30 år siden studentopprøret i Beijing – overlevende vil ha sannheten fram

Mens kinesiske myndigheter har forsøkt å dysse ned den blodige avslutningen på studentdemonstrasjonene den 4. juni 1989, ønsker ofre samt noen av soldatene å holde minnene i live.

Fang Zheng var blant dem som overlevde massakren. Nylig deltok han på et arrangement på Taiwan for å markere at det er 30 år siden studentopprøret ble slått ned. Her fortalte han hvordan studentene trakk seg rolig tilbake fra plassen, også kjent som Tiananmenplassen, den skjebnesvangre tirsdagsmorgenen.

Demonstrasjonene hadde pågått i ukevis, og kravene dreide seg både om mer demokrati og politisk frihet samt skjerpet kamp mot korrupsjon i statsapparatet. Ved 4-tiden om morgenen, idet de siste gruppene var i ferd med å forlate plassen, kom stridsvognene rullende.

Noen timer senere var flere hundre mennesker drept, minst. Enkelte anslag går ut på at aksjonen krevde flere tusen ofre, hvorav mange ble drept i sidegatene til plassen.

Les også: 30 år siden studentopprøret i Kina

– Uklare ordre

Også Li Xiaoming, en tidligere løytnant i den kinesiske hæren, deltok i markeringen på Taiwan. Han deltok i framrykkingen mot Tiananmenplassen, og fikk blant annet spørsmål om hvem som ga ordre om at det skulle skytes med skarpt.

– Det var ingen som ga direkte ordre om å skyte og drepe, sa Li, som nå er bosatt i Australia.

Han mener Kinas daværende leder, Deng Xiaoping, ga svært uklare ordre slik at ansvaret ble lagt på hans underordnede.

– For eksempel fikk vi ordre om å ta oss fram til Tiananmenplassen for enhver pris, minnes Li, som mener at dette kunne tolkes som en ordre til å skyte.

– Jeg drepte ikke, men jeg så mennesker bli drept, og jeg hørte at folk ble drept, og noen uskyldige ble drept, sier Li til det tyske nyhetsbyrået DPA, som var til stede på arrangementet i Taipei.

Saken fortsetter under bildet

Demonstranter i Hongkong markerer at det snart er 30-årsdagen for massakren på Den himmelske freds plass i Beijing. Anslagene om hvor mange som ble drept i 1989, varierer fra noen hundre til flere tusen. Foto: Kin Cheung / AP / NTB scanpix. Foto: Kin Cheung / AP

Les også: Hongkongs Tiananmen-museum stenges

Streng sensur

På fastlandet i Kina (Kina uten Hongkong) er det forbudt å nevne 30-årsdagen for massakren. Sensuren av sosiale medier er forsterket, og både tilslørte betegnelser som «Mai 35» eller bilder av stearinlys blir automatisk slettet.

Overlevende og slektninger som fortsatt bor i Kina, blir overvåket og får ikke lov til å snakke med utenlandske journalister, ifølge aktivister i utlandet.

Men de som befant seg på Tiananmenplassen, og som siden har forlatt Kina, vil ikke være tause.

Fang forteller hvordan han og flere andre gikk mot en av Beijings hovedgater, Vestre Chang'an-aveny, etter å ha forlatt Tiananmenplassen. Plutselig kjørte flere pansrede kjøretøy mot dem bakfra og begynte å skyte. En av granatene gikk av rett ved siden av ham, noe som røykla hele området. En kvinnelig medstudent besvimte, og Fang bar henne bort på fortauet. Han trodde de var i sikkerhet.

– På et øyeblikk nærmet stridsvognen seg fortauet. Det kjentes som om geværløpet var like ved ansiktet mitt. Jeg greide ikke å unnslippe den i tide. Jeg kastet meg på bakken og begynte å rulle. Men det var for sent. Overkroppen min falt mellom tankens to belter, men begge beina mine ble overkjørt, sier Fang.

Les også: Wikipedia på alle språk blokkert i Kina

Trakassert

Fang, som da studerte idrettsfag, fikk tilbake bevisstheten etter å ha blitt brakt til sykehus. Begge beina hans ble amputert.

Etter hvert forlot han Kina fordi han opplevde at kinesiske myndigheter forsøkte å presse ham til å lyve om hvordan han hadde mistet beina. I dag bor han i USA sammen med familien sin.

Etter massakren ble overlevende lovet universitetsgrader og jobber i bytte mot at de ikke snakket om det som hadde skjedd. De som nektet, ble trakassert, ifølge Fang.

Myndighetene besluttet også å forby alle uttalelser om 4. juni. Ifølge den franske sosiologen Michel Bonnin ble det bygd en ny æra av kollektivt hukommelsestap, nasjonalisme og økonomisk vekst.