Moralsk mot er mangelvare

Senator Mitt Romney i forkant av stemmegivingen i Senatet.
Senator Mitt Romney i forkant av stemmegivingen i Senatet. Foto: Jonathan Ernst / Reuters
Artikkelen fortsetter under annonsen

Robert Kennedy savnet moralsk mot i 1960-årene. De siste ukene i amerikanske politikk viser at det fortsatt er mangelvare.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kommentar: Audun Tjomsland
Utenrikskommentator ABC Nyheter. Forfatter og tidligere korrespondent for NRK i New York og London.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi som har fulgt amerikansk politikk i snart en mannsalder, husker kanskje Robert Kennedys ord fra de turbulente 1960-årene, om at «moralsk mot er sjeldnere enn tapperhet i krig». Da hadde han rasestriden i USA og krigen i Vietnamkrigen i tankene. Kennedys ord er like sanne i vår tid, når det gjelder mot til å ta stilling til det som er rett og galt i politikken.

Det har vært noen turbulente uker som nå har kulminert med avgjørelsen i en langvarig riksrettssak mot president Trump, avløst av presidentens årlige tale i Kongressen om «Rikets tilstand» og et sammenbrudd i primærvalget i Iowa, som er innledningen på valgkampen foran presidentvalget den 3. november i år.

Å dømme etter de siste ukene i Washington, sitter vi igjen med inntrykket av en politisk prosess som har vært full av falske påstander, bevisste løgner og forhåpentligvis tilfeldige tabber med store konsekvenser.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det mest spennende ved dette, er hva disse skjellsettende hendelsene kan bety for den politikken som vil bli ført av vår viktigste allierte nasjon i en høyst ustabil verden.
Presidenten ble dømt av Representantenes Hus for å ha satt sine personlige interesser over nasjonens interesser, mens han ble frikjent av Senatet og dermed slapp fornedrelsen ved å bli tvunget til å flytte ut av Det hvite hus.

Med ett hederlig unntak fulgte representantene på begge sider av den politiske midtgangen å følge partipisken.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den eneste republikanske representanten som brøt sin partipolitiske lojalitet og stemte for å dømme Trump fra sitt embete, var senator Mitt Romney fra Utah. Han framsto som en seriøs politiker som fulgte sin politiske overbevisning og sin samvittighet. Dagen etter rykket presidenten ut med en voldsom sjikane av Romney, og Trumps sønn Donald Trump jr. fulgte opp med å be partiet ekskludere Romney.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For folk utenfor Trumps politiske krets økte Romney imidlertid sin troverdighet og seriøsitet, og rykket kanskje opp som en seriøs kandidat neste gang republikanerne skal finne en presidentkandidat.

Se video fra talen til Romney

Andre seriøse politikere i Washington har også hatt uheldige dager i det siste. Riksrettssaken har åpenbart vært en påkjenning ikke bare for Trump, men også på andre framtredende politikerne. Det gjelder særlig lederen i Representantenes Hus, demokraten Nancy Pelosi. Hun satt med ansvaret for å ta stilling til om demokratene i Kongressen skulle innlede riksrettssak mot Trump. Hun var lenge motstander av riksrettssak, på grunn av faren for tilbakeslag mot demokratene dersom forsøket på å avsette Trump skulle slå feil. Hun ventet derfor lenge inntil bevisene om maktmisbruk fra Trumps side ble for sterke og muligheten for å få til den første riksrettsavsettelse i amerikansk historie, ble for fristende. Nå har forsøket slått feil, og skuffelsen var åpenbart vanskelig å håndtere.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Uansett politisk ståsted, er det visse situasjoner erfarne politikere bare må finne seg i.

Kort tid etter at Trump ble frikjent, holdt han presidentens tradisjonelle redegjørelse om «Rikets tilstand» for Kongressen, (Representantenes Hus og Senatet i fellesskap). Pelosi så ut til å invitere til et forsonende håndtrykk før talen, etter langvarig strid mellom presidenten og Kongressen. Men Trump avviste hennes utstrakte hånd og snudde seg bort. Etter Trumps mer enn en time lange tale med utallige skrytehistorier med tvilsom sannhetsgehalt, hadde Pelosi åpenbart fått nok. Hun hadde rutinemessig fått overlevert manuskriptet før talen begynte, og da presidenten var ferdig, løftet hun manuset opp i riktig høyde for at situasjonen skulle fanges opp av de mange TV-kameraene som overførte talen, og rev demonstrativt i stykker manuskriptet med Trumps tale.

Uansett politisk ståsted, er det visse situasjoner erfarne politikere bare må finne seg i. De kan ikke la selv en lenge oppdemmet irritasjon få ødelegge stundens betydning for forholdet mellom den lovgivende, den dømmende og den utøvende makt i det amerikanske politiske system, uavhengig av personlige følelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Demokratenes nominasjonskamp kan få stor betydning fremover.

Kandidaten som får flest delegater til partiets landsmøte til sommeren, har størst sjanse til å bli partiets kandidat til å bli president Trumps motkandidat ved neste presidentvalg. Tradisjonen tro fant det sted i delstaten Iowa, og årets dato var mandag 3. februar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Årets nominasjonsvalg har fått en ekstra betydning, langt ut over Iowas beskjedne størrelse og betydning i USAs politiske liv. For i år brøt nominasjonsvalgets tekniske utstyr og opplegg fullstendig sammen, og valgets resultat kunne ikke kunngjøres før torsdag 6. februar – tre dager etter at valglokalene i Iowa stengte.

De første, foreløpige resultatene kom imidlertid nesten som vanlig om kvelden på valgdagen, men så stoppet det opp.
Disse første, foreløpige resultatene kom fra små valgkretser hvor den nye, unge og for de fleste ukjente kandidaten Pete Buttigieg raskt fikk svært høy oppslutning og slo kjente og garvede kandidater som Bernie Sanders, Joe Biden og Elizabeth Warren. Det var nærmest en sensasjon, og «Borgermester Pete», som har vært ordfører i byen South Bend i Indiana, ble lansert som sannsynlig valgvinner i Iowa med stor margin og kunne innkassere sterk støtte og betydelige bidrag fra store sponsorer for den videre valgkampen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå er saken noe mer normalisert, ved at Buttigieg og Sanders har praktisk talt like stor oppslutning, med Pete Buttigieg 26,2 prosent, Bernie Sanders 26,1 prosent, Elizabeth Warren 18,2 prosent, Joe Biden 15.8 prosent og Amy Klobuchar 12.2 prosent. Også det er et overraskende sterkt resultat for Pete Buttigieg og vil kunne prege valgkampen framover.

Neste primærvalg er i New Hampshire den 11. februar og vil bli fulgt med argusøyne - for å se om tendensen fortsetter – og om de politiske omveltningene rundt riksretten og det valgtekniske sammenbruddet i Iowa kan få avgjørende innflytelse på valgkampen, utfallet av valget og dermed amerikansk politikk i årene framover.