Øst-Timor, liten nasjon med blodig historie feirer 20 år

Etter 450 år som portugisisk koloni, bare avbrutt av en kortvarig japansk okkupasjon som kostet 50.000 mennesker livet under andre verdenskrig, ble Øst-Timor i 1975 invadert av indonesiske styrker.

Et brutalt regime, som ifølge den katolske kirken trolig kostet 200.000 mennesker livet, fulgte.

Falintil-geriljaen, som til å begynne med i stor grad besto av soldater trent av den tidligere kolonimakten Portugal, tok fra første stund opp kampen, men var hjelpeløse mot den indonesiske overmakten.

Massakre på kirkegård

Vendepunktet kom i 1991 da indonesiske soldater massakrerte over 250 mennesker som deltok i begravelsen til en drept uavhengighetsforkjemper på Santa Cruz-kirkegården i Dili.

Blant dem som var øyenvitne til massakren, var de to amerikanske journalistene Allan Nairn og Amy Goodman, og britiske Max Stahl som filmet det hele i smug og greide å smugle ut opptaket etterpå.

Først da deres bilder og fortelling ble kjent, fikk verden for alvor øynene opp for Øst-Timor.

Fredspris og folkeavstemning

At Nobels fredspris for 1996 ble tildelt biskop Carlos Belo og motstandslederen José Ramos-Horta, bidro til enda mer oppmerksomhet.

Ytterligere tre år skulle imidlertid gå før Indonesia ga etter for internasjonalt press og lot Øst-Timors innbyggere få avgjøre sin egen framtid i en folkeavstemning.

Utfallet av folkeavstemningen 30. august 1999 var gitt og resulterte i et overveldende flertall for uavhengighet. Det utløste imidlertid en ny bølge av vold, der milits trent og væpnet av Indonesia gikk amok, drepte minst 1.500 mennesker og drev over 300.000 andre på flukt.

En internasjonal styrke med Australia i førersetet, der også Norge deltok med en håndfull offiserer, rykket inn for å få slutt på volden og ble senere etterfulgt av en FN-styrke som ble værende til 2012.

Uavhengige

Øst-Timor, som er på størrelse med Buskerud fylke og i dag har rundt 1,2 millioner innbyggere, ble satt under FN-administrasjon. Først i mai 2002 ble frigjøringshelten Xanana Gusmão innsatt som president, og uavhengigheten var endelig et faktum.

Gusmão satt som president til 2007, da han overtok som statsminister, en post han hadde til 2015. Siden har han vært planminister.

José Ramos-Horta var statsminister og utenriksminister i årene 2002 til 2007. Han overtok som president etter Gusmão, overlevde så vidt et attentat året etter og satt til 2012.

Olje og bistand

Arbeidet med å gjøre Øst-Timor til en levedyktig stat har nå pågått i 20 år, godt hjulpet av drøyt 150 milliarder kroner i bistand fra omverdenen, men mye gjenstår.

Norge er et av landene som har gitt mest bistand per kapita til Øst-Timor siden uavhengigheten.

Oljeutvinning i Timorstredet har sikret den nye staten inntekter, og Norge har også bistått myndighetene med å etablere et oljefond etter norsk modell. Øst-Timors første vannkraftverk var også en gave fra Norge.

Langt fram

80 prosent av Øst-Timors befolkning lever imidlertid på landsbygda, og en urovekkende stor andel mangler fortsatt tilgang på rent vann, helsetjenester, skoler og nok mat.

40 prosent av den dyrkbare jorda ligger brakk som følge av vannmangel og rovdrift, og Øst-Timor er derfor helt avhengige av å importere både ris og grønnsaker.

Halvparten av barna som vokser opp, er kronisk underernærte og risikerer fysiske og psykiske skader for livet.

Korrupsjonen er omfattende, og deler av infrastrukturen som er bygd opp de siste årene, er av dårlig kvalitet og har vist seg å ha kort levetid.

De to tidligere geriljasoldatene Francisco Guterres og Taur Matan Ruak, som i dag er henholdsvis president og statsminister, har derfor mye å gå løs på.