Overlevende føler seg glemt, ti år etter jordskjelvet i Haiti

De nybygde husene utenfor Port-au-Prince sto lenge tomme. Etter katastrofen hadde ikke folk råd til å flytte dit. Foto: Tomas Härenstam / NTB scanpix
De nybygde husene utenfor Port-au-Prince sto lenge tomme. Etter katastrofen hadde ikke folk råd til å flytte dit. Foto: Tomas Härenstam / NTB scanpix Foto: NTB scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ti år siden et jordskjelv rammet Haitis hovedstad Port-au-Prince. Skjelvet kostet minst 250.000 mennesker livet, og fortsatt er livet håpløst for mange. 

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

For ti år siden ble Herlande Mitile sittende i rullestol etter det katastrofale jordskjelvet som rammet Port-au-Prince 12. januar 2010.

I dag er hun totalt avhengig av hjelp fra naboene sine for å overleve.

Mitile ble reddet ut fra under ruinene av en kollapset bygning åtte dager etter skjelvet. Hun var i live, men alvorlig skadd.

Etter månedsvis i en provisorisk leir, ble Mitile og hennes to døtre flyttet til landsbysamfunnet Lumane Casimir, som ligger om lag to mil utenfor Port-au-Prince.

Aktuelt: – Klimaendringer er årsaken til de fleste underrapporterte humanitære kriser

Landsbyen, som er oppkalt etter en av landets mest kjente sangere, ble bygget av myndighetene etter skjelvet. Regjeringen tilbød boplass der til rundt 50 mennesker som ble funksjonshemmet i skjelvet.

– Legen fortalte meg at jeg kunne komme til å gå igjen om jeg fikk opptrening. Men for å få det, måtte jeg komme meg inn til byen. Man trenger penger for offentlig transport for å gjøre det, og det har jeg ikke, forklarer hun til nyhetsbyrået AFP.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Dermed ble jeg enda mer handikappet enn jeg var i starten, legger hun til.

Aktuelt: Milliardbistanden finner ikke veien til fattige

Kun halvferdig

Lumane Casimir var egentlig ment å ha 3.000 skjelvsikrede boliger, et marked, et industriområde, eget politi og brannvesen, en skole og et apotek.

Slik ble det imidlertid ikke.

Som hundrevis av andre byggeprosjekter i tiåret mens Petrocaribe, et subsidiert oljesamarbeid med Venezuela, fortsatt var i gang, ble landsbyen forlatt av arbeiderne i 2014, før halvparten av de planlagte bygningene var bygget.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den økonomiske uroen som oppsto i kjølvannet av skandalen betød kroken på døra for prosjektet, og det administrative kontoret som krevde inn renta på stedet, ble stengt.

Dermed begynte folk å strømme til Lumane Casimir, som plutselig var gratis. Gjengvolden, som preger Port-au-Prince, er fraværende i Lumane Casimir.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Aktuelt: Millioner av afghanske barn nektes skolegang

Ingen myndigheter

Likevel er landsbysamfunnet svært isolert, og det er ingen myndigheter som har styringen. Det gjør at de svakeste i samfunnet er svært dårlig stilt.

Mitile kan ikke komme seg rundt, og klarer derfor ikke å skaffe seg en jobb. Hun får heller ingen offentlig stønad, så hun er totalt avhengig av gaver fra naboer.

– Noen ganger har jeg hatt lyst til å dø, innrømmer hun.

– Når naboene mine lager mat, roper de på den yngste datteren min, og ber henne hente en skål til meg. Før 12. januar (skjelvet, red.anm.) klarte vi oss, men nå er jeg svakere enn en baby.

I landsbyen, som i praksis blir drevet av innbyggerne, sier de som fortsatt sliter med skader fra skjelvet, og de som kom i søkenen etter et bedre liv, at de føler seg glemt av regjeringen.

– Om vi skulle ha ventet på at de oppfylte løftene sine, ville vi vært døde. Det er ingen regjering. Jeg er min egen regjering, sier Mitile.

FN: Sult et voksende problem i verden