Greta Thunbergs fiender gjør rett i å frykte henne. Det burde også hennes allierte gjøre

Greta Thunberg har skaffet seg mange fiender. De er lett å få øye på. De er så sinte at de blir latterlige.

Thunbergs ankomst i USA tidligere denne måneden fikk flere på høyresiden til å reagere, til slutt også president Donald Trump. Det toppet seg etter hun talte til FN: Den konservative kommentatoren og provokatøren Dinesh D'Souza sammenlignet utseendet hennes med fremstillingene av personer på nazistiske propagandaplakater. En gjest hos Fox News omtalte henne som «et psykisk sykt svensk barn» som ble utnyttet av foreldrene. Trump latterliggjorde henne på Twitter som «a happy young girl looking forward to a bright future» (en lykkelig ung jente som ser frem til en lys fremtid).

Dette er bare det siste i en rekke angrep mot Thunberg. De er ikke de mørkeste eller de sykeste.

Det verste eksempelet er kanskje den britiske politikeren Aron Banks som advarte Thunberg mot at hun kanskje kom til å drukne da hun krysset Atlanteren i august. Du ser rett inn i avgrunnen når du leser hva slags misbruk Thunberg utsettes for i sosiale medier.

For 20 år siden brydde ingen seg, nå tror barn de skal dø

LES SAKEN

Hennes mange støttespillere er forvirret over hvorfor Thunberg trigger slike angrep. «Hva er det med Greta?», spør de forundret over hennes tilsynelatende uskyld: Den lille jenta som går med for store jakker og hjemmesnekrede plakater som enkelt nok insisterer på at «vi må lytte til forskerne».

Karbonutslipp får den dødelige klokken til å tikke fortere, og alt som legger til rette for dette må dermed være av det onde.

Thunbergs alder og kjønn irriterer åpenbart kritikerne hennes, men de svinner hen. Det Thunberg gjør er å vise eksplisitt til sammenhengene forskerne ikke snakker om. Nemlig at forskernes spådommer og den nåværende politiske og økonomiske situasjonen, ikke henger på greip.

I fjor advarte en IPCC-rapport om at vi kun har 12 år på å hindre irreversible skader på klimaet. Thunberg viser ofte til denne rapporten. Hun teller ned til 2030 som om hun har en bombevest stroppet rundt hele sin generasjon. Desto nærmere vi kommer 2030, desto mer radikale tiltak er berettiget, mener hun.

Grunnleggende sett er dette et moralsk argument som går ut i fra at klimakrisen vil være verre enn enhver forstyrrelse som kan oppstå i et forsøk på å hindre den.

Karbonutslipp får den dødelige klokken til å tikke fortere, og alt som legger til rette for dette må dermed være av det onde. Dermed bedømmer hun langsiktige paradigmer for grønn vekst og markedsbaserte løsninger som mislykkede.

«Hvis det er umulig å finne løsninger i dette systemet, bør vi kanskje endre selve systemet», uttalte hun under FNns klimatoppmøte i Katowice, Polen i fjor.

Thunberg i klimamarsj i Canada: – Et kompliment at folk vil kneble oss

LES SAKEN

Høyresiden eksploderer ikke bare tankeløst mot enhver klimaaktivist.

Thunberg har ikke den samme avvæpnende genialiteten til Al Gore som lagde dokumentaren En ubehagelig sannhet eller de mange Hollywood-kjendisene som jobber for klimasaken.

Hun fremstiller seg selv som en klimapopulist: Hun påberoper seg en klar moralsk visjon, viser til et korrupt, ikke-responsivt system og hun har teft for å skille mellom «oss» og «dem».

Da hun snakket om at støttespillerne hennes ble latterliggjort og utsatt for løgner av folkevalgte, industriledere og journalister, trakk hun kjente skillelinjer mot eliten.

Les også: Ungdomsaktivister topper spekulasjonsliste for fredsprisen

Denne fremstillingen fritar vanlige folk fra skyld i klimakrisen. Akkurat på samme måte som andre former for populisme fritar folk skyld for deres egen sosiale eller økonomiske skjebne, og retter skylden mot en politisk elite.

«Noen sier at vi alle er skyld i klimakrisen. Men det er kun enda en beleilig løgn». sa Thunberg til de som hadde møtt opp for å høre henne tale i Davos.

«Noen har skylden». Det har blitt populært blant klimaaktivister å vise til en rapport fra 2017 som viser at 100 selskaper som er kilden til mer enn 70 prosent av klimagassutslipp på verdensbasis siden 1988.

Til tross for vide løfter, var det ingen som trodde at noe kom til å forandre seg.

Populisme innebærer ofte at maktesløshet skaper mer sinne enn fortvilelse.

Tidligere visste Thunbergs kritikere hva de kunne forvente når det gjaldt klimasaken. Selv om de ikke fulgte nøye med, kunne de, som folk flest, anta at de vanlige kommunikasjonskanalene var fylt av benektelse og hindringer, og at internasjonale forhandlinger ble styrt av en politikk som var på linje med status quo.

Til tross for vide løfter, var det ingen som trodde at noe kom til å forandre seg.

Thunberg har ikke bare gjort klimasaken mer populær, hun har også for første gang siden klimabevegelsens spede begynnelse, gjort klimasaken populistisk i stor skala. Dette anser hennes motstandere, med rette, som en trussel mot den liberale ordenen som tjente dem godt. En god reaksjonær ser drivkraften for reell forandring, og hater det.

Ved å anerkjenne dette, har faktisk Thunbergs rødsprengte motstandere mer perspektiv enn liberale og sentrumsorienterte politikere som lovpriser henne uten å ta til seg hennes egentlige budskap.

Ett eksempel er Justin Trudeau. Forrige uke lovpriset han Thunberg da han la frem ny klimapolitikk. Thunberg synes ikke det var bra nok. Etter å ha møtt ham, sa hun at Trudeau «ikke gjorde nok» og hun har tidligere omtalt Canadas dobbeltkommunikajson rundt klima som «skammelig».

Thunbergs politiske ståsted er uklart, og det er uvisst hva hvor den vil ende i fremtiden, men retorikken speiler venstresiden i miljøbevegelsen. En fløy som lenge har varslet at kutt i forbruk og vekst er nødvendig for håndtere klimakrisen.

«Dere snakker kun om evig grønn vekst fordi dere er redde for å bli upopulær», sa hun til delegatene under FN klimatoppmøte i Polen i fjor. Hun kritiserte «de samme dårlige ideene som har skapt disse problemene» og sa at de «måtte sette på nødbremsen».

Tidligere denne måneden fortsatt hun kritikken overfor verdensledere.

«Vi står overfor en masseutryddelse og alt dere tenker på er penger og eventyr om evig vekst. Hvordan våger dere?», raste hun.

Det er verdt å påpeke, uten å hevde at Thunberg har et politisk ståsted, at skyteskivene for hennes retorikk ikke er klimafornekterne, men de samme etablerte politikerne som inviterer henne til å holde taler og roser hennes aktivisme.

De stråler mot henne som om hun var deres eget barn, og, passende nok, vil de ikke høre etter når hun sier at det er deres skyld at livet hennes er ødelagt. Det er reaksjonen til en gruppe som lenge har ansett seg selv for å være på rett side av klimagapet, og dermed også historien. Som om et stort «vi prøvde virkelig», er nok for generasjonene som kommer etter dem.

Thunbergs store bidrag er å overbevise et bredere publikum om hvor skakkjørt denne innstillingen er, og å stemple årene med mål som ikke ble nådd som de nederlagene de faktisk er.

Politikerne tar ikke dette skiftet eller henne veldig på alvor. De er tilfredse med å stråle seg i hennes glans, kanskje de er overbevist om at dette vil gå over, som alt annet.

I sin siste tale lovte Thunberg at det kom til å bli forandringer «om du liker det eller ikke». Men det er uklart om hun har en plan på nåværende tidspunkt.

For øyeblikket er både hun og bevegelsen hun har startet på et merkelig sted. De får enormt mye støtte for en radikal sak. Samtidig blir de hyllet av de samme folkene som de anser for roten til problemet.

Stephen Buranyi er en London-basert skribent. Han har tidligere forsket på immunologi.

Oversatt av Kathleen Buer / ABC Nyheter / © Guardian News & Media Limited.