Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Gjennom arbeidet i konfliktområder er Flyktninghjelpen vitne til hvordan terror brutalt rammer uskyldige sivile. Kampen mot terror er bokstavelig talt livsviktig, og vi anerkjenner staters rett og plikt til å bekjempe angrep. Men antiterrortiltak får raskt utilsiktede negative konsekvenser ved at de gjør det vanskeligere og farligere å hjelpe mennesker i nød – deriblant ofre for terror. Humanitære organisasjoner må forholde seg til antiterrorlovgivning både i hjemlandet og i landene de jobber, i tillegg til krav fra flere giverland.
FNs sikkerhetsråd vedtok nylig en resolusjon om bekjempelse av terrorfinansiering, etter initiativ fra Frankrike. I utgangspunktet et forståelig mål – men det opprinnelige forslaget ville gjort det vanskeligere for oss å hjelpe sivilbefolkningen i områder som er hardt rammet av terror.
Etter intenst lobbyarbeid fra et samlet humanitært miljø, ble det tydelig understreket at alle tiltak mot terrorfinansiering som berører arbeidet til humanitære organisasjoner må være forankret i folkeretten, inkludert internasjonal humanitær rett.
Det ble også vektlagt at det må gjennomføres konkrete risikovurderinger knyttet til den enkelte organisasjon.
Les også: Mays skytteldiplomati redder britene igjen
Flyktninghjelpen er tilfreds med at Sikkerhetsrådet lyttet til våre innspill, og dermed unngikk en dramatisk forverring av vår mulighet til å gi humanitær hjelp i terrorutsatte områder. Vi er likevel bekymret over at resolusjonen ikke bidrar til å løse de store utfordringene som allerede eksisterer, og legger tydeligere vekt på det arbeidet humanitære organisasjoner gjør for å begrense risikoen.
Allerede nå nekter banker å utbetale penger til arbeid i visse områder av frykt for å bryte med lovgivningen knyttet til terrorfinansiering. I Syria har mange organisasjoner vært nødt til å ta i bruk uregulerte og tungvinte transaksjonsmåter som hawala eller kontanttransport fordi banker nekter å overføre penger elektronisk.
Flyktninghjelpen, sammen med en rekke andre organisasjoner, oppfordret Sikkerhetsrådet til å gjøre det enklere for humanitære organisasjoner å få unntak for vårt arbeid for sivilbefolkningen. Organisasjoner som har gode og transparente mekanismer for å forhindre at man blir utnyttet i terrorøyemed, bør ikke rammes av et generelt forbud.
Les også: Skyld, skam og krenkelse i abortnemnda
De fleste menn, kvinner og barn som blir ofre for terror, bor ikke i vestlige land, men i konfliktområder hvor hjelpearbeid blir gjort vanskeligere som følge av kampen mot terror. Hjelpen til familier som er drevet på flukt og rammet av terror blir i beste fall forsinket, og i verste fall stanset, hvis det blir ulovlig å arbeide der vår tilstedeværelse er aller viktigst.
De humanitære prinsippene forplikter oss til å gi hjelp til alle ofre for krig og konflikt – uavhengig av hvor de oppholder seg og hvem som er skyld i deres lidelser.
Vi må derfor kunne forholde oss til alle parter i en konflikt for å få tilgang til dem vi skal hjelpe, uten å mistenkeliggjøres for å støtte en side i konflikten, eller på noen måte rettferdiggjøre hva de ulike aktørene foretar seg.
I land etter land ser vi hvordan antiterrorlovgivningen direkte motarbeider de samme landenes humanitære målsetninger om å hjelpe dem som har de største humanitære behovene.
Les også: Er man fri til å ta på seg hijab, skal man være fri til å ta den av også
Kampen mot terror fører til at humanitære organisasjoner i økende grad må forholde seg til et komplekst og uoversiktlig antiterrorlovverk. En farlig konsekvens av dette er at mange organisasjoner kvier seg for å forhandle om humanitær tilgang til områder som er kontrollert av grupper som er på lister over terrororganisasjoner, av frykt for juridiske represalier i USA, Europa eller andre land eller områder.
Et eksempel er nordøst i Nigeria hvor flere samfunn ikke har mottatt livsnødvendig hjelp fordi organisasjoner bare har kunnet å jobbe i regjeringskontrollerte områder. En absurd konsekvens av amerikansk antiterrorlovgivning, er at det kreves spesialtillatelse å kunne gi hjelp til sivile som har blitt løslatt etter å ha vært bortført av Boko Haram, fordi det mistenkes at de kidnappede har blitt påvirket av deres ideologi mens de har vært i fangenskap.
Nylig vedtok Storbritannia ny antiterrorlov. Det opprinnelige forslaget la opp til at britiske bistandsarbeidere ville kunne tiltales og risikere inntil ti års fengsel dersom de oppholdt seg i visse områder som er kontrollert av terrorgrupper. Begrunnelsen for lovendringen var at det skulle bli enklere å straffe fremmedkrigere.
Les også: Den globale kampen om internett har bare så vidt begynt
Etter massivt press fra en rekke internasjonale bistandsorganisasjoner, inkludert Flyktninghjelpen, vedtok det britiske parlamentet at bistandsarbeidere skulle være unntatt fra dette forbudet. Dette illustrerer likevel en trend hvor bistandsaktører stadig oftere mistenkeliggjøres ved å arbeide i utsatte områder.
Nederland og flere andre land planlegger tilsvarende lovgivning, og det er avgjørende at humanitære organisasjoners handlingsrom blir vernet om når disse lovene utformes.
I uoversiktlige og farlige områder som Jemen, Irak og Syria gir humanitære organisasjoner hjelp til mennesker som har fått livet rasert som følge av krig, og som sliter med å få tilgang til grunnleggende behov som mat, rent vann og tak over hodet på grunn av vold og konflikt.
Lovgivere må forsikre seg om at lovene de vedtar ikke bidrar til ytterligere lidelse for ofrene for terror, ved å hindre at våre hjelpearbeidere får utføre jobben sin.
Kommentaren er tidligere publisert på Bistandsaktuelt.no
