Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
I en fersk rapport påpeker Human Rights Watch (HRW) at syriske myndigheter stiller en rekke problematiske krav til hjelpeorganisasjoner som jobber i regjeringskontrollerte områder. Som Bistandsaktuelt omtalte sist uke, gjør syrisk lovverk det mulig for Assad-regimet å kanalisere bistand dit de selv ønsker.
HRW mener organisasjoner kan bli delaktige i menneskerettighetsbrudd og anmoder bistandsorganisasjonene om mer informasjonsdeling for å minimere effekten av regimets «splitt-og-hersk-strategi».
HRW fremhever at myndighetenes krav «kan kompromittere organisasjoners evne til å gi nødhjelp basert på de humanitære prinsippene», humanitet, upartiskhet, uavhengighet og nøytralitet. Med Assads lovverk kan bistand gitt i beste hensikt bli brukt til å straffe meningsmotstandere eller belønne de som er regime-lojale, ifølge forfatterne av rapporten « Rigging the system».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
HRW bruker Øst-Ghouta utenfor Damaskus som eksempel. Det er fortsatt enorme ødeleggelser og store nødhjelpsbehov i området som ble holdt av ulike opprørsgrupper, men der syriske myndigheter nå har kontrollen. Byen Harasta ligger inne i Øst-Ghouta, og har ifølge HRW færre mennesker med et nødhjelpsbehov enn nabobyen Douma. Likevel kommer det mer nødhjelp til Harasta. Hvorfor? Bistandsaktuelt ringer HRWs Lama Fakih.
Les også: Han er Brasils miljøminister. Nå sier Ricardo Salles at Amazonasfondet kan bli avviklet
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
– Vi vet at humanitære organisasjoner må gjøre veldig tøffe vurderinger hver eneste dag for å yte livsviktig nødhjelp. Vi prøver ikke å ta avgjørelsen om hvor de skal jobbe, men ønsker å vise hvordan Assad-regimet har vedtatt lover og rigget et system som tillater at de bruker de humanitære organisasjonene til å fremme egne prioriteringer. Dette underminerer de grunnleggende humanitære prinsippene, sier Fakih på telefon fra Beirut.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Men hvorfor kommer det mer nødhjelp til Harasta om nødhjelpsbehovene er større i Douma?
– Øst-Ghouta tydeliggjør hvordan myndighetene styrer bistanden. Der er det et misforhold mellom bistand til byene Douma og Harasta. Det er åpenbart at behovene er større i Douma, likevel kommer det mer nødhjelp til Harasta. De som nå returnerer til Harasta gjør det fra myndighetskontrollerte områder, og får belønning – mens folk i Douma har levd under opposisjonen, og blir straffet for det.
Hun forklarer at Assad-regimet legger tydelige føringer på bistandsaktører.
– De bestemmer hvor organisasjonen skal jobbe, hvordan de skal jobbe og med hvilke prosjekter, og hvem de kan samarbeide med.
– Flyktninghjelpen jobber i Harasta, men ikke i Douma. Betyr det at organisasjonen brukes i syriske myndigheters maktspill?
Artikkelen fortsetter under annonsen– Jeg vil ikke kommentere enkelt-organisasjoners prioriteringer. Problemet er at syriske myndigheters kontrollsystem gjør det vanskeligere å drive nødhjelpsarbeid. Vi ønsker å bidra til å hindre «donor-shopping», der regimet setter ulike givere og organisasjoner opp mot hverandre. Derfor må giverlandene nå jobbe sammen for å få på plass felles prinsipper som gjør at organisasjonene kan jobbe i henhold til de humanitære prinsippene, sier Fakih.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Lite fremgang i kampen mot kjønnssykdommer
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Flyktninghjelpens Ole Solvang bekrefter at organisasjonen ikke jobber i Douma, men at de har programmer i nabobyen Harasta – fem kilometer unna.
– Vi jobber per i dag ikke i Douma, men det handler ikke om at vi er styrt av myndighetene.
Bistandsaktuelt snakker med Flyktninghjelpens direktør for partnerskap og politikkutforming på telefon fra Paris. Han forteller at den norske organisasjonen jobber i flere områder som var kontrollert av opposisjonen frem til Assad-regimet tok kontrollen i Øst-Ghouta våren 2018. Han kjenner seg ikke igjen i bildet som tegnes av HRW, men synes det er bra at menneskerettsorganisasjonen løfter frem viktige utfordringer ved å drive nødhjelpsarbeid i Assad-kontrollerte områder av Syria.
Artikkelen fortsetter under annonsenSolvang forklarer at Flyktninghjelpen har valgt å fokusere begrensede ressurser på neglisjerte områder.
– Vi valgte bort Douma fordi det allerede var andre organisasjoner som jobbet der. Om vi hadde hatt ressursene til å prioritere Douma, ville også vi vært der.
Han avviser at bistand gjennom Flyktninghjelpen kan ha bidratt til Assads undertrykkende politikk, men innrømmer at hjelpeorganisasjonen har erfart noen av utfordringene HRW-rapporten peker på.
– For eksempel sliter vi noen ganger med byråkratiske hindringer, eller at det tar tid å få tilgang til områder. Restriksjoner på nødhjelpsleveranser gjør at vi noen ganger har blitt forsinket med å nå de mest sårbare, sier Solvang.
Artikkelen fortsetter under annonsenHan forteller at organisasjonens ledelse har vært oppmerksom på utfordringene siden de begynte å operere i Assad-kontrollerte områder.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Derfor følger vi ikke bare egne retningslinjer, men har også brakt inn ekstra ressurser for å styrke internkontrollen. Å jobbe i henhold til de humanitære prinsippene og ta internt fordrevnes rettigheter på alvor, er ekstremt viktig for oss.
Solvang sier det er krevende å jobbe i Syria.
– Så vi må kontinuerlig jobbe for å sikre at vi følger egne standarder og de humanitære prinsippene. Det er bra at HRW løfter frem disse problemstillingene, nå studerer vi rapporten for å se om det finnes nyttige anbefalinger der.
Les også: FN-topp: «Å gjøre barn statsløse er uansvarlig»
– Du sier at dere har blitt forsinket enkelte ganger, men byråkratiske hindringer kan vel være så mangt. Om dere nektes tilgang til enkelte områder, betyr ikke det at dere må kompromisse på de humanitære prinsippene?
– Å forhandle tilgang til områder er noe vi må gjøre i mange land, ikke bare i Syria. Vi har faktisk egne opplæringsprogrammer for hvordan man forhandler adgang. I Syria har vi hatt kontinuerlige samtaler med alle parter om tilgang, men syriske myndigheter har ikke nektet oss tilgang til noen områder som vi har bedt om tilgang til de siste seks månedene.
Artikkelen fortsetter under annonsenSolvang mener en av utfordringene med HRW-rapporten er at den ikke nevner hvilke organisasjoner som opplever hvilke problemer.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det er nok gode grunner til det, men Flyktninghjelpen står nok i en litt annen situasjon enn mange andre organisasjoner, for eksempel fra FN-systemet. Så langt føler vi ikke at syriske myndigheter hindrer oss i vårt arbeid, men dette er noe vi naturlig nok vurderer fortløpende.
HRW mener bistandsorganisasjoner og giverland, som Norge, må gå sammen for å legge press på syriske myndigheter for å få bedre humanitær tilgang. Solvang sier det er bra at HRW – hvor han selv tidligere har jobbet – gjennom rapporten retter søkelyset på utfordringer ved Syria-bistand. Han sier alle de politiske agendaene som herjer Syria nå er krevende for humanitære aktører.
– Syriske myndigheter vil ha hjelp til gjenoppbygging, mens en del giverland står hardt på at slik støtte ikke skal bidra til å legitimere myndighetene i Damaskus. For oss som humanitær aktør, er det viktigst at sivile ikke blir lidende i dette storpolitiske spillet. Hvorvidt en person i nød får hjelp, bør ikke avhenge om han eller hun befinner seg i områder kontrollert av myndighetene eller opposisjonen. Vi adresserer nødhjelpsbehovet, så får politikerne ta seg av politikken.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: De lange årene i Gaza - Gjensyn med Harara-familien
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Norsk Folkehjelp jobber ikke i Assad-kontrollerte deler av Syria: «Den manglende tilgangen for menneskerettighetsobservatører er sterkt bekymringsfull, og vi ser også at det gir økt risiko for å indirekte bidra til menneskerettighetsbrudd».
Norsk Folkehjelp (NPA) er ikke registrert som hjelpeorganisasjon hos myndighetene i Syrias hovedstad Damaskus, men gjør som en rekke andre aktører sonderinger om det vil være mulig etablere seg i det regjeringskontrollerte Syria. Det vesentlige for den norske organisasjonen, er om det kan skje «i tråd med humanitære prinsipper».
Det forteller Gry Ballestad, leder for Utvikling og humanitært samarbeid, i et epostssvar formidlet av organisasjonens kommunikasjonsavdeling:
– Norsk Folkehjelp er kjent med og deler mange av de bekymringene som framkommer i HRWs rapport. Vi har selv gjort grundige undersøkelser for å kartlegge risikobildet og mulige betingelser og krav i forbindelse med registrering og virksomhet i regjeringskontrollert områder, sier Ballestad.
Hun fremholder at begrensninger på humanitær tilgang har vært tatt opp i en rekke av FN-resolusjonene mot Syria – og at det er en kjent problematikk.
– Sterkt bekymringsfullt
– Den manglende tilgangen for menneskerettighetsobservatører er sterkt bekymringsfull, og vi ser også at det gir økt risiko for å indirekte bidra til menneskerettighetsbrudd. Sivilsamfunnet i regjeringskontrollert område har ekstremt begrenset spillerom, og mye tyder på at restriksjonene skjerpes. For en partnerbasert organisasjon som Norsk Folkehjelp er det svært bekymringsfullt.
– Betyr det at dere mener det ikke er mulig å operere i henhold til de humanitære prinsippene i regjeringskontrollerte deler av Syria?
– Nei. Det er ikke umulig, men det er åpenbart en svært krevende kontekst. Organisasjoner som skal operere i regimekontrollert område må være meget godt rustet til å gjøre denne typen vurderinger, sette opp klare retningslinjer og gode systemer for hvor grensen går og ikke minst være klar til å stå imot presset som vi vet finnes. Derfor må organisasjonene gjøre egne vurderinger i forhold til hva de har kapasitet og kunnskap til, svarer Ballestad.
Hun sier at Norsk Folkehjelp støtter anbefalingen i HRW-rapporten – om at giverne bør stå samlet og stille tydelige krav til alle aktører, FN så vel som de frivillige organisasjonene og Røde Kors – for å sikre at bistanden ikke manipuleres politisk eller inngår i brudd mot menneskerettighetene.
– Det er også behov for større åpenhet og diskusjon av utfordringene knyttet til bistand i regjeringskontrollert områder, sier Ballestad.
– Har det vært hendelser eller operasjonelle utfordringer som har gjort at dere har hatt en reell diskusjon om dere kunne fortsette å være i Assad-kontrollerte områder?
Artikkelen fortsetter under annonsen– Nei, det er ingen enkeltstående hendelser som har ført til en ja/nei-diskusjon. Det er oftere snakk om en langdryg kamp mot byråkrati der vi konstant prøver å finne måter å jobbe enklere og muliggjøre at vi når de vi vil nå. Når det er sagt så har det selvsagt vært perioder der sikkerhetshensyn har gjort at vi har måttet utsette eller suspendere operasjoner.
– Men hva slags restriksjoner skal til for at Flyktninghjelpen trekker seg ut?
– Det er avgjørende at vi kan gjøre egne uavhengige behovsprøvinger, at vi får levere nødhjelp i henhold til behov, og får operere på en nøytral og uavhengig måte. Vi må også kunne kontrollere at nødhjelpen vi gir kommer fram til de som trenger den – og ikke havner på avveie. Dersom vi ikke kan drive våre aktiviteter i henhold til de humanitære prinsippene, trekker vi oss ut.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Nødhjelp kan komme på avveie i nesten alle kontekster. En rekke organisasjoner har vært utsatt for kritikk for sitt hjelpearbeid også i opprørskontrollerte områder, med anklager om støtte til terrorgrupper. Hva tenker du om det?
– Vi har vi gode kontrollmekanismer for å sikre at hjelpen ikke kommer på avveie. Vi utfører blant annet bakgrunnssjekker av potensielle partnerorgansasjoner. Men det er nærmest umulig å garantere at det ikke forekommer enkelttilfeller av nødhjelp på avveie, spesielt i noen av de vanskeligste områdene vi jobber.
Solvang påpeker at det er i de vanskeligst tilgjengelige områdene – områder som ofte er kontrollert av ulike opprørsgrupper – behovene ofte er størst.
– Om frykten for å skulle samhandle med noen som står på en terrorliste overskygger alt annet – og nulltoleranse-prinsippet tar overhånd, kan det føre til at hjelpeorganisasjoner ikke lenger tør å yte hjelp der behovene er størst. Og de som blir skadelidende da, er de som trenger hjelpen aller mest.
Artikkelen er opprinnelig publisert av Bistandsaktuelt.
