst sjanse for å få en sort pinne? (Foto: Amalia Bastos)
Hvilken hånd bør jeg velge for å ha størst sjanse for å få en sort pinne? (Foto: Amalia Bastos)

Kea-papegøyer deler vår forbløffende evne til å trekke konklusjoner fra usikker informasjon.

Vår siste felles stamfar med kea-papegøyene var en øgleaktig skapning som levde for 312 millioner år siden. Og hjernen til papegøyen er bygd opp på en helt annen måten enn vår.

Likevel gjør papegøyene noe vi tidligere bare har sett hos menneskeapene:

De kombinerer ulike typer informasjon til å beregne hva som sannsynligvis er det beste valget.

Dette er overraskende, selv sett i lys av de siste åras oppdagelser rundt intelligens hos fugler, skriver forskerne bak studien, i siste nummer av Nature Communications.

Les også: Kloke kråker

Byttet sorte pinner mot snop

Det er Amalia Bastos og Alex Taylor som står bak papegøye-forskningen.

De gjorde en rekke ulike forsøk med gjeng på seks keaer. Først fikk fuglene trene på en lek: Forskerne ga papegøyene trepinner med sort eller oransje farge. De sorte pinnene kunne byttes inn i godteri, mens de oransje ikke var verdt noe.

Så begynte en rekke av stadig mer avanserte tester for å finne ut hvordan fuglene tenker.

Les også: Hunder skjønner hva du sier

Tippet riktig hånd

I første del av eksperimentet fikk papegøyene se to glass med en blanding av sorte og oransje pinner. Forskeren plukket én pinne med hver hånd fra hvert av glassene. Pinnene var skjult i nevene til forskeren, og så måtte papegøyen velge hvilken hånd den ville ha.

Men det var forskjell på glassene.

I det ene var det mange sorte og noen få oransje pinner, mens det andre glasset hadde mange oransje og få sorte. Ville papegøyen skjønne at det var større sjanse for å få en verdifull sort pinne, hvis den valgte hånden som hadde tatt fra glasset med mange sorte?

Les også: Smarte fugler ser an situasjonen

Jada. Etter noen forsøk valgte fuglene riktig i de aller fleste forsøkene.

Men dermed oppstår neste spørsmål: Hadde papegøyene talt seg fram til at det var størst antall sorte pinner i det ene glasset, eller så de at glasset inneholdt mange sorte i forhold til oransje?

Videre til neste test!

Forsto forholdstall

Denne gangen var det like mange sorte pinner i begge glassene. Men antallet oransje pinner var ulikt. I det ene glasset var bare noen få, mens det andre hadde mange av de verdiløse oransje pinnene.

Les også: Humler kan lære seg å bruke redskaper

Hvis papegøyene bare talte de sorte pinnene, ville de to glassene framstå som like lovende. Dersom de derimot vurderte andelen sorte pinner i forhold til oransje, ville de se at det klart lønte seg å velge hånden som hadde tatt fra det første glasset.

Og det var nettopp dette papegøyene gjorde.

Dette tyder altså på at disse fuglene forstår forholdstall, noe for eksempel kapusin-aper ikke ser ut til å være i stand til.

Pinner under stengsel

I neste test la Bastos og Taylor på enda en vanskelighetsgrad.

De la inn et fysisk stengsel halvvegs nede i glasset. Et menneske ville skjønne at pinnene som ligger under stengslet uansett ikke er tilgjengelig, og dermed ikke skal være med i vurderinga. Men hva tenkte fuglene?

Forskerne gjorde i stand to glass med akkurat lik fordeling av sorte og oransje pinner i hvert. Men fordelingen innad i hvert glass var ulik. I det ene var fargene likt fordelt over og under barrieren. I det andre var derimot flesteparten av de sorte verdifulle pinnene samlet over stengslet.

Resultatene viste at kea-papegøyene klarte denne testen også – de foretrakk glasset der flest sorte pinner faktisk var tilgjengelig.

Dette antyder at fuglene er i stand til å ta med fysisk informasjon i vurderinga av hva som er det smarteste valget.

Men enda var ikke forskerne ferdige.

Les også: Ravner kan være like smarte som sjimpanser

Jukset

I den siste testen var forskeren selv en del av spillet.

Først ga Bastos og Taylor fuglene en sjanse til å skjønne at det faktisk var forskjell på forskerne som hentet ut pinner.

Den ene forskeren plukket fra et glass med mange verdifulle sorte pinner, mens den andre forskeren tok pinner fra et glass med nesten bare oransje pinner. Men forskeren ved det siste glasset jukset. Selv om det var veldig få sorte pinner i glasset, plukket hun nesten alltid ut en sort pinne likevel.

Resultatet var at fuglene like ofte fikk sorte pinner av begge forskere, selv om innholdet i glassene ikke skulle tilsi det. Ville fuglene skjønne at den ene forskeren jukset for å skaffe verdifulle pinner, og ta denne kunnskapen med i videre beslutninger?

Halvparten av papegøyene skjønte at en av forskerne ikke plukket tilfeldig, men valgte ut de sorte pinnene selv der det var få av dem. (Foto: Amalia Bastos)
Halvparten av papegøyene skjønte at en av forskerne ikke plukket tilfeldig, men valgte ut de sorte pinnene selv der det var få av dem. (Foto: Amalia Bastos)

Da forskerne satte opp samme test, bare med glass med like andeler sorte og oransje pinner, viste det seg at tre av fuglene oftere foretrakk hånden til jukseren.

De inkluderte altså sine observasjoner av egenskapene til forskeren i vurderingene om hvor det var størst sjans for å få tak i de sorte merkene som kunne byttes inn i godbiter.

Dette speiler det vi ser hos menneskebarn og sjimpanser, skriver forskerne.

Og det kan igjen si en hel del om intelligens generelt.

Les også:

Oppsto flere ganger

Det er, som nevnt, 312 millioner år siden vi og papegøyene skilte lag i livets utvikling. Og det er ikke særlig sannsynlig at det lille vesenet vi begge stammer fra allerede hadde utviklet slike evner til avansert tenkning.

Dermed er det altså grunn til å tro at evnen har oppstått to ganger. Og på to ulike måter.

Les også: Delfinene Smokey og Cookie mistet mødrene sine da de var små. Siden har de vært bestevenner.

Fugler har mindre hjerner i absolutt størrelse, sammenlignet med mennesker og sjimpanser. Og hjernene er bygd opp forskjellig, med ulik struktur og mye større tetthet av nevroner hos fuglene.

Dermed ser det altså ut til at utviklingen av denne typen intelligens ikke er avhengig helt spesifikke strukturer, som dem vi finner hos menneskene.

Det kan igjen ha stor betydning for vårt eget arbeid med å lage kunstig intelligens, mener Bastos og Taylor.

Det er for eksempel ikke sikkert vi trenger å bygge den opp etter modell fra den menneskelige hjernen.

Les også:

Referanse:

Amalia P.M. Bastos & Alex H. Taylor, Kea show three signatures of domain-general statistical inference, Nature Communications, mars 2020.

Artikkelen ble først publisert av forskning.no.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært