Slik knuste president Jacob Zuma et velfungerende skattesystem

SØR-AFRIKA (Bistandsaktuelt): Dette er fortellingen om en korrupt og maktglad president, om politisk maktmisbruk, journalister som spredte løgner, kriminelle som går fri og om internasjonale rådgivingsselskaper som bidro i et skittent spill. I tillegg er det historien om en pågående redningsaksjon.

– Det var en nasjonal tragedie, sier en kilde om perioden skatteetatens folk opplevde under president Jacob Zumas styre.

Ingen trodde det kunne være mulig, og at det kunne gå så raskt. Under Nelson Mandela og etterfølgeren Thabo Mbeki var Sør-Afrikas statlige skatteetat kjent som det beste skattesystemet i Afrika. Det var et system nabolandenes skatteadministrasjoner drømte om å kopiere, og mange reiste til Sør-Afrika for å lære.

Det ble trukket fram av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) som en modell til etterfølgelse for offentlige institusjoner, mens Det internasjonale pengefondet (IMF) rangerte det «i verdensklasse».

Bakgrunn: Sør-Afrika til valg 25 år etter apartheid: – Verdens tristeste historie

– Nøt stor tillit

– South African Revenue Service (SARS) ble bygget opp gjennom systematisk arbeid og med bred politisk støtte. Det var blitt en effektiv skatteadministrasjon med stor grad av legitimitet blant befolkningen. Men så, i løpet av kort tid, ble institusjonen undergravet av en politisk elite som ikke skydde noen midler for å berike seg selv, sier Odd-Helge Fjeldstad, som er forsker ved Chr. Michelsens institutt og en av verdens fremste eksperter på skatt i utviklingsland.

CMI-forskeren har fulgt utviklingen av den nasjonale skatteetaten SARS siden oppstarten i 1997 og er selv skattebetaler i Sør-Afrika.

– Det som skjedde under Tom Moyane er tragisk. Når dette kunne skje i Sør-Afrika, et land med relativt sterke institusjoner, inkludert et relativt uavhengig rettsvesen, en sterk presse og kompetente sivilsamfunnsorganisasjoner, er det sannsynlig at tilsvarende kapring av statsinstitusjoner også vil kunne skje i andre afrikanske land, sier han.

Denne historien dreier seg ikke først og fremst om skattesjef Tom Moyane, men om Jacob Zuma, mannen som var Sør-Afrikas president fra mai 2009 til begynnelsen av 2018.

I Sør-Afrika er konsekvensene av Zumas «kupp» og utarming av skatteetaten tydelige for de fleste: Effektiviteten er betydelig svekket. Milliarder som kunne ha vært brukt på sosiale tjenester, utdanning og helse til de fattigste er ikke blitt innkrevd. Organisert kriminalitet har økt i omfang. Skattemoralen er lavere enn før både i næringslivet og blant folk flest.

Les også kommentaren: Om politikerne ville noe annet...

Etterforskere og skattekrav

I 2007 ble det opprettet en eliteenhet for å etterforske alvorlige toll- og skatteforbrytelser ved SARS‘ hovedkontor i Pretoria. Tidligere politiagent Johann van Loggerenberg var sentral i arbeidet. Hans erfaring fra å infiltrere narkohandelmiljøet ble nyttig, og enheten fikk stadig mer gjennomslag.

Organiserte kriminelle grupper begynte på denne tida å betrakte skattemyndighetene som en alvorlig trussel, forteller Loggerenberg.

Både han og andre vi snakker med viser til at sigarett-smugling er en av de aller mest lukrative illegale bransjene. I Sør-Afrika omsettes det milliarder av ulovlige sigaretter hvert år, og inntektsmulighetene er enorme.

Å gå løs på disse nettverkene var farlig arbeid for skatteinspektørene i denne perioden. En ansatt i skatteetaten som gransket ulovlig sigarett-smugling ble skutt og såret, mens en annen ble drept i sitt hjem.

Samtidig opplevde enheten at det var en stadig økende sammenblanding av lovlig og ulovlig virksomhet. Kriminelle sikret seg politiske kontakter og beskyttere. Skatteetaten satte i gang flere granskninger, men oppdaget at sentralt plasserte personer i politiet spilte på lag med firmaene som var under etterforskning. Navn på familiemedlemmer til mektige politikere ble nevnt av kilder etterforskerne snakket med.

Les også: Er det flyskam i bistandsbransjen?

Saken fortsetter under

Klasseforskjellene i Sør-Afrika blir ekstra tydelige i townshipene, som Soweto. Foto: Michele Spatari / AFP

En ansatt ved navn J.G. Zuma ...

Spol tre år fram til året 2010. Stedet er skattekontoret i havnebyen Durban. En lokal skatterevisor sjekker et lokalt sikkerhetsselskap som har fått flere offentlige kontrakter, Royal Security, har – med få unntak – trukket skatt for alle sine ansatte. Men revisoren klarer ikke å se at inntektsskatt er betalt for en ansatt ved navn J. G. Zuma. Vedkommende har en samtidig en svært høy lønn; omlag én million rand i måneden (om lag 600 000 kroner med dagens kurs, red.anm.).

Den SARS-ansatte sjekker mot hovedkontorets database. Men han opplever plutselig at hans tilgang til basen blir sperret. Skatterevisoren får en sterke mistanke om at «lønnsmottakeren» må være presidenten selv, Jacob Gedleyihlekisa Zuma.

Presidenten hadde i lengre tid vært i dialog med skattevesenet om en skattegjeld på flere millioner rand. Saken ble håndtert av en særskilt VIP-enhet i skatteetaten. På dette tidspunktet hadde Zuma, som ble landets president i mai 2009, trolig begynt å gjøre opp en del av gjelden.

At presidenten mottok «lønn» fra et privat sikkerhetsselskap kom på toppen av andre mistanker. Blant annet var det mye som tydet på at Zuma hadde fått utbetalinger i forbindelse med en korrupt våpenhandel på slutten av 1990-tallet. ANC-toppen hadde også gjennom årene mottatt diverse gaver som ikke var oppgitt i noen selvangivelse.

Stormen kommer

I februar 2014 ba fungerende skattesjef Ivan Pillay om et møte med Zuma. Det fant sted i Union Buildings, de ærverdige presidentkontorene med flott utsikt over det sentrale Pretoria.

Motivet var klart: Pillay ville overtale presidenten til å gjøre opp for sine skattesynder. Samtidig skal han ha fortalt presidenten at skatteetaten visste om ulovlige utbetalinger fra sigarett-smuglere til medlemmer av Zumas familie.

De to kjente hverandre fra tiden i eksil. Zuma hadde dengang vært ANCs etterretningssjef, mens Pillay ledet en avdeling i ANCs væpnede fløy. De hadde vært sammen om frigjøringsbevegelsens siste store hemmelige operasjon, Vula. Den hadde som hovedmål å smugle geriljasoldater inn i landet mot slutten av apartheid-perioden.

Tross Pillays utstrakte hånd, politiske og tidligere vennskap års vennskap, unnlot Zuma å lytte til skattesjef Pillays oppfordring.

Saken fortsetter under

De trodde de hadde vunnet. Det er mars 2017. President Zuma hadde plassert en alliert, Malusi Gigaba (med stresskoffert), i finansministerstolen. Skattesjefen Tom Moyane (rødt slips) var fornøyd. Her er de på vei til parlamentet. Foto: Rodger Bosch / AFP

– Et unikt kapittel

SARS var et unikt kapittel i historien om byggingen av Sør-Afrikas statsinstitusjoner, mener eks-skattesjef Pillay. Men han forteller at flere statsinstitusjoner opplevde raske endringer etter at Jacob Zuma overtok i mai 2009. Zuma begynte raskt å innsette sine lojale støttespillere i maktposisjoner. Mange av dem manglet imidlertid kompetanse og kunnskap som kunnet gjort dem skikket til jobben.

– Allerede i 2010-11 var det klart at mange statlige institusjoner var i ferd med å rakne. Skatteetaten derimot var fortsatt en slags velfungerende øy – i en tid da andre statsinstitusjoner gradvis mistet sin uavhengighet, forteller han til Bistandsaktuelt.

I løpet av Zumas første periode som president hadde han plassert sine allierte fra tiden i eksil inn i de viktigste politi- og etterretningsstillingene i landet. Det statlige investeringsfondet og flere statseide bedrifter var også blitt innlemmet i hans kontrollsfære.

Zuma hadde likevel ikke rørt selve «kronjuvelen» i statsapparatet: Skatteetaten SARS.

– Stormvarsel

Men allerede tidlig i 2014, etter møtet med Zuma, var Pillay bekymret: «Det blåser opp til storm,» skal han ha sagt.

Loggerenberg følte det samme. Han og flere i teamet opplevde at de ble overvåket. State Security Agency, sikkerhetstjenesten, var samtidig allerede i gang med en svertekampanje mot SARS, mener han.

– Vi hadde fått rapporter om at vi var under overvåking. Vi opplevde at datamaskiner ble stjålet, og det skjedde merkelige innbrudd, sier Loggerenberg til Bistandsaktuelt.

Han forteller at skatteetterforskerne fortsatt hadde fokus på jobben som måtte gjøres, og at de ennå hadde en naiv tro på at rettsstatens prinsipper ville seire. Men de som angrep SARS fulgte ikke spillereglene, fastslår han.

Angrepet ble planlagt

De første årene ettet at Zuma ble president jobbet en av hans venner i kulissene: Tom Moyane. De to kjente hverandre godt fra tida de hadde levd i eksil, og det sies at Moyane til og med hadde sittet barnevakt for Zumas barn.

Moyane hadde tidligere vært sjef for fengselsvesenet, der han senere hadde fått sparken mistenkt for å være innblandet i en innkjøpsskandale. Påstanden gikk ut på at han hadde hindret et omstridt firma, Bosasa, fra å bli svartelistet av finansdepartementet tross brudd på anbudsreglene.

Selskapet, som ved en anledning hadde sørget for en overdådig bursdagskake til president Zuma, hadde et eget pengeskap for bestikkelsespenger, hevder en tidligere toppsjef. Det hadde gitt en flott eiendom til en høytstående embetsmann. Det hadde også delt ut penger og gaver til parlamentsmedlemmer, embetsmenn og statsråder.

Ingen utenfor Zumas indre krets visste at planene for å overta og restrukturere skatteetaten allerede var godt i gang. Som medhjelper hadde de fått med seg Sør-Afrika-kontoret til et amerikansk konsulentselskap Bains & Company. Bains hadde hatt mer enn ti møter med Zuma, og hadde en avtale om å omstrukturere SARS og å berede grunnen for at Moyane skulle overta ledelsen.

«Moyanes mål var å overta SARS. Bains mål var å tjene penger,» skrev en granskningskommisjon senere. Bains utarbeidet en liste over folk i skatteetatens ledelse som måtte «nøytraliseres».

Den nye sjefen

Alle de ansatte i skatteetaten ble tatt på senga av nyheten som kom i midten av september 2014: Tom Moyane var utnevnt av Zuma som den nye skattesjefen.

– Det var som lyn fra klar himmel, sier Loggerenberg.

Moyane var ikke blant de 104 kandidatene som hadde søkt toppjobben. Styret i SARS ble informert om avgjørelsen to timer før det ble offentliggjort.

Selv om han aldri hadde jobbet med skatt tidligere, var han ikke opptatt av å lære fra husets mange eksperter, forteller interne kilder. Moyane hadde allerede en plan, og målet var ikke å beskytte -institusjonen.

Det var spesielt fire sentrale personer som Moyane ville ha ut; fungerende skattesjef Ivan Pillay, strategisjef Peter Richer, skatt- og tollgransker Gene Ravele og etterforskningsleder Johann van Loggerenberg. De fire måtte «nøytraliseres».

Moyane sørget for at en lenge planlagt satsing på nye IT-løsninger for å bedre skatteinngangen stoppet opp. Enheten i etaten som skulle holde et spesielt oppsyn med landets største skatteytere ble avviklet. Omtrent samtidig mistet Internrevisjonen i SARS sin uavhengige stilling.

En ansatt som opplevde Moyane-perioden på nært hold forteller at «eksperter ble satt til side, og unødvendig topptunge strukturer ble -innført».

– SARS var ikke en perfekt organisasjon da Moyane overtok, men noen områder forvitret fortere under hans kontroll, sier kilden.

«Avsløringer» i pressen

To uker etter at Moyane overtok jobben i midten av september 2014 var det et førstesideoppslag i landets største avis Sunday Times. Det fortalte om en sex-skandale knyttet til en påstått «egenrådig» (rogue) enhet i SARS. En sidesak stilte samtidig spørsmål ved om skatteetatens nestleder Pillay var ansatt i henhold til loven.

Avisen fulgte opp med mer enn 30 andre «avsløringer» i løpet av det neste året. Sunday Times hevdet blant annet at enheten hadde drevet med avlytting av presidenten og andre politikere, at ansatte var involvert i sex-skandaler, at enheten drev bordeller og at agentene mottok bestikkelser.

En kvinnelig etterretningsagent, som hadde hatt et forhold til Loggerenberg, var en sentral kilde i svertekampanjen. Loggerenberg og Pillay ble fremstilt som de store skurkene som handlet uten styring.

55 ansatte sluttet

De første skandaleartiklene ble brukt av Moyane som unnskyldning for å suspendere hele toppledelsen i skatteetaten. Innen mars 2016 hadde 55 ansatte, de fleste nøkkelpersonell med lang erfaring, sluttet. En av disse var Ivan Pillay.

Hundrevis av andre ansatte, inkludert Loggerenberg, valgte også andre beiter. Samtidig fikk den nye toppledelsen under Moyane gode bonusutbetalinger, mens det amerikanske konsulentselskapet Bains fikk en kontrakt på 140 millioner kroner for å fortsette «omstrukturingsarbeidet» i SARS.

Kontrakten representerte et brudd på innkjøpsreglene i staten, mener kritikere. Moyane betalte også flere millioner rand til det internasjonale revisjonsfirmaet KPMG for å granske etterforskningsenheten i SARS og spesielt viseskattesjef Pillay.

Viktig etterforskning av ulovlig sigarettsmugling ble derimot stanset av Moyane. Skattekrav ble ikke sendt til folk med Zuma-forbindelser. Selskaper knyttet til Zumas indiske venner i næringslivet, de velstående Gupta-brødrene, fikk tilbakebetalt merverdiavgift som de ikke hadde krav på. Samtidig gikk landets økonomi og offentlige tjenester gradvis i stå.

Ble lurt av kildene

Artiklene om en «egenrådig enhet» i SARS var ikke godt nok fundert, innrømmet den nye sjefredaktøren i Sunday Times senere. Han fastslo samtidig at avisen var blitt lurt av sine kilder. Da var det gått to år etter at de første «avsløringene» hadde stått på trykk.

En av Sør-Afrikas fremste gravejournalister, Jaques Pauw, uttrykker det enda tydeligere i boken «The President’s Keepers»:

«Sakene i Sunday Times var bullshit, men de var sentrale i ødeleggelsen av den mest effektive kontrollinstitusjonen i landet. Det var ikke grunnlag for å si at SARS hadde opptrådt som en «egenrådig enhet». Kampanjen ble blant annet startet for å hindre SARS fra å undersøke Jacob Zuma og hans håndlangere», skriver Pauw.

Zumas folk forsøkte å forby boken, men uten hell.

Det viste seg senere at heller ikke revisjonsselskapet KPMG hadde noe solid grunnlag for påstandene de hadde kommet med i sine rapporter. Selskapets medarbeidere hadde kopiert innholdet fra et memo skrevet av oppdragsgiveren. KPMG endte med å tilbakebetale honoraret selskapet hadde fått utbetalt.

Zumas prosjekt strandet

Med Moyane i førersetet i skatteetaten trodde Zuma-kretsen at de nærmest hadde full kontroll over statens viktigste organer.

Zuma brukte KPMG-rapporten som påskudd for å sparke landets velansette finansminister Pravin Gordhan (som også hadde vært landets første skattesjef). Det skjedde som ledd i en omrokkering av regjeringen i februar/mars 2017. Men det var et steg for langt. Motstanden mot Zuma og hans krets økte umiddelbart – både fra næringslivet, internt i regjeringspartiet ANC og i det sivile samfunnet.

Striden internt i regjeringspartiet toppet seg under ANCs landsmøte i desember 2017. Etter harde utfall mellom fløyene tapte Zumas utpekte arvtager, hans tidligere kone, kampen om toppstillingen i regjeringspartiet. Ny leder ble den antatt ukorrupte næringslivslederen Cyril Ramaphosa.

Fikk sparken

To måneder senere tok Ramaphosa over som landets president.

I mars 2018 ble Moyane suspendert av Ramaphosa. Han ble formelt sparket som skattesjef i november samme år, etter råd fra en granskningskommisjon ledet av dommer Robert Nugent. Avskjedsbrevet fra presidenten var nådeløst i sin kritikk av Moyanes lederperiode i skatteetaten.

Nugent-kommisjonen avleverte sin siste rapport i desember 2018.

Rapporten er en knusende fordømmelse av mannen Zuma innsatte som skattesjef. «Har er ikke og var ikke egnet» som skattesjef, fastslår Nugent. Han beskriver SARS under Moyane som en etat som luktet «av intriger, frykt og mistenksomhet».

Dommeren skriver at Moyane kom inn i skatteadministrasjonen «uten integritet, og avviklet det som var av godt styresett. Dette var mer enn bare dårlig styring. Det var å ta kontroll over SARS, som om det var hans eget.»

«Det er på tide at verdighet og anstendighet blir gjenopprettet i SARS,» konkluderer Nugent.

Å rive ned går fort, å bygge opp ...

Men det vil trolig ta lang tid å bygge opp igjen den anseelsen som ble ødelagt på kort tid under Moyane og Zuma.

Zuma & Co satte inn mange av sine egne i stillinger på flere nivåer. Det vil ta tid å få dem skiftet ut igjen, fastslår tidligere avdelingsleder i skatteetaten Loggerenberg.

– Jeg mistenker at de kommer til å kjempe videre. Her pågår det en konstant kamp på alle nivåer, innad i politiske partier, i institusjoner og mellom individer, sier han.

Han mener at det er egeninteressene, ikke de nasjonale interessene, som styrer mange av de som har fått toppstillinger under Zuma.

– Det dreier seg om å sikre seg og sine venner. Disse folkene har ikke samvittighet. De er brutale, de har makt og de spiller på motsetninger og sterke følelser, sier Loggerenberg.

Konsekvensene

Zumas angrep på skatteetaten er slått tilbake. Men det har etterlatt dype sår i samfunnet, og har gitt langvarige skadevirkninger for økonomien.

Skatteinntektene i Sør-Afrika gikk ned fem år på rad og har falt dramatisk. For skatteårene 2015 til 2018 var det en samlet manko på 90 milliarder rand (rundt 54 milliarder kroner).

– Staten ble stadig fattigere. Noe lignende hadde aldri skjedd før, fastslår van Loggerenberg.

Effektiviteten er samtidig svekket. Saksbehandlingstiden for tollbehandling, som også ligger under SARS, økte i snitt fra to dager i 2012 til 23 dager i 2018, mens tollinntektene falt.

Ødela statens sparegris

– Jeg hadde aldri forestilt meg at de ville knuse landets sparegris. Når du ødelegger for innsamling av statens inntekter i et demokrati, svekker du også statens evne til å omfordele goder. Dette gjelder spesielt i en utviklingsstat som Sør-Afrika. Det er fra de rike staten må hente penger for å kunne yte tjenester til de fattige, sier Loggerenberg.

For å kompensere for bortfallet av vanlige skatteinntekter har regjeringen nylig økt merverdiavgiften på husholdningsvarer fra 14 til 15 prosent. Avgiftsøkningen rammer alle, også landets fattigste.

– Flertallet strever med å overleve. De har ikke råd til mer moms. Sør-Afrika består av to ulike verdener; fattigstrøk og rikere forsteder. Det er en tidsinnstilt bombe, sier Loggerenberg.

Tidligere president Thabo Mbeki, som ble presset ut av Zuma-tilhengerne, navngir ikke den skyldige i et intervju med Sunday Times, men han fastslår at en eller annen tok en avgjørelse om å ødelegge landets velfungerende skatteetat.

– (…) de gjorde det systematisk….dersom du ødelegger SARS, ødelegger du staten, du ødelegger den demokratiske regjeringen, sier han til avisen.

Tror på gode virus

Ivan Pillay, en av skattesjefene som ble presset ut og svertet, tror at skatteetaten lar seg redde.

– Det gjelder å tenke hvordan du kan «spre et godt virus», sier han til Bistandsaktuelt.

Han mener at det fortsatt finnes flinke og hederlige folk internt i etaten som forstår hva som må gjøres.

– For å få skattesystemet på rett kjøl er vi også nødt til å gjenoppbygge tre - fire andre institusjoner. Politiet og påtalemakten har veldig alvorlige problemer. Her må det ryddes opp, sier han.

Den tidligere skatteetat-toppen setter hendelsene rundt SARS inn i en større historisk sammenheng av nasjonsbygging og utvikling:

– Historie beveger seg ikke framover i en rett linje. Det er krumspring. Gitt bakteppet og landets historie fra apartheidtiden er jeg ikke overrasket over en del av det som har skjedd. Jeg kunne ha ønsket at det ikke hadde skjedd. Gode intensjoner kan bare ta deg et stykke på vei. Om de ikke støttes av gjennomføringsevne, kan du ikke nå helt fram, sier Pillay til Bistandsaktuelt.

Nå …

Etterspillet etter Zuma-perioden er ikke over. Det vil ta år å rydde opp i det som ble revet ned, men slik er situasjonen for noen av hovedaktørene per juni 2019:

• Tom Moyane er ikke lenger skattesjef. Han driver nå en kjede av blomsterbutikker.

• Zuma er skiftet ut og er ikke lenger president. Han er siktet for mer enn 700 tilfeller av korrupsjon. Hans advokater gjør alt de kan for å trenere saken. Flere siktelser kan komme. Høyesterett har bestemt at det ikke er staten, men Zuma selv som må dekke utgiftene til egne forsvarere i korrupsjonssakene. Tre av toppfolkene i hans forsvarerteam har nå sluttet.

• Flere tidligere ansatte i firmaet Bosasa, som Moyane nektet å svarteliste for korrupsjon da han var direktør for fengselsvesenet, er nå siktet av riksadvokaten. Selskapet er begjært konkurs.

• I begynnelsen av februar begynte en ny riksadvokat, Shamila Batohi. Det er store forventninger til at hun skal få fortgang i en rekke korrupsjonssaker. Hun har tidligere jobbet for Den internasjonale straffedomstolen.

• I februar tok SARS beslag i luksusbilene og andre eiendeler til en storsmugler av tobakk, Adriano Mazzot. Målet var å inndrive en del av hans skattegjeld på ca. 30 millioner kroner. Lignende husransakelser er også utført mot andre mistenkte kriminelle og forretningsfolk med en livsstil som ikke står i stil med det de betaler i skatt. Ytterligere 58 slike saker er på beddingen.

• SARS-inpektører har oppsøkt seks sigarettfabrikker og oppdaget omfattende juks. Skatteetaten regner med å øke statens inntekter fra sigarettskatten med seks milliarder kroner det kommende året.

• Skatteetaten har startet etterforskning mot flere av Zumas venner.

• En ny president, Cyril Ramaphosa, har kommet inn. Han regnes som ukorrupt, men han samtidig sterke motstandere blant de som fikk fordeler og privilegier under Zumas styre. En politisk kamp med skitne triks og falske anklager fortsetter. Den er ennå uvisst hvem som til slutt vinner den politiske kampen om Sør-Afrikas framtid.

- - - - - - - - - - - - - - -

Sentrale skriftlige kilder: Johann van Loggerenbergs bøker «Rogue» og «Death and Taxes», Nugent-kommisjonens rapport, Sør-Afrikas statsbudsjett 2019/20 og Jaques Pauws bok «The President’s Keepers».

Saken er først publisert i Bistandsaktuelt